irsk

Fram til begynnelsen av 1800-tallet var irsk det vanlige folkemålet i Irland, selv om innflytelsen fra engelsk begynte å gjøre seg gjeldende allerede fra 1200-tallet. Med 1800-tallet begynte en stor nedgangsperiode, der irsken stadig tapte terreng og ble fortrengt av engelsk i skolen. En skjebnesvanger betydning fikk også den store hungersnøden i 1845–1848. Den førte til masseutvandring, særlig fra de fattige, irsktalende distriktene, og reduserte øyas innbyggerantall omtrent til det halve. I 1881 var tallet på irsktalende redusert til omtrent 950 000, det vil si i underkant av 20 prosent av befolkningen.

På slutten av 1800-tallet ble man oppmerksom på den faren som truet irsk som levende språk. Da ble flere organisasjoner som arbeider for språkets bevaring, opprettet, blant annet The Gaelic League.

I 1922 ble irsk den irske fristatens nasjonale og første offisielle språk, mens engelsk ble det andre offisielle språket. Irsk ble obligatorisk fag i skolen.

De fleste irer har en viss kunnskap om språket, men det er vanskelig å si noe bestemt om hvor mange som bruker det aktivt. De irskspråklige distriktene (Gaeltacht-området) ligger i vest i grevskapene Kerry, Galway, Mayo og Donegal.

I den irske folketellingen i 2016 oppgav 186 000 personer (10,5 prosent av befolkningen) at de snakket irsk enten daglig eller ukentlig, og 40 prosent oppgav at de kunne snakke irsk. Ethnologue anslo i 2019 at rundt 170 000 personer har irsk som morsmål (L1).

Den eldste kilden for vårt kjennskap til irsk språk er de såkalte Ogam -innskriftene. De eldste av disse innskriftene dateres til 300-tallet. Ogam er et alfabetisk skriftsystem som trolig er inspirert av det latinske alfabetet. Systemet har imidlertid en svært særegen grafisk utforming og ble brukt til innskrifter på stein (epigrafi).

Den litterære overleveringen begynner med 700-tallet. Språket kalles gammelirsk til inn på 900-tallet (ca. 600–900) og ble skrevet med det latinske alfabetet, som kom til Irland med kristendommen. Den gammelirske språkformen avviker sterkt fra det språksteget som vi har bevart i det epigrafiske materialet og er attestert primært i samtidige kilder som ble brakt til klostre som irene hadde grunnlagt på det europeiske kontinentet. De tre viktigste håndskriftene er:

1. Codex Paulinus Wirziburgensis (Würzburg, Universitätsbibliothek, MS M. p. th. f. 12) fra 700-tallet
2. Milan, Biblioteca Ambrosiana, MS C 301 inf. fra ca. 800
3. St. Gallen, Stiftsbibliothek, MS 904 fra ca. 850

Disse håndskriftene daterer alle til den gammelirske språkperioden og inneholder glosser og randbemerkninger til henholdsvis Pauli brev (Würzburg) en kommentar over Davidsalmene i Det gamle testamentet (Milan) og den omfattende latinske grammatikken etter den romerske grammatikeren Priscianus (Sankt Gallen). Det yngste av disse tre håndskriftene, Sankt Gallen 904, inneholder et kjent gammelirsk dikt som formodentlig ble skrevet i det nordøstlige Irland (ved Bangor eller Nendrum) omkring år 845, i en periode som var preget av vikingenes hyppige angrep på klostere og kirker:

Is acher in gáith in nocht. Fu·fúasna fairggae findfholt. N í·ágor réimm Mora Minn dond láechraid lainn úa Lothlind.

"Vinden er stri i natt. Den kaster på havets hvite hår. Jeg frykter ikke at de djerve krigere fra Lothland skal krysse Irskesjøen."

Lothlann refererte først til Norge og senere til Skandinavia. Marstrander foreslo at ordet (i formen Lochlann) var en irsk gjengivelse av Rogaland, men denne hypotesen lar seg ikke forene med de observerbare tendenser i lydsubstitusjon mellom norrønt og irsk. Denne invendingen gjelder også for senere forklaringer, og en tilfredsstillende etymologi foreligger ikke per i dag (2023).

Som de nordiske språkene har også irsk i folkevandringstiden (400–600-tallet) gjennomgått en omfattende utvikling, vesentlig som følge av en sterk ekspiratorisk aksent, som (bortsett fra verbet) i alminnelighet rammet første stavelse og medførte en reduksjon av de ubetonte stavelsene. Karakteristisk for det gammelirske språket er den vekslende verbalbetoningen, som har medvirket til å gjøre det irske verbalsystemet til det mest innfløkte blant de indoeuropeiske språkene.

Eiendommelig for irsk, som for de andre keltiske språkene, er fremlydsmutasjonene, en veksling mellom fremlydskonsonanter, avhengig av ordets grammatiske stilling (se fremlyd). Opprinnelig skyldtes mutasjonene påvirkning fra foregående ords utlyd. En av de viktigste endringene er intervokalisk lenisjon. Denne virket mellom vokaler også på tvers av ordgrensen og har gitt opphav til vekslinger som: bean 'en kvinne' : an bhean 'kvinnen' (/b/ > /v/) og fear 'mann' : hata an fhir 'mannens hatt' (/f/ > /Ø/).

Karakteristisk for irsk er den grunnleggende rekkefølgen verbal–subjekt–objekt (VSO) i en hovedsetning: Chonaic (V) sé (S) éan mór (DO). Norsk har rekkefølgen SVO: 'Han (S) så (V) en stor fugl (DO).'

Den middelirske perioden faller mellom 900- og 1200-tallet. En forenkling av bøyningssystemet var begynt i slutten av den gammelirske perioden og fortsatte i den middelirske. Det rike middelirske verbalsystemet ble drastisk redusert ved analogi og følgelig har moderne irsk et mer regelmessig verbalsystem som ikke er helt ulikt for eksempel moderne italiensk. Vi finner blant annet futurum, kondisjonalis og konjunktiv i presens/imperfekt.

Først i den nyirske perioden blir rettskrivningen noenlunde standardisert. Skrivemåten er etymologisk, slik at den beholder mange fonemer som var forstummet for flere hundre år siden.

Det skandinaviske bidraget til moderne irsk dialektforskning har vært av stor betydning for faget. Alf Sommerfelt (1892–1965) utga i 1921–1922 sin dialektmonografi The Dialect of Torr, Co. Donegal, 2 bind. Den svenske språkforskeren Nils Magnus Holmer (1904–1994) bidro med flere studier. Blant disse kan nevnes særlig The Irish Language in Rathlin Island, Co. Antrim (1942) og The Dialects of Co. Clare (2 bind. 1962, 1965). Holmer bidro også til beskrivelsen de moderne skotsk-gæliske dialektene. Carl Marstrander (1883–1965) tilbrakte en del tid på Blasket, utenfor Dinglehalvøyen vest i Co. Kerry, der han tilegnet seg den irske dialekten som ble talt der. Marstrander utga aldri noen fullstendig beskrivelse av dialekten, men materiale som han samlet inn i løpet av oppholdet på Blasket, bidro i stor grad til forskning på blant annet norrøne låneord i irsk (Bidrag til det norske sprogs historie i Irland, 1915). En del av dette håndskrevne materialet er tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket (også digitalt).

Litteraturen på irsk er blant de tidligste og mest omfangsrike fra europeisk middelalder. Vi har bevart tekster fra mange ulike genre, som inkluderer prosaoversettelser av klassiske poetiske tekster som Vergils Æneiden og Lucans Borgerkrigen, mytologiske tekster og saganarrativer, grammatisk litteratur, og religiøse tekster. En betydelig del av den irske middelalderlitteraturen ble nedskrevet først på gammelirsk (ca. 600-900), men har blitt bevart i senere håndskrifter fra den middelirske (ca. 900-1200) eller den tidlige moderne perioden (ca. 1200-1600). De tidligste større håndskriftene på irsk er Lebor na hUidre og Rawlinson B 502 fra ca. 1100, samt Book of Leinster fra ca. 1150.

Leinsterboken inneholder bl.a. et fragment av en tidlig resensjon av Cogad Gáedel re Gallaib ('Irenes krig mot de fremmede') fra det ellevte århundre, som omhandler Brian Borus krig mot vikingene og det norrøn-gæliske Uí Ímair-dynastiet. Navnet Uí Ímair betyr 'Ivars etterkommere'. I den noe senere islandske Njåls saga beskrives noen av de samme hendelser som behandles i Cogad Gáedel re Gallaib, hvilket har foranlediget en del spekulasjon angående forholdet mellom irsk og norrøn litteratur i mellomalderen. Et tidlig bidrag til denne debatten var Sophus Bugges Norsk sagaskrivning og sagafortælling i Irland, redigert av Alexander Bugge og utgitt posthumt i 1908. Bugge ble kritisert i sterke ordelag av Finnur Jónsson i det mer språkhistorisk orienterte bidraget Norsk-islandske kultur- og sprogforhold i 9. og 10. århundrede (1921).

På tidlig moderne irsk foreligger en betydelig poetisk litteratur som er særpreget av at den er komponert i et standardisert poetisk språk der geografisk og kronologisk variasjon knapt kommer til uttrykk. Denne poesien spilte en viktig politisk rolle og kalles gjerne for bardediktning (irsk bairdne eller filíocht na mbard).

• Irland
• Irlands historie
• gæliske språk

The School of Celtic Studies ved Dublin Institute for Advanced Studies har tilgjengeliggjort lydopptak fra ulike irsk-språklige områder i Co. Galway:

• Dialektopptak fra Ros Muc (Conamara, Co. Galway, Connacht).
• Dialektopptak fra Iorras Aithneach (Conamara, Co.Galway, Connacht). I tillegg til lydopptak ligger her hele utgivelsen The Irish of Iorras Aithneach, County Galway av Brian Ó Curnáin (2007) tilgjengelig som pdf-dokument, med transkripsjon av opptakene og en fullstendig beskrivelse av dialekten.

• Bugge, Sophus. 1908. Norsk sagaskrivning og sagafortælling i Irland (Kristiania: Grøndahl og søns bogtrykkeri).
• de Bhaldraithe, Tómas. 1945. The Irish of Cois Fhairrge, Co. Galway: a phonetic study (Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies).
• Finnur Jónsson. 1921. Norsk-islandske kultur- og sprogforhold i 9. og 10. århundrede (København: Bianco Lunos bogtrykkeri).
• Ó Cuív, Brian. 1951. Irish dialects and Irish-speaking districts: Three lectures (Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies).
• O'Rahilly, Thomas F. Irish dialects past and present, with chapters on Scottish and Manx (Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies).
• Thurneysen, Rudolf. 1946. A Grammar of Old Irish (Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies).
• Todd, James Henthorn (utg.). 1876. Cogadh Gaedhel re Gallaibh. The War of the Gaedhil with the Gall (London: Stationery Office).
• Wagner, Heinrich. 1958. Linguistic atlas and survey of Irish dialects – Vol. I: Introduction, 300 maps (Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies).
• Wagner, Heinrich. 1964. Linguistic atlas and survey of Irish dialects – Vol. II: The dialects of Munster (Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies).
• Wagner, Heinrich. 1966. Linguistic atlas and survey of Irish dialects – Vol. III: The dialects of Connaught (Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies).
• Wagner, Heinrich. 1969. Linguistic atlas and survey of Irish dialects – Vol. IV: The dialects of Ulster and the Isle of Man, specimens of Scottish Gaelic dialects, phonetic texts of East Ulster Irish (Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies).