Erling Skakke
Erling Skakke og mennene hans går over elven før det første slaget på Re i 1163. Tegning av Erik Werenskiold.
Av .
Slaget på Re
Slaget på Re i 1177, slik Erik Werenskiold forestilte seg det.
Av .

Slagene på Re var to slag, ett i 1163 og ett i 1177, som stod på Re nordvest for Tønsberg.

I 1163 falt jarlen Sigurd Hallvardsson, fører for tilhengerne til barnekongen Sigurd Sigurdsson Markusfostre, i kamp med Erling Skakke, som kjempet for kongedømmet til sønnen Magnus Erlingsson.

I januar 1177 ble birkebeinernes flokk drevet på flukt av Magnus Erlingsson etter at deres konge, Øystein Øysteinson Møyla, var falt.

Snorres Heimskringla slutter med slaget på Re i 1177.

Slaget på Re i 1163

I 1161 ble Magnus Erlingsson valgt til norsk konge, som utfordrer av kong Håkon Herdebrei. Håkon ble drept i 1162, og høvdingene som hadde fulgt ham, ønsket å holde flokken samlet. De valgte derfor Sigurd Markusfostre, Håkons yngre halvbror, til konge. Denne flokken hadde hovedsakelig støtte på Opplanda.

Flokkens øverste leder var Sigurd jarl Hallvardsson (eller Håvardsson), og de fikk i utgangspunktet en stor hærstyrke. Men nettopp fordi de nå hadde lite land og stort mannskap, krevde de underhold dels ved harde klagemål, dels ved åpent ran. Magnus Erlingssons far Erling Skakke benyttet bevisst deres framferd i sin agitasjon overfor befolkningen, noe som resulterte i at han ble bedt om å sørge for å få fjernet dem. De dro omkring inne i landet mens Erling hele tiden hadde speidere ute i forsøk på å lokalisere sine motstandere.

I februar 1163 fikk Erling beskjed om at fienden befant seg på Re. Han hadde hatt hæren i beredskap og marsjerte straks ut av Tønsberg. I dette første slaget på Re beseiret Erling fiendens hovedstyrke. Her falt Sigurd jarl Hallvardsson, men kongsemnets fosterfar Markus overtok flokken, og kamphandlingene fortsatte utover året med mindre trefninger og overfall.

Slaget på Re i 1177

I 1174 reiste Øystein Øysteinsson Møyla, angivelig sønn av kong Øystein Haraldsson (1142–1157), merket. Han fikk støtte fra jarlen Birger Brosa i Sverige, men maktet likevel ikke å utfordre Magnus Erlingssons kongedømme. I to år holdt denne flokken, som ble kalt birkebeinere, til utelukkende på Østlandet. Flertallet av dem var såkalte markmenn og elvegrimer, det vil si folk fra de sørlige grensetraktene mellom Norge og Sverige (Marker og området rundt Göta elv). Ingen storfolk fulgte dem. I 1176 fant det sted en endring. Birkebeinerne skaffet seg skip og seilte nord til Trondheimen. Dette var på ingen måte ventet, og Erling Skakkes ledende menn i Nidaros ble overrasket og drept. Øystein Øysteinsson ble deretter tatt til konge på Øretinget, og mange folk i landsdelen sluttet seg til ham.

Da vinteren kom, dro birkebeineren landeveien tilbake til Østlandet. De mønstret da nær 2400 mann. Kong Magnus Erlingsson ga gjestebud i Tønsberg denne julen, og da han fikk vite at birkebeinerne var oppe på Re, beordret han hæren ut og marsjerte mot fienden. Øystein hadde flertallet på sin side, men i januar 1177 beseiret Magnus birkebeinerne i det andre slaget på Re, og kong Øystein ble drept av en bonde da han søkte tilflukt på en gård.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg