jul

Jul, på norrønt jólablót eller jól , var den hedenske offerfeiringen av midtvinterdagen i Norden. Midvinterdagen var lagt til 12. januar, midt mellom vintermål 14. oktober og sommermål 14. april.

Opprinnelsen til julefeiringen i Norden er forskerne uenige om. Noen hevder at julen var en fest til ære for solens gjenkomst. Andre har tolket den første julefeiringen som en fruktbarhetsfest fordi en rekke kultiske handlinger med vegetasjonssymboler spiller en stor rolle i de gamle skikkene. Å pynte med grønt som einer- og grankvister inne til jul var vanlig fra gammelt av, og dette har blitt tolket som vekstsymboler som fremmet trivsel og fruktbarhet. Enkelte forskere har ment at julebukken også er et uttrykk for en fruktbarhetskult. Dette var en bukk som ble slaktet til jul for godt år.

Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i en slik hedensk julefest er «Haraldskvadet» etter hirdskalden Torbjørn Hornklove fra omtrent år 900. Her står det i strofe seks: «Ute [på havet] vil han [kongen] drikke jul.. og ta opp Freys lek». Hva som menes med Freys lek vet man ikke, men uttrykket «drikke jul» er synonymt med å feire jul, og skal ha vært et seremonielt drikkoffer til de gamle gudene.

Det er ikke mye viten om hva slags midtvintersfest og jul det var i Norge før kristendommen ble innført, men visse hovedtrekk er likevel kjent. Man mener at den begynte med en feiring i hjemmet som strakk seg over flere dager. Deretter fortsatte den med kultiske handlinger som bloting, det vil si ofring av dyr, gjenstander, mat eller drikke. Et viktig innslag var også øldrikking til gudenes ære for å fremme årsvekst og fred. Noen forskere mener at festen hadde mange trekk som minner om forfedredyrking, og at man holdt den for de døde som på vinterens mørkeste tid vendte tilbake til sine gamle bosteder. Helt opp til vår tid har skikken med å la lys brenne julenatten og la mat stå fremme vært bevart. Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og selv lå man på gulvet natten mellom julaften og juledagen. Den eldste norske julefeiringen blir også tolket som en avslutning på en festperiode med slakting og brygging. Julen ble en fest der symbolske handlinger, som å ligge i halm julenatten og å sette opp julenek, skulle øke mulighetene for gode avlinger i det kommende året.

En del av skikkene fra denne gamle festen har levd videre med delvis nytt innhold innenfor rammen av den kristne julefeiringen, som for eksempel den rituelle øldrikkingen.

Ifølge gammel folketro var julen, og særlig julenatta, tiden da overnaturlige vesener hadde friere spillerom enn ellers, på grunn av mørket. De døde søkte tilbake til sine hjem på Jorden, og man måtte verge seg mot åsgårdsreia, det ridende følget av vesener som farer gjennom luften, ved å male tjærekors over dørene og på øltønner. En av de underjordiske som var på ferde i julen var nissen (fjøsnissen).

Den kristne julefeiringen ble etablert i Romerriket på 300-tallet. Kristne var først en forfulgt minoritet i Romerriket, og det var farlig å praktisere kristne høytider offentlig. I 313 opphevet keiser Konstantin den store restriksjonene mot de kristne, og kristne høytider kunne vokse fram. Den første omtalen av feiringen av Jesu fødselsdag finnes i et dokument fra 354, men teksten antas å være skrevet allerede i 336. Innen kristendom i 380 ble erklært som romersk statsreligion, var feiringen av Jesu fødsel vel etablert. Det var også datoen for feiringen, 25. desember.

Forskere er ikke enige om hvorfor akkurat 25. desember ble valgt, men peker på ulike mulige forklaringer. Dette var dagen som i 274 ble utpekt av den romerske keiseren Aurelian som fødselsdagen til den romerske guden Sol Invictus (Den uovervinnelige sol). Sol Invictus hadde nær forbindelse med den romerske guden Mithras, og enkelte forskere mener at også Mithras fødselsdag kan ha vært feiret den 25. desember. 25. desember ble også regnet som solvervsdagen i den romerske kalender. Romerne feiret også en mange dager lang fest, kalt saturnalia, som begynte den 17. desember, og kunne vare helt til den 23. desember. Det er ikke mulig å si sikkert om disse feiringene har påvirket at festdagen for Jesu fødsel ble lagt til 25. desember.

I Norden fortsatte folk å feire sin midtvintersfest i januar i flere hundre år, men fra overgangen til middelalderen ble julefeiringen kristnet. Dette skjedde først og fremst gjennom nye lover som fulgte etter rikssamlingen fra slutten av 800-tallet, og kirkens vekst i middelalderen. På 900-tallet påbød Håkon den gode at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med det meste av Europa. Juletida ble regnet fra julaften 24. desember eller første juledag og til 6. januar eller 13. januar.

Etter reformasjonen på 1500-tallet ble Norden protestantisk. En del skikker endret seg, men julefesten ble i all hovedsak værende som før. Ut fra de sparsommelige kildene og den senere tradisjonen, kan man se at ikke noe avgjørende nytt kom inn i julefeiringen før i siste halvdel av 1800-tallet. I løpet av denne tiden var julefeiringen imidlertid blitt utvidet og forsterket med en rekke folkelige skikker og festinnslag som gjorde den til årets største høytid.

På 1800-tallet kom det mange nye tradisjoner inn i julefeiringen.

Nasjonalromantikken gjorde at mange i Europa og USA ble opptatt av folkekultur. Tradisjoner og feiringer som før ble sett ned på som hedenske av kirken, ble nå ansett som verdifulle. De ble tolket som uttrykk for nasjonens unike kultur og egenart. Julefeiring fikk en spesiell status.

Også fremveksten av industri påvirket nye juletradisjoner i denne perioden. Jernbanen hadde gjort det enklere å frakte post, og tekniske fremskritt hadde gjort det billigere å lage kort i fargetrykk. Dette la grunnlaget for tradisjonen med julekort, som kom fra England. Industrien gjorde det også mulig å masseprodusere leketøy og andre varer som egnet seg som gaver. I samme periode vokste middelklassen. Mange hadde mer penger til overs, og skikken med å gi julegaver seg spredte seg.

Også skikken med juletre og den moderne julenissen ble vanlig i mange land i denne perioden.

Den voksende middelklassen på 1800-tallet hadde råd til å ta seg fri, og mange tok seg fri i julen. De gjorde julehøytiden til en familiefeiring. Julen ble romantisk, full av lengsel og varme følelser. Barnet ble satt i sentrum for festen, og barnevennlige deler av feiringen, som julesanger, juletreet, pynt og gaver, ble vektlagt.

En viktig påvirkning på den moderne julefeiringen kom i 1843 med boken A Christmas Carol av Charles Dickens. Med fortellingen om den bitre og gjerrige Ebenezer Scrooge var Dickens en av de første som satte ord på en ny type julebudskap der nestekjærlighet, veldedighet og gavmildhet ble fremmet som julens sanne mening.

Dickens’ hjertevarme budskap, og julen som en nostalgisk, romantisk feiring, ble videreført i julesanger, julefilmer og julebøker på 1800- og 1900-tallet.