Stempelpumpe for oljeutvinning
Petroleum er verdens viktigste kilde for primærenergi, og petroleumsindustrien er en av verdens ledende industrier. Per 2018 er USA verdens største oljeprodusent. Landet har store oljereserver både på land og utenfor kysten.
Av /istockphoto.
Statfjord A

Petroleumsboring på grunne dyp har tradisjonelt vært utført av produksjonsplattformer som står på havbunnen.

Av /NTB Scanpix ※.
Petroleum (Utvinning)

Etter hvert som vi har begynt å bore på stadig større dyp, har alternative løsninger som produksjonsskip og flytende plattformer blitt utviklet. Tegningen viser Norneskipet, der brønnrammer på havbunnen beskytter de fjernstyrte brønnene. Havdypet er her 380 m. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Petroleum er en samlebetegnelse som vanligvis omfatter råolje og naturgass. Dette er blandinger av forskjellige typer hydrokarboner som forekommer naturlig i visse geologiske formasjoner i fast, flytende eller gassformig tilstand. Petroleum er verdens viktigste kilde for primærenergi, og petroleumsindustrien er en av verdens ledende industrier.

Faktaboks

Uttale
petrˈoleum
Etymologi
petro- (av latin petra ‘stein’, ‘klippe’) og latin oleum ‘olje’

Det er store forekomster av petroleum på norsk kontinentalsokkel, og Norge har i flere tiår vært blant verdens største olje- og gassprodusenter. Oljevirksomheten er Norges største næring, og produksjonen foregår offshore i Nordsjøen (66 felt), Norskehavet (17 felt) og i Barentshavet (to felt). I 2017 produserte Norge over 236 millioner salgbare standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ oe). Naturgass utgjorde omtrent halvparten av volumet. Deler av inntektene settes inn i et eget fond, Statens Pensjonsfond utland. Verdien av fondet er per april 2019 i overkant av 9000 milliarder norske kroner.

Utvinning og bruk av petroleum medfører utslipp av klimagasser. I klimadebatten er det et synspunkt at utvinning og forbruk av petroleum bør reduseres for å hindre global oppvarming.

Petroleum har vært kjent og brukt i mange tusen år, men før 1800-tallet bare i beskjeden målestokk. Fremveksten av bil- og senere flyindustrien på 1900-tallet førte til at bensin og andre oljeprodukter overtok fra blant annet parafin som dominerende i markedet. Bruk av olje til oppvarming, kraftproduksjon og i industri økte oljebransjens betydning ytterligere.

Typer

Petroleum finnes i naturen som bitumen, råolje og naturgass. Sammensetningen av de forskjellige typene kan variere betydelig fra sted til sted.

Bitumen

Bitumen er en gruppe mørke til svarte, faste eller seigtflytende hydrokarboner som kan være naturlig forekommende eller fremstilt ved raffinering av råolje. I gjennomsnitt består bitumen av 80–85 prosent (vekt) karbon og 8–12 prosent hydrogen. Bitumen har en rekke bruksområder, og er blant annet bindemiddel i asfalt.

Naturlig bitumen er dannet av råolje som har migrert mot jordoverflaten og underveis har tapt de lettere hydrokarbonene ved utvasking og fordampning. Naturlig bitumen finnes blant annet i asfaltsjøer og i økonomisk utvinnbare mengder i tjæresand.

Råolje

Råolje dannes sammen med naturgass ved modning av organisk materiale i sedimentære bergarter. Råolje er en meget kompleks blanding av et stort antall kjemiske forbindelser. Den kan være tyntflytende (lett) til seig (tung), alt etter sammensetningen. De viktigste bestanddelene er hydrokarboner som alkaner, naftener og aromatiske forbindelser. Av de mange hovedtypene innen hver gruppe finnes et stort antall isomere forbindelser. I gjennomsnitt består råoljene av 82–87 prosent karbon og 12–15 prosent hydrogen.

Utenom de rene hydrokarboner inneholder råolje også forbindelser hvor blant annet svovel (0,02–6 prosent) (merkaptaner, sulfider, med mer), oksygen (mindre enn 2 prosent) (syrer av alkaner og sykloalkaner i de tyngre råoljene), nitrogen (mindre enn 0,1 prosent) (pyridiner, pyrroler, med mer), vanadium og nikkel inngår.

