kongeørn

Kongeørna blir 80–93 centimeter lang og har et vingespenn på 190–225 centimeter. Hannfuglen er minst og veier mellom 3000 og 4475 gram, mens hunnen veier 4075–5280 gram. Vekten er høyest om vinteren.

Ungfuglen er mørkebrun med hvite partier under vingene, og hvit hale med mørkt endebånd. Den får fullvoksen drakt etter 5–6 år og blir da nokså ensfarget gyllenbrun med gulbrun isse og nakke og ingen hvite partier. Kongeørn blir kjønnsmoden cirka fire år gammel.

Reiret legges på en fjellhylle eller i et stort tre, oftest en furu. I Møre og Romsdal og Hordaland ligger henholdsvis 98 og 100 prosent av reira i bergvegg, mens trehekking er mer vanlig lenger øst i landet. I Nord-Østerdal ligger således omkring halvparten av reira i trær. Når reiret plasseres i bergvegg, er det vanligvis på ei hylle som er beskyttet under et overheng. Reir i trær ligger vanligvis i midtre del av treet. Reirtrær i Sverige har en gjennomsnittsalder på hele 335 år.

Kongeørna legger vanligvis to, sjeldnere ett eller tre, skittenhvite egg med mørke flekker i slutten av mars eller begynnelsen av april. Rugeperioden er på cirka 43 dager. Begge kjønn ruger, men hunnen står for mesteparten av jobben. Ungene sitter i reiret i 10–11 uker, og forlater det i løpet av juli. Kongeørna avstår ofte fra å hekke i år med liten bestand av småvilt.

Hønsefugler, ender og hare er de vanligste byttedyrene, men også blant annet rev, reinkalver og lam, og ofte selvdøde dyr, inngår i ernæringen.

Bortsett fra i paringstiden er voksen kongeørn som regel taus.

Oppdelt i flere underarter hekker kongeørn i store deler av Europa, Asia og Nord-Amerika. I Norge foregår hekkingen fra heitraktene i Agder og helt nord til Øst-Finnmark. I høyere strøk holder ørnen seg mest i innlandet, men i Nord-Norge forekommer den også i rene kyststrøk.

Bestanden i Norge avtok gjennom mange år, men har siden totalfredningen i 1968 stabilisert seg. I 2002 ble den norske populasjonen anslått til 850–1200 hekkende par, mens den i 2013 ble estimert til 1224–1545 par og 1207–1537 par i 2015. Den er satt som livskraftig på den internasjonale rødlista. Bestanden i Sverige er lik den i Norge, men er her synkende. Hogst, faunakriminalitet og miljøgifter, inkludert fra blyhagl, er antatte årsaker til nedgangen. Bestanden i Finland er mindre, og estimert til 678–940 par. Bestanden i Europa er estimert til mellom 18 600 og 24 600 par og er økende.

Kongeørn tilhører underfamilien ekte ørner, Aquilinae, og kongeørnslekta, Aquila. Det er ti andre arter i samme slekt. Det er registrert seks ulike underarter av kongeørn.

• ørner
• dyreliv i Norge

• BirdID: Faktaside om kongeørn