Professor Sigurd Odland kom til å spille en sentral rolle under de kultur- og kirkehistoriske brytninger omkring 1900. Som bibelforsker med Det nye testamente som fagfelt bidrog han til å introdusere den historisk-kritiske metode i norsk bibelvitenskap. 1891 var han med på å etablere Det norske lutherske indremisjonsselskap og ble selskapets første formann. Hans historiske betyding er fremfor alt knyttet til opprettelsen av Det teologiske menighetsfakultet 1908.
Odlands bakgrunn var det bergenske handelsborgerskap og religiøst sett den (by)haugianske tradisjon. Etter examen artium 1875, cand.theol.-eksamen ved universitetet i Kristiania 1879 og praktisk-teologisk eksamen 1881 fikk han stipend og drog på studiereise til Tyskland, der han hørte tidens betydeligste luthersk-protestantiske teologer. 1883 ble han adjunktstipendiat ved Det teologiske fakultet, og 1889 ble han dr.theol. på en avhandling om Jakobs brev. 1894 ble han utnevnt til professor i teologi ved universitetet i Kristiania.
Som bibelforsker la Odland vekt på den historiske og grammatisk-filologiske tekstutlegning. Han representerte på den måten en moderne nyorientering ved Det teologiske fakultetet. Etter hvert fikk hans bibelutlegning en tydeligere luthersk-konfesjonell profil.
Med bakgrunn i den haugianske tradisjon var Odland sterkt lavkirkelig og legmannsvennlig. Da Indremisjonsselskapet ble stiftet 1891, bidrog han til at de siste forbehold mot fri legmannsinnsats (“nødsprinsippet”) forsvant innen indremisjonen. Som Indremisjonens leder frem til 1911 arbeidet han for én (lavkirkelig) organisasjon for indre misjon i Norge. Å forene det “ukirkelige” Vestlandet med de mer konservative indremisjonsvenner på Østlandet lyktes ikke.
Kort før århundreskiftet utløste modernisering av teologien skarpe kirkelige konflikter. Da et ledig professorat ved Det teologiske fakultet, som også var statskirkens presteskole, ble utlyst 1904, fikk striden sin personalsak (“professorsaken”). Den faglig sett beste søker var Johannes Ording. Men han avvek sterkt fra den evangelisk-lutherske bekjennelse både i sakramentlæren og i læren om Kristi guddom. For Odland og flere av de teologisk sakkyndige var det umulig å ansette Ording som lærer ved kirkens presteskole. Men ved sitt eget fakultet og ved universitetet for øvrig hadde Odland ikke støtte for sitt syn. Vitenskapelig frihet veide tyngre enn konfesjonell forpliktelse.
Blant kirkefolket og i den alminnelige offentlighet utløste “professorsaken” voldsom debatt. Utnevnelsen trakk i langdrag, bl.a. fordi kirkestatsråden, Christoffer Knudsen, var imot å utnevne Ording, men han ville ikke skape problemer for regjeringen i det urolige unionsoppløsningsåret 1905. Da regjeringen ansatte Ording januar 1906, trakk statsråden seg, og Odland gikk av som professor. Han forklarte sin beslutning i det lille skriftet Til Trosfæller i den norske Kirke.
I kirkefolket og blant mange prester ble det tatt praktiske kirkepolitiske initiativ for å sikre en skrift- og bekjennelsestro presteutdannelse. 1908 kunne Det teologiske menighetsfakultet begynne sin undervisning med Odland som en av lærerne. Det var skapt et privat teologisk fakultet med det formål å utdanne prester for Den norske kirke på konfesjonell-konservativ grunn.
Et av de trekk ved moderniseringen som Odland aldri kunne godta, var kvinneemansipasjonen. Ved en kongelig resolusjon 1915 fikk kvinner adgang til å holde foredrag o.l. i kirkene. Det var etter Odlands syn i strid med Guds ord. Å utdanne prester for Den norske kirke ble umulig for ham, og 1916 fratrådte han sin stilling ved Menighetsfakultetet. Det er grunn til å tro at hans avskjed også berodde på uvilje mot den kirkelige og faglige kurs fakultetet etter hvert fulgte.
Odland fant nå sin plass i det ytterliggående lavkirkelige miljø. Frem til 1924 var han lærer ved Kinamisjonens skole på Fjellhaug ved Kristiania. Mot slutten av livet hadde han kontakt også med Den evangelisk-lutherske frikirke.
Odlands vitenskapelige forfatterskap er begrenset. “Hans videnskabelige begavelse var mer kritisk enn original,” sa en av hans etterfølgere, Olaf Moe, i sin minnetale i Det Norske Videnskaps-Akademi, der Odland var medlem fra 1892. Hans populærvitenskapelige produksjon er derimot omfattende, med kommentarer til de aller fleste nytestamentlige skrifter, beregnet på “troende og tenkende bibellesere”. Odland bidrog også til den alminnelige teologiske opplysning med bøker om den nytestamentlige tekst og kanon. Han var medredaktør i Norsk theologisk Tidsskrift 1900–05 og redaktør for Luthersk Kirketidende 1901–09. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1904.
Sigurd Odland fulgte sin overbevisning med dramatisk konsekvens. Men han var en sammensatt personlighet. Bak hans bergenske slagferdighet og ironiske maske skjulte det seg, ifølge hans biograf Oscar Handeland, et barnlig og fromt sinn.