Råolje foredles blant annet til bensin, parafin, diesel og fyringsolje (se oljeraffinering) og til plast og syntetiske fibrer (se petrokjemi).

Naturgass

Naturgass er fargeløse, brennbare gasser som kan finnes i porøse bergarter i jordskorpen, oftest sammen med råolje. De består av blandinger av lavmolekylære hydrokarboner, hvor metan, som er den letteste av hydrokarbongassene, vanligvis utgjør cirka 85 prosent. Etan utgjør 5–10 prosent. Ellers forekommer propan, normal- og isobutan, pentaner og tyngre komponenter i avtagende mengder.

I naturlige gassreservoarer forekommer de tyngre komponentene (etan og tyngre) for det meste som gass på grunn av det høye trykket, men kondenserer når de kommer til overflaten (ved atmosfærisk trykk). Naturgass kan i tillegg inneholde vekslende mengder av andre gasser, som nitrogen, karbondioksid og hydrogensulfid.

En rekke forskjellige betegnelser brukes på forskjellige typer eller fraksjoner av naturgass. De viktigste er:

  • tørrgass, hovedsakelig metan med litt etan
  • våtgass, naturgass med høyt innhold av kondenserbare hydrokarboner, i hovedsak propan og butaner, men også etan, pentaner og tyngre komponenter
  • NGL (Natural Gas Liquids), kondenserbare hydrokarboner (etan til butaner, dessuten pentaner og tyngre komponenter), som er utvunnet fra våtgass eller rikgass.

Den tyngste andelen NGL blir også kalt C5+, nafta, naturbensin eller kondensat.

Bruksområder

Bil og asfalt
Petroleum forbindes i første rekke med forskjellige former for drivstoff, men stoffer som stammer fra petroleum inngår som mellom- og sluttprodukter i en lang rekke industrier. Det er i dag vanskelig å finne produkter hvor petroleum ikke inngår i en eller annen form. For eksempel blir bitumen brukt som bindemiddel i asfalt.
Av /istockphoto.

Petroleum forbindes i første rekke med forskjellige former for drivstoff, men stoffer som stammer fra petroleum inngår som mellom- og sluttprodukter i en lang rekke industrier, og det er i dag vanskelig å finne produkter hvor petroleum ikke inngår i en eller annen form. Det meste av industriens energibehov dekkes av olje og gass, og petroleumsprodukter er helt sentrale hjelpestoffer (for eksempel smøremidler).

Oljeraffinering regnes vanligvis som en del av selve petroleumsindustrien. Den egentlige videreforedling starter først og fremst i petrokjemisk industri. Særlig er produksjon av plast viktig, og rundt fem prosent av all olje omdannes til ulike plaster. Plastråvarene omdannes i plastbearbeidende industri enten til ferdige produkter eller for eksempel folie, plater, fiber, stenger og rør som danner utgangspunkt for annen produksjon. Mange produkter forbinder man ikke umiddelbart med petroleum, det gjelder for eksempel kunstgjødsel, maling, kosmetikk og frostvæske. Videreforedling av gass er mindre utbredt, men metanol lages av metan.

En rekke petroleumsprodukter blir også benyttet som råvarer innen kjemisk og farmasøytisk industri sammen med andre basisråstoffer som luft, vann, klor, lut og syrer. Både petrokjemisk og annen kjemisk industri preges av store og kapitalkrevende anlegg, og utvikling av prosessene og prosessanleggene, og driften av disse, krever høyteknologisk ekspertise.

Forekomst og reserver

Felle

Eksempler på stratigrafisk og strukturell felle med forekomster av petroleum.

Av /Store norske leksikon ※.
Påviste oljereserver
Verdens påviste oljereserver, målt i antall milliarder fat.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Petroleum opptrer i sedimentære bergarter over hele Jorden, særlig der disse danner tykke (gjerne flere tusen meter) avsetninger i sedimentære bassenger med alder fra tertiær til devon. Petroleum kan imidlertid også finnes i eldre avleiringer. Betingelsen er at bergartene er forholdsvis lite deformert og ikke har vært utsatt for altfor høye temperaturer i løpet av den geologiske historie.

Siden råolje og naturgass er ikke-fornybare ressurser, er det stadig kommet advarsler om at reservene er i ferd med å skrumpe inn. I et hundreårsperspektiv er det få holdepunkter for en slik oppfatning. Størrelsen av kjente oljereserver holdt seg ganske konstant fra 1970 til 1986. Da økte de raskt med nærmere 50 prosent, og lå i 2007 rundt 1427 milliarder fat. I 2017 var dette økt til 1697 milliarder fat. Stigningen i reservene skyldes ikke bare at man har funnet nye felt, men også at man utvinner mer fra eksisterende felt. OPEC-landene (Organisasjonen av petroleumseksporterende land) disponerer cirka 72 prosent og OECD-land (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) 14 prosent av de kjente oljereserver (BP Statistical Review of World Energy 2018).

De kjente gassreservene har vokst langt jevnere og raskere, i perioden 1971 til 1992 fra 50 til 140 billioner m³. Etter det har veksten avtatt, og i 2017 var reservene beregnet til 193 billioner m³. Russland disponerer de største reservene på verdensbasis med 18,1 prosent. Andre store reserver finnes i Iran (17 prosent), Qatar (13 prosent) og Turkmenistan (10 prosent). Midtøsten disponerer totalt 41 prosent og OECD-landene 9 prosent.

Tradisjonelt har leting etter og utvinning av olje og gass skjedd på land eller i grunne kyststrøk. Men den teknologiske utviklingen øker mulighetene for å utnytte petroleumsreserver på stadig større havdyp. Sammen med bedre letemetoder og høyere utvinningsgrad enn tidligere, er dette de viktigste årsakene til at reserveanslagene holder seg godt oppe.

Overslagene for hvor lenge reservene vil vare er derfor preget av usikkerhet, blant annet siden forskjellige modeller vektlegger nye funn og bedre utvinningsteknologi ulikt. Mange av prognosene ligger i tidsområdet 50 til 100 år.

Norske forekomster og ressurser

Ressurser på norsk sokkel

Ressurstilveksten på norsk sokkel, 1966–2017

Av /norskpetroleum.no.
Lisens: CC BY SA 3.0

De totale petroleumsressursene på norsk sokkel ble i 2017 estimert til 15,6 milliarder Sm³ oljeekvivalenter (oe). Så langt har 7,1 milliarder (45 prosent) blitt produsert, solgt og levert. Oljedirektoratet forventer at det er igjen 8,5 milliarder Sm³ oe. Av dette er 4,5 milliarder påviste ressurser, og estimatet for uoppdagede ressurser er 4 milliarder.

Samtlige forekomster finnes på kontinentalsokkelen. På Svalbard er det hittil ikke gjort drivverdige funn. Av de oppdagede ressurser finnes 8,4 milliarder Sm³ oe i Nordsjøen, 3,3 milliarder Sm³ oe i Norskehavet og 1,2 milliarder Sm³ oe i Barentshavet. Store sokkelområder er hittil ikke åpnet for prøveboring.

Oljeprisen

Petroleum

Oljeprisens utvikling fra 1861. Mellom 1880 og 1973 varierte prisene lite, noe som i virkeligheten markerer en synkende verdi sett i forhold til andre varer i denne perioden. OPEC ble dannet i 1960, men det var ikke før aksjonene i 1970- og 1980-årene at man fikk store prisendringer. Starten på Golfkrigen mellom Irak og Iran i 1980 og Iraks invasjon av Kuwait i 1990 ses som markante pristopper. Deretter sank oljeprisene før de på begynnelsen av 2000-tallet igjen er stigende.

Av /Store norske leksikon ※.

Oljeprisen holdt seg nærmest konstant over en periode på 100 år (justert for pengeverdien) inntil oljekrisen i 1973–1974. I de neste ti år tidoblet prisen seg til drøyt 30 US dollar per fat, noe som for en stor del skyldes problemene i Iran og sjahens fall. Frem til tusenårsskiftet svingte prisen mellom 10 og 25 dollar per fat, med OPEC som prisledende og prisstabiliserende organisasjon. På begynnelsen av 2000-tallet steg oljeprisen igjen, noe som blant annet skyldtes en generelt økende etterspørsel globalt, en nesten fullt utnyttet produksjonskapasitet, samt usikker og ustabil produksjon i mange store produsentland, som for eksempel Irak. Ved inngangen til 2013 var oljeprisen over 100 dollar per fat. I perioden 2015–2018 har prisen ligget rundt 60–80 dollar per fat.

Målenheter

I offisiell norsk sammenheng angis olje- og gassmengder i standard kubikkmeter (Sm³). 1 Sm³ tilsvarer 1 m³ av ressursen målt ved 15 °C og 1,01325 bar. Flytende naturgass angis i tonn.

Ved samlede ressursanslag brukes Sm³ oljeekvivalenter (Sm³ oe).

  • 1 Sm³ oe = 1 Sm³ olje = 1000 Sm³ gass
  • 1 tonn NGL tilsvarer 1,3 Sm³ oe

Omregningsfaktorene til oljeekvivalenter er beregnet ut fra gjennomsnittlige brennverdier for petroleumstypene.

Basert på amerikansk tradisjon har det vært vanlig å bruke hulmål som fat (engelsk barrel; tilsvarer 42 US gallons eller 159 liter), gallon og kubikkfot (1 kubikkfot = 0,028 m³). 1 Sm³ tilsvarer 6,29 fat. Det er også vanlig å angi oljeressurser i tonn (1 tonn = 7,48 fat = 1,19 Sm³).

Man finner ofte kapasiteter, produksjon og forbruk oppgitt i fat per døgn (bpd, b/d, B/D og lignende) og kubikkfot per døgn (cu ft/d, CFD med flere). Praktiske omregningsfaktorer er:

  • 1 fat/døgn = 50 tonn/år eller 58 Sm³/år (for råolje)
  • 1 SCFD (standard kubikkfot/døgn) = 10 Sm³/år (for gass)

Petroleumsindustrien

Karakteristisk for petroleumsindustrien er at kontrollen er, og alltid har vært, konsentrert på få hender. Tidligere var det først og fremst de samarbeidende store oljeselskapene som gjennom karteller og samarbeidsavtaler hadde dominerende innflytelse. Disse selskapene har fortsatt en meget sterk posisjon, men særlig de siste tiår har landene innenfor OPEC fått sterkere styring over produksjonen gjennom sine nasjonale selskaper. Disse forhold har fått stor politisk betydning, og de såkalte oljekrisene man har opplevd siden 1973, bunner ikke i en reell mangel på petroleum, men er et resultat av politiske hendelser og beslutninger.

For øvrig har handelen med petroleum og petroleumsprodukter tradisjonelt vært fri, unntatt i USA. Her har det vært ført streng kontroll med produksjon, import og priser. Den amerikanske lavprispolitikken har medvirket til at USA, verdens største forbruksland, i løpet av 1970-årene gikk over til å bli verdens største importør av petroleum.

Petroleumsindustrien er generelt sterkt påvirket av USA. Dette skyldes USAs tradisjonelt store industrielle dominans, og at de fleste større oljeselskapene er amerikanske. Det er bygd opp en betydelig amerikansk-dominert kompetanse, særlig innenfor lete- og produksjonsteknologi samt markedsføring. Leting og utbygging etter olje i Sør-Amerika, Afrika og på den norske kontinentalsokkel, har imidlertid forandret bildet av en oljenæring som så sterkt amerikabundet som tidligere. Selskaper utenfor USA besitter i dag meget avansert teknologi for å hente opp olje og gass fra såkalte tunge områder, for eksempel på store dyp på et par tusen meter.

Oljeselskaper

Den internasjonale petroleumsindustrien består av en rekke svært forskjellige selskaper. Men virksomheten kontrolleres hovedsakelig av et relativt lite antall selskaper. Disse kan inndeles i følgende grupper:

Statsselskaper i produsentland. I enkelte tilfeller spiller de vesentlig en finansiell og administrativ rolle, men mange er også teknisk og operasjonelt aktive. Eksempler på statsselskaper er Equinor, Saudi Aramco, National Iranian Oil Co., Pemex i Mexico, med flere. I USA er det intet slikt selskap.

Internasjonale oljeselskaper. Dette er tradisjonelt den mest innflytelsesrike gruppen innen internasjonal petroleumsindustri. De viktigste ble kalt «De store internasjonale» (The Majors) eller «De syv søstre». Dette var selskapene Shell, Exxon, Mobil, BP, Chevron, Amoco og Texaco, men per 2013 er disse selskapene fordelt på de fire selskapene Shell, ExxonMobil, BP (innbefatter Amoco) og Chevron (innbefatter Texaco). De er involvert på alle trinn i petroleumsindustrien, de leter etter og produserer petroleum, de transporterer, foredler og markedsfører petroleum og petroleumsprodukter. De kalles derfor integrerte selskaper. De har datterselskaper i de fleste land, og samarbeider intimt på mange områder, blant annet gjennom produksjonsselskaper og markedsføringsselskaper som Caltex (Chevron). Ved begynnelsen av 1970-årene kontrollerte disse selskapene 80 prosent av all råoljeproduksjon, 70 prosent av raffineringskapasiteten og over halvparten av tanktonnasjen i verden.

Utover i 1980-årene skjedde det en rekke oppkjøp, først og fremst mellom amerikanske oljeselskaper. I løpet 1990-årene fortsatte denne trenden med en rekke oppkjøp og fusjoneringer, blant annet oppstod konstellasjonen BP Amoco, Exxon Mobil og TotalFinaElf. I Norge ble Saga Petroleum delt av Norsk Hydro og Statoil (nå Equinor).

De oljeproduserende landenes stadig sterkere stilling viser seg også i nedstrømsaktivitetene, de har ekspandert både innen raffinering, produktsalg (bensin, olje, med mer) og videreforedling (petrokjemisk industri). Det norske selskapet Statoil (nå Equinor) er et godt eksempel. Statoil overtok de viktigste av Essos og BPs aktiviteter i Danmark og Sverige, og har opprettet bensinstasjoner i flere andre land. Selskapets petrokjemiaktiviteter ble fra 1994 lagt inn i det da opprettede selskapet Borealis. Da Statoil bestemte seg for å trappe ned sin petrokjemiske virksomhet, solgte de sin 50 prosent eierandel i Borealis i 2005. Hydro samarbeidet med Texaco innen bensin og olje og med saudiarabiske majoritetsinteresser i Scanraff (nå Preemraff), Sveriges største raffineri. Statoil og Hydro fusjonerte i 2007. Kuwaitiske Q8 er også blitt aktivt innen raffinering og bensinsalg både i Norden og andre land i Europa.

Petroleum i Norge

Ocean Viking
Boreriggen Ocean Viking med flamme. Ocean Viking foretok, sammen med «Ocean Traveler», de første prøveboringer på norsk sokkel i Nordsjøen. Høsten 1969 fant Ocean VikingEkofiskreservoaret. Dette var verdens største petroleumsfelt til havs da det ble oppdaget. Produksjonen fra feltet startet i 1971. Ekofiskfunnet regnes som starten på oljeeventyret i Norge.
Av /Norsk Oljemuseum.
Sokkelkartet 1965
Første utgave av det såkalte sokkelkartet som viser kvadrantene på norsk sokkel. Hvert havområde er inndelt i kvadranter som tilsvarer en lengde og en breddegrad. I Nordsjøen er hver kvadrant nummerert fra en til 36. I Norskehavet og Barentshavet er hver kvadrant navngitt etter lengde og breddegrad. Hver kvadrant er videre inndelt i 12 blokker.
Av /norskpetroleum.no.
Lisens: CC BY SA 3.0

Under en internasjonal konferanse i Genève i 1958 fikk Norge rådighet over et areal på cirka 160 000 km² i havområdene sør for 62° nordlige breddegrad. Dette arealet omfatter den norske delen av Nordsjøen.

Den totale utstrekningen av norsk sokkel er langt større, anslagsvis 1 000 000 km², eller tre ganger så stor som Fastlands-Norge. Den deles inn i tre sokkelområder, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Nesten overalt på denne sokkelen finnes det sedimentære bergarter, oftest med flere tusen meters mektighet.

