Gabriel Moseid var stortingsrepresentant for Bondepartiet i Vest-Agder 1920–53 og en av 1900-tallets mest markante finans- og justispolitikere, med stor kompetanse og engasjement i konstitusjonelle spørsmål.
Moseid vokste opp i Vennesla, en tradisjonell småbondebygd i Vest-Agder, der mange industribedrifter etablerte seg rundt år 1900. I Vennesla var overgangen mellom bondesamfunnet, arbeidersamfunnet og de ulike kristne menighetene og foreningene flytende. 1906 ble Vennesla landets første arbeiderpartistyrte kommune og pioner på sosialpolitiske områder som skole-, helse- og boligpolitikk. Dette miljøet preget Moseids politiske holdninger. Hans kone kom fra en fabrikkarbeiderfamilie. Han tok amtsskole og landbruksskole og overtok farsgården 1909. 1915–21 var han bokholder og kasserer i Vennesla sparebank. Politisk trening fikk han 1906–11, som formann i bygdas skytterlag, ungdomslag, skolestyre og ligningsnemnd. 1911–22 satt han i kommunestyret for Venstre, den siste perioden som ordfører.
Moseid ble valgt som vararepresentant til Stortinget 1918, men måtte straks møte fast. Han satt på Stortinget sammenhengende i 35 år. Han var kritisk til den økonomiske liberalismen i Venstre og fulgte Bondepartiet ved stiftelsen 1920. Moseid var medlem av partiets hovedstyre og arbeidsutvalg 1922–47 og styremedlem i stortingsgruppen 1922–40, parlamentarisk fører 1932–33, lagtingspresident 1934–40 og partiets nestformann 1936–45. Han satt i en rekke stortingsoppnevnte komiteer.
Gabriel Moseid var meget belest og en av Stortingets mest nyskapende, prinsipielle og selvstendige tenkere, og mange forslag han først stod alene bak, ble senere vedtatt med stort flertall eller enstemmig.
I mellomkrigstiden var Moseid først og fremst finanspolitiker. Neppe noen enkeltpolitiker hadde så stor innflytelse på utviklingen og nyorienteringen av norsk økonomisk politikk i årene 1927–40. Allerede fra 1925 engasjerte han seg sterkt i tiltak mot kronestigningen og gjeldskrisen. Han stod bak systemet med skatteutjevning mellom kommunene og omleggingen av Bondepartiets økonomiske politikk tidlig i 1930-årene. Denne dannet fundamentet for kriseforliket med Arbeiderpartiet 1935, da regjeringen Nygaardsvold langt på vei kom til å føre Moseids økonomiske politikk.
Moseid var aktivt engasjert i motstandsarbeid under krigen, men svært kritisk til udemokratiske synspunkter og metoder innenfor Hjemmefrontens ledelse. Han fremstod etter 1945 som Stortingets sterkeste kritiker av de prinsipielle sidene ved rettsoppgjøret og av dødsstraffen. I starten stod han nærmest alene. 1948 sluttet justiskomiteen seg til hans syn. I dag deler mange forskere hans oppfatninger av problemene. Men han ble hardt kritisert i samtiden, delvis fordi han hadde sittet i Stortingets presidentskap under riksrådsforhandlingene 1940 (som godtok de tyske kravene om å avsette regjeringen og anmodet kongen om å tre tilbake), delvis fordi han var svært kritisk til granskningskommisjonens arbeid, som han mente var overfladisk og mangelfullt.
Innad i bondebevegelsen arbeidet Moseid særlig for å endre erkjennelsen av de norske bondefamiliene – at norske småbondefamilier, særlig i sør, vest og nord, var småkårsfolk som dyrket jorden med sitt eget arbeid og dermed hadde store felles interesser med arbeiderbevegelsen i kampen mot kapitalen og den økonomiske liberalismen. Moseid var pådriver for å bryte Bondelagets overstyring av Bondepartiet.
Gabriel Moseid var riksrevisor 1931–54 og engasjerte seg i opprettelsen av Husbanken, der han var nestformann og formann i styret 1946–49.