skiskyting

Normaldistanse er 20 km for menn og 15 km (opprinnelig 10 km) for kvinner. Øvelsen har fire standplassopphold jevnt fordelt utover i løpet. Deltakerne skyter liggende første og tredje gang og stående andre og fjerde gang. Deltakerne skal treffe i alt 20 blinker, og for hver skyteserie har utøveren et magasin med fem skudd (ett per blink) til disposisjon. Hver bom gir ett minutt tilleggstid.

Sprint er 10 km for menn og 7,5 km (opprinnelig 5 km) for kvinner. Øvelsen har to standplassopphold, først liggende og deretter stående skyting. Deltakerne skal treffe i alt ti blinker. For hver bom må deltakerne gå