Ved utgangen av 1950-årene var det svært få som trodde at havbunnen utenfor norskekysten skjulte olje- og gassrikdommer. Gassfunnet i Groningen i Nederland i 1959 førte til geologisk nytenkning omkring Nordsjøens petroleumspotensiale.

Høsten 1962 ba oljeselskapet Phillips, fulgt av andre selskaper, om tillatelse til å foreta geologiske undersøkelser i havområdene ved Norge.

Norsk suverenitet over norsk sokkel ble proklamert 31. mai 1963, og i 1965 inngikk Norge avtaler om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet med Storbritannia og Danmark. Kontinentalsokkelen sør for Stad (62° nord) ble oppdelt i 37 kvadranter. Hver kvadrant består av 12 blokker som har en størrelse på 15 breddeminutter og 20 lengdeminutter.

Første konsesjonsrunde ble utlyst 13. april 1965, og de første leteboringene startet i 1966. De første funn ble gjort i 1967 (Balder) og i 1968 (Cod). Den første prøveproduksjon kom i gang i 1971 (Ekofisk).

Norges oljeindustri

Statfjord (foto)

Statfjord ligger på svært dypt vann (150 meter), og feltet er bygget ut med tre fullt integrerte bore-, produksjons- og boligplattformer som hviler på et norskutviklet betongunderstell kalt Condeep. I forgrunnen ses plattformen Statfjord C, i midten Statfjord A, og lengst borte skimtes Statfjord B.

Av /KF-arkiv ※.
Makroøkonomiske indikatorer for norsk petroleumssektor, 2018 (kilde: Nasjonalbudsjettet 2019)
Netto kontantstrøm til den norske staten er beregnet til omlag 264 milliarder kroner for 2018, noe som utgjør 21 prosent av statens samlede inntekter. Petroleum står for omlag halvparten av norsk vareeksport. Omlag seks prosent av den samlede sysselsettingen i Norge er direkte eller indirekte tilknyttet petroleumssektoren.
Årlig olje- og gassproduksjon

Netto olje- og gassproduksjon i salgbar mengde på norsk sokkel 1971–2018. Tallet for 2018 gjelder bare for en del av året.

Av /norskpetroleum.no.

Utenlandske selskaper dominerte letevirksomheten i startfasen og stod for utbyggingen av de første olje- og gassfeltene. Myndighetene hadde imidlertid som målsetting å bygge opp et norsk oljemiljø. Den norske stats oljeselskap a.s, Statoil (senere Equinor), ble opprettet og regelen om 50 prosent statsdeltagelse i hver utvinningstillatelse ble etablert. Senere har Stortinget vedtatt at denne andelen etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle vil kunne settes høyere eller lavere.

Statoil ble tidlig gitt en privilegert stilling for å bygge selskapet opp til å bli et integrert oljeselskap. Selskapet er engasjert i leting, utvinning, raffinering, petrokjemisk industri og skipstransport i så vel Norge som utlandet.

Statens deltagelse i petroleumsvirksomheten ble omorganisert i 1985. Statoils deltagerandel ble da delt i to økonomiske andeler, en som er knyttet til selskapet og en som er knyttet til ordningen med et direkte statlig økonomisk engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE). Ordningen innebærer at en del av Statoils bruttoinntekter fra det enkelte prosjekt blir overført direkte til staten, og at en tilsvarende del av Statoils utgifter knyttet til det enkelte prosjekt blir dekket av staten ved SDØE.

Norsk næringsliv har forstått å utnytte de mulighetene som den norske oljevirksomheten har skapt. Norske bedrifter utfører oppdrag innen leting, utbygging, produksjon og transport. Næringslivet har vist evne til å utvikle og anvende ny teknologi, og til å håndtere store og sammensatte prosjekter. Særlig flinke har man vært til å utvikle og nyttiggjøre seg ny teknologi for å utnytte petroleumsforekomster på stadig større havdyp. Mest iøynefallende har utviklingen vært på produksjonssiden.

