Å referere til noe er å bruke språklige eller ikke-verbale tegn til å formidle forestillingen om et konkret objekt eller en abstrakt kategori til en mottaker. Tegnet kalles det refererende uttrykket og fenomenet det vises til, kalles referenten.

Faktaboks

Uttale
referˈanse
Etymologi
til referere

Refererende uttrykk kan brukes til å introdusere en ny og ukjent referent for mottakeren («Jeg har en undulat») eller å identifisere allerede kjente referenter («I dag glemte jeg å gi undulaten mat»). Den siste referansen vil bare kunne være vellykket hvis kollegaen vet at jeg har en undulat. Hvis hun ikke vet det, vil det ikke lykkes. Heller ikke hvis hun vet at jeg har flere.

Hvis jeg sier: «Jeg liker hunder», refererer jeg ikke til et konkret eksemplar, men til en abstrakt kategori, klassen av hunder (generiskreferanse). Hvis noen spør meg hvor toalettet er, kan jeg svare ved å peke på en dør. Det ikke-verbale tegnet identifiserer da for samtalepartneren hvor toalettet er, og refererer på den måten til et konkret objekt i omgivelsene.

Referanse kan dermed gjelde fenomener både i de fysiske omgivelsene og i deltakernes minne, deres felles bakgrunnskunnskap.

Refererende uttrykk

Fellesnavn kan brukes til å referere til fenomener på grunnlag av deres betydning, mens egennavn har en direkte tilknytning til fenomenet. Hvis jeg sier: «I dag glemte jeg å gi Frida mat», gir jeg ikke noen informasjon om hva slags vesen Frida er (for eksempel menneske, undulat eller avatar), og referansen fungerer bare ved at samtalepartneren vet hvilket individ dette navnet er assosiert med i vår aktuelle kontekst.

Referanse som baserer seg helt eller delvis på talerens posisjon i tid og rom, kalles deiktisk referanse. Pekingen på dodøra er et eksempel på det. Peking har ikke noe referensielt innhold, og kan referere til forskjellige ting alt etter hva pekefingeren rettes mot.

Tilsvarende i undulateksempelet refererer pronomenet 'jeg' og tidsuttrykket 'i dag' deiktisk. Hvis disse uttrykkene ytres av andre personer på andre tidspunkter, refererer de til helt andre personer og dager.

Referanse og kjenthet

I norsk og andre germanske språk markerer vi språklig om vi regner referenten som kjent for samtalepartneren eller ikke gjennom valg av bestemt eller ubestemt form av substantivet. Referenter som ikke regnes som kjent får ubestemt form: «Jeg hadde en rørlegger her i dag.» Hvis derimot referenten regnes som allerede kjent for samtalepartneren, vil bestemt form brukes: «Rørleggeren var her i dag». Hvis referenten attpåtil er aktivisert i den foregående samtalen, kan man videre referere til den med pronomen: «Han fikset varmtvannstanken.» Referanse til en referent i den foregående samtalen eller teksten, kalles anaforisk referanse.

Noen referenter som i utgangspunktet er ukjente, kan likevel presenteres i bestemt form hvis de regnes som identifiserbare ut fra slutninger fra informasjon i konteksten: «Jeg var på en restaurant i Spania en gang, og så var menyen bare på spansk.» Menyen settes her i bestemt form fordi referansen til restauranten gir oss holdepunkter til å slutte oss til at det var en meny der.

I talespråk har vi enkelte uttrykk som modifiserer graden av kjenthet. Vi kan legge inn forbehold om at det refererende uttrykket kanskje ikke er helt kjent for samtalepartneren ved å sette inn 'sånn' foran uttrykket: «Jeg spiste sånn (derre) tofu.»

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg