Trass i at han hadde tilbrakt nesten hele livet i Danmark, ble Hans Nansen en av de ledende nasjonale patrioter høsten 1814, og han må gis mye av æren for at det norske Storting helt fra starten kom til å inneholde en politisk opposisjon.
Nansen var født i Sogn og hadde norsk mor, men han mistet sin danskfødte far allerede som spedbarn og måtte flytte til Danmark. Her ble han student fra Roskilde skole 1784, og 1789 tok han juridisk embetseksamen. Deretter virket han i flere danske embeter og søkte seg først tilbake til Norge 1809, da han fikk sorenskriverstillingen i Gauldal. Året etter bosatte han seg i Norge for godt og ble straks en begeistret dyrker av sin historiske arv fra Sognefjorden – han gav f.eks. sin sønn navnet Baldur Frithjof. Likevel fortsatte han selv å bruke sin gamle danske tittel “landsdommer”, og dansk snakket han livet ut.
Under Christian Frederiks besøk i Trondheim i februar 1814 stod Nansen frem som prinsens ivrige sympatisør med hele tre kraftpatriotiske dikt i Adresseavisen. Han var nå i ferd med å flytte til Egersund og en ny stilling som sorenskriver i Jæren og Dalene, og dermed kom han ikke på tale som representant til Riksforsamlingen. Desto mer gjorde han seg bemerket da han møtte for Stavanger amt på det overordentlige Storting. Her fikk han sete i Lagtinget, og han tok ordet oftere enn noen andre bortsett fra kollegaen Arnoldus Koren. Blant sakene han talte for, var viktige symboler på norsk selvstendighet innenfor unionen som eget orlogsflagg og en norsk ridderorden. Også senere viste han seg som en konsekvent talsmann for selvstendighetstanken, bl.a. gjennom en skriftlig kritikk av svenske fortolkninger av Riksakten.
Nansen ble også valgt til Stortinget 1815–16. De unionelle forhold gjorde ham spesielt opptatt av å styrke den lovgivende makt overfor den utøvende, og i stortingsmøtet 2. august 1815 la han frem det forslag som mange har ment gav støtet til den første politiske opposisjon i Norges moderne historie. Forslaget, som gikk ut på at Stortinget nedsatte en komité til å kontrollere statsrådets protokoller, ble enstemmig vedtatt og åpnet for en viss parlamentarisk kontroll av statsrådene. Men Nansens opposisjon sprang ut av Lagtinget og kom dermed i konflikt med Christies maktsentrum i Odelstinget. Senere i sesjonen opplevde Nansen den ydmykelse at hans komitétiltak ble skjøvet til side av Odelstingets protokollkomité, som også avviste alle hans ankepunkter mot regjeringen.
Nansen var ingen pragmatiker, og selv om han fikk Stortinget med på å levere en adresse til kongen om en norsk ridderorden, var hans stjerne nå dalende. Som debattant viste han ofte sine beste egenskaper, som evnen til å kritisere uklarheter og skille ut hovedaspekter ved saker til behandling. Christie behersket likevel de parlamentariske formene langt bedre, og Nansen hadde en tendens til å komme med motsigelser i ethvert ordskifte. Dessuten var han tilbøyelig til å overdrive sin alkoholbruk. Da han møtte på Stortinget for tredje gang i 1821, kom han helt på kant med den nye opposisjonen rundt bonderepresentantene og havnet på parti med de mer moderate og regjeringsvennlige embetsmenn. Falsens forslag om å gi statsrådene adgang til Stortinget fikk f.eks. hans støtte.
Mens han var i Stortinget 1. mai 1821, ble Nansen rammet av slag. To uker etter var han død. Den hederlige, men kverulerende idealist ble fulgt til graven av et samlet Storting.