De første plattformene på norsk sokkel var av stål og av utenlandsk konstruksjon. Senere utviklet man bunnfaste plattformer i betong (Condeep). Den største, Troll A, er 472 meter høy og veier cirka én million tonn. Deretter kom strekkstagplattformer i stål (Snorre) og betong (Heidrun) før man introduserte produksjonsskip (Norne). De fleste av disse prosjektene er gjennomført i norsk regi, og de store enhetene er vanligvis produsert i Norge. Parallelt med dette utviklet man nye løsninger for horisontalboring og brønnhodeinstallasjoner på havbunnen. Feltutbyggingsløsninger med brønnhodeinstallasjon på havbunnen og direkte rørtransport til landanlegg finner man på Ormen Lange.

En rekke både store og små utbygginger er gjennomført med beskjedne avvik fra de opprinnelige planer både med henhold til tids- og pengebruk. Norske bedrifter har også påtatt seg oppgaver internasjonalt både hva angår leting, prøveboring og feltutbygging.

Forvaltning

Petroleumsloven av 29. november 1996 inneholder de overordnede hjemler for det konsesjonssystemet som regulerer norsk petroleumsvirksomhet. Beskatningsmyndigheten blir ivaretatt gjennom petroleumsskatteloven av 13. juni 1975.

Petroleumsloven slår fast at retten til petroleumsforekomstene på norsk kontinentalsokkel tilligger staten. Kommersielle selskaper kan søke om tillatelse til å drive undersøkelse etter petroleum. En undersøkelsestillatelse gir rett til å foreta geologiske, geofysiske, geokjemiske og geotekniske undersøkelser, herunder grunne boringer. Før det gis tillatelse til leteboring (utvinningstillatelse), må området der det skal bores være åpnet for letevirksomhet.

Tildeling av utvinningstillatelser skjer normalt ved konsesjonsrunder. Regjeringen kunngjør da et visst antall blokker det kan søkes om utvinningstillatelse for. På bakgrunn av de innkomne søknader setter Olje- og energidepartementet (OED) vanligvis sammen en gruppe av selskaper for hver utvinningstillatelse. Departementet utpeker en operatør for interessentskapet. Operatøren forestår den daglige ledelsen av den virksomheten som utføres i medhold av tillatelsen. Per 2017 foreligger den 24. konsesjonsrunde.

Ved utbygging og drift av petroleumsforekomster utarbeider rettighetshaverne en plan for utbygging og drift (PUD). Før rettighetshaverne kan begynne utbygging av en forekomst, skal planen fremlegges for og godkjennes av OED.

Store utbyggingssaker skal behandles og godkjennes av Stortinget mens regjeringen er gitt fullmakt til å godkjenne mindre utbyggingssaker. Det er Olje- og energidepartementet som har det overordnede forvaltningsmessige ansvar og påser at petroleumsvirksomheten skjer etter de retningslinjer Stortinget trekker opp.

Kommunal- og regionaldepartementet har det overordnede ansvaret for arbeidsmiljøet og for de sikkerhets- og beredskapsmessige sidene ved petroleumsvirksomheten.

Oljedirektoratet

Stortinget vedtok 2. juni 1972 å opprette Oljedirektoratet (OD). OD er administrativt underlagt Olje- og energidepartementet (OED).

Oljedirektoratets viktigste oppgaver i forbindelse med OEDs ansvarsområde er å være forvaltnings- og kontrollorgan ved undersøkelser og utnytting av petroleumsforekomster, og å være rådgivende organ for departementet i spørsmål vedrørende undersøkelser etter og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster.

Oljedirektoratet ligger i Stavanger, med et avdelingskontor i Harstad.

Petroleumstilsynet

I 2004 ble Petroleumstilsynet (Ptil) skilt ut fra Oljedirektoratet som et statlig tilsyn med myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen, i tillegg til petroleumsanlegg og tilhørende rørledningssystem på Melkøya, Tjeldbergodden, Nyhavna, Kollsnes, Mongstad, Sture, Kårstø og Slagentangen.

Tilsynet er samlokalisert med Oljedirektoratet i Stavanger.

Forurensning

Deepwater Horizon-ulykken

Brannbåter forsøker å slukke brannen på Deepwater Horizon. Foto tatt 21. april 2010.

Av /NTB Scanpix.

Utslipp fra petroleumsvirksomhet deles inn i utslipp til luft og utslipp til sjø. Ved petroleumsproduksjon på land skjer det også utslipp til vann og til grunnen. Produksjon og transport av olje og gass er kilden til størstedelen av utslippene, men også utbygging og leteaktivitet medfører utslipp.

Utslipp til luft

Utslipp til luft består hovedsakelig av karbondioksid (CO2), nitrogenoksider (NOx), flyktige organiske forbindelser (VOC) og metangass (CH4). Kraftproduksjon er hovedkilden til utslipp fra plattformer. Forbrenning av naturgass og diesel fører til utslipp av særlig CO2 og NOx. Gassavbrenning (fakling) forårsaker utslipp av CO2, NOx og små mengder lystgass (N2O), karbonmonoksid (CO) og uforbrente hydrokarboner.

Utslipp til luft skjer også under oljelasting, under transport og under lossing ved råoljeterminaler. Utslippene skyldes at olje fordamper og ventileres ut fra skipstankene. Utslippene ved fordamping består av metangass og VOC.

Utslipp til sjø

Utslipp til sjø består hovedsakelig av olje, kjemikalier og mineraler. Den viktigste kilden til oljeutslipp i sjøen er oljerester i produsert vann. Sammen med olje og gass følger det med store mengder naturlig formasjonsvann i brønnstrømmen fra undergrunnen. Vannet blir skilt fra oljen og gassen, renset og deretter sluppet ut i sjøen. Selv om vannet renses svært nøye, følger små mengder olje og kjemikalier med vannet ut i sjøen.

En annen kilde til oljeutslipp er fortrengningsvann fra plattformenes lagertanker. Når tankene tømmes, pumpes det inn ballastvann som erstatning for olje. Etter hvert som lagringsrommene igjen fylles med olje, pumpes vannet ut i sjøen. Vannet inneholder da små mengder olje. Utslipp kan også skyldes uhell og søl.

Boreaktivitetene forårsaker også utslipp til sjøen. Spesielt gjelder dette oljebasert boreslam som tidligere var den vanligste boreslamtypen. I dag benyttes det i økende grad vannbaserte borevæsker. På norsk sokkel er det bare i tilfeller der det stilles spesielt store krav til borevæskene, for eksempel ved høyavviks- eller horisontalboring at det benyttes oljebaserte borevæsker, og disse blir da ført i land for deponering eller reinjisert på feltet.

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Hanisch, Tore Jørgen og Gunnar Nerheim: Norsk oljehistorie, 1992–1997, tre bind
  • Kindingstad, Torbjørn: Norges oljehistorie, 2002, isbn 82-91370-42-7

Kommentarer (5)

skrev Knut Flatland

Artikkeln synes å være noe foreldet. Det synes ikke å ha vært gjort revisjoner som har med alt som har hendt siden 2006.Spesielt savner jeg følgende:1: det opplyses at grensene i Barentshavet er omstridte. Ble ikke grensene til havs mot Russland fastlagt for flere år siden?2: Jeg savner også nye funn i norsk sone av Barentshavet, samt Sverdrup-feltet i Nordsjøen.3: Diskusjonen om oljeboring utenfor Lofoten/Vesterålen bør beskrives. Det samme bør diskusjonen om hvor lenge Norge kan fortsette å ta opp olje med hensyn til klimaet.

skrev Kjell Arne Norum

Jeg har en gang lest at man kanskje en gang i fremtiden kan produsere mat av olje. Er det tenkelig?

svarte Gunn Hild Lem

Hei Kjell Arne, vi har for tiden ikke noen fagansvarlige for denne kategorien. Jeg har ikke informasjon om dette. Håper du finner ut av det. Vennlig hilsen Gunn Hild Lem, redaksjonssjef

skrev Svein Askheim

Det blir håpløst å forsøke å samle alt som er relatert til petroleum, i en artikkel. Spesielt for et norsk leksikon bør ambisjonene være langt høyere.

svarte Ola Nordal

Artikkelen er under revidering, hvor det blant annet skal pekes til andre gode artikler vi har på området. Jeg anbefaler å lese artiklene om Norsk oljehistorie og om Petroleumsfeltene på norsk sokkel. De er svært gode. Alt godt fra Ola i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg