Keramikk er en fellesbetegnelse for produkter framstilt av masser som inneholder leire eller leirelignende materialer, og som er gjort holdbare ved brenning. Som råstoff brukes leire og kaolin og i tillegg en rekke naturlige eller raffinerte mineraler og et stort antall kjemikalier, særlig metalloksider.
keramikk
Keramiker ved dreieskiven
Modellert vase med krystallglasur av Erik Pløen, 32 centimeter høy, brent i gassovn ved 1300 °C. Kunstindustrimuseet i Oslo
Av
E. Pløen/NTB Scanpix ※ Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Tilberedning av masser og glasurer
Tilberedningen av masser, glasurer og farger er til dels forskjellig for de ulike typene produksjon. Det som er felles for alle, er at råstoffene brukes i finkornet form, og at massene gjennomgår en omhyggelig homogenisering, som regel ved at man tilsetter vann.
Når man lager keramisk håndverk kan dette fortsatt bli utført med håndkraft, som røring, elting og så videre, men det vanligste er at det blir gjort mekanisk. I den industrielle produksjonen blir det brukt et omfattende utstyr av blande- og eltemaskiner. Det er spesialfabrikker for glasurer, farger og så videre.
Framstilling
Hovedtrekkene i framstilling av keramikk er:
- formgivning
- tørking
- glasering og dekorering
- brenninger
Håndverksproduksjon
Lokkgryte og mugge i både uglasert og glasert keramikk. Utført ved Kongsberg Keramikk i 1950-årene
Som håndverk hører framstilling av keramikk med blant de eldste menneskelige ferdighetene. Leirkar er kjent allerede fra tidlige steinalderkulturer. Mange av de opprinnelige metodene er fremdeles i bruk.
Det viktigste hjelpemiddelet i formgivningen er dreieskiva (pottemakerhjulet). Her formes leiren med hendene. Gjenstanden dreies av bløt, plastisk leire og praktisk talt uten bruk av verktøy.
Etter at den er pusset av, kan gjenstanden i halvtørr tilstand eventuelt bli dekorert med begitting (fransk engobe, engelsk slip), hvit eller farget leire opprørt med vann til en flytende «velling». Så tørkes de for å gjennomgå en første brenning, oftest ved rundt 900–1000 °C.
Etter brenningen kan overflaten dekoreres med såkalte underglasurfarger, og gjenstandene blir så overtrukket med en gjennomsiktig glasur. Det blir også brukt gjennomsiktige, fargede glasurer og hvite eller fargede, dekkende glasurer. De dekkende blir gjerne dekorert med overglasurfarger. Så brennes gjenstanden igjen i en glasurbrenning for at farger og glasur skal smelte og binde seg til godset.
Den håndverksmessige metoden er mest brukt i framstilling av leirgods, ekte fajanse og steingods. For hvit fajanse, flint og forskjellige typer porselen blir det oftere brukt en industriell produksjonsform. Den typiske produksjonsformen er utstrakt bruk av manuelt arbeid sammen med delvis automatisk maskineri.
Industriproduksjon
Fat i støpt og glasert flintgods med trykkdekor. Utført ved Egersunds Fayancefabrik i 1892
Helautomatisk produksjon blir fortrinnsvis brukt i større industrienheter. Ved en vanlig industriell framstilling av serviser og lignende formgir man først og fremst ved å bruke gipsformer som er støpt over en modell. Dekoren kan være i engobe, under- eller overglasurfarger. Den er da vesentlig basert på sjablong-, stempel- eller trykkmetoder som er teknisk fullkomne. Ved siden av disse blir det brukt en del håndmalt dekor for mer eksklusive typer. Det blir brukt både under- og overglasurdekor. Underglasur er den mest holdbare, mens den siste, der fargene brennes fast på glasuren ved relativt lav temperatur, har et rikere fargeregister.
Typer
Skål med hanker i leirgods med malt dekor. Utført i Hellas omkring 1000 til 400 fvt.
Som keramiske produkter regnes en lang rekke typer som er mest til teknisk bruk (se tabellen), der de ulike typene fordeler seg etter godsets egenskaper.
Det skjelnes mellom lavbrent porøst gods og høybrent sintret gods. Innenfor disse gruppene skiller man igjen mellom hvitt og farget gods. Denne inndelingen faller sammen med den vanlige avgrensningen av hva hver enkelt bedrift framstiller. Det eksisterer en rekke overgangstyper i grenseområdene mellom hovedgruppene under. Produktene blir generelt mer holdbare jo høyere temperaturen er under brenning.
Brenningstemperaturen står etter hver enkelt hovedgruppe:
Porøst gods
Det dype fatet i lavbrent keramikk ble utført i Trondheimsområdet på 1800-tallet og går under benevningen Trønderkeramikk
| Farget leirgods (brennes ved omkring 1000 °C) |
|---|
| Teglvarer og ildfaste produkter for teknisk bruk |
| Terrakotta (uglasert) |
| Keramikk (i smalere betydning) |
| Fajanse (ekte), for eksempel persisk, italiensk, norsk (Herrebøe) |
| Majolika, for eksempel spansk-maurisk, italiensk |
| Leirvarer (pottemakervarer) |
| Hvitt leirgods (1000–1200 °C) |
| Hvit fajanse |
| Flint |
| «Steintøy» (vanlig, men mindre korrekt betegnelse for flint) |
Sintret gods
Kati Tuominen-Niitylä sitt servise Roma for det finske firmaet Arabia er produsert i sintret porselen
| Farget sintergods (1100–1400 °C) |
|---|
| Klinker (jernholdige, sterkt brunbrente leirer) |
| Steingods |
| Hvitt sintergods (1100–1450 °C) |
| Fritteporselen, for eksempel Gammel Sèvres, lavbrent |
| Benporselen (engelsk bone china), lavbrent |
| Vitreous china, lavbrent |
| Feltspatporselen (ekte porselen), høybrent |
Historikk
Den kinesiske vasen fra omkring 1403 og 1424 under Ming-dynastiet er mesterlig malt
Keramikk har spilt en betydelig rolle i brukskunsten innenfor de fleste kulturkretser. Europeisk keramikk fikk allerede i oldtiden rike impulser fra Egypt, Persia, Babylonia og andre vestasiatiske land, dels via Hellas (Kreta, Mykene), dels ved arabisk påvirkning, særlig over Spania.
Hellenske (greske) impulser influerte den lokale pottemakerkunsten i Italia før romertiden (etruskere, italikere og sikuler). I begynnelsen av renessansen møtte denne tradisjonen en spansk-maurisk påvirkning i en storartet blomstring.
Fra de mange tilvirkningsstedene i Italia (Faenza, Deruta og andre) bredte fajansekunsten seg på 1500- og 1600-tallet over resten av Europa. Fajansen var en forløper for porselenet.
Kinesisk keramikk, og særlig porselenet som kom fra Kina, har vært beundret og etterlignet i mange hundre år. I Europa ble porselenets hemmelighet omsider oppdaget av Johann Friedrich Böttger i Meissen tidlig på 1700-tallet.
I Skandinavia har keramikk i historisk tid blomstret rikt, med størst utbredelse i Danmark og Sverige. I Norge var det særlig Herrebøe-fajansen og den trønderske pottemakerkunsten som hevdet seg.
I nyere tid har skandinavisk keramikk vunnet stadig større anerkjennelse. På verdensutstillinger og internasjonale mønstringer har norske keramikere oppnådd høye utmerkelser.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Gaustad, Randi & Gunnar Danbolt (1990). Samtidskeramikk : Norsk keramikk fra 1940 til i dag, Dreyer
- Olsen, Astrid & Rolf Simeon Andersen (2000). Moderne antikviteter : Norsk keramikk, signaturer og merker 1900–1960, Lunde
- Opstad, Lauritz (1990). Norsk pottemakeri : 1600–1900, Samlaget
- Åse, Arne (1995). Keramikk : metode og teknikk, Tell forlag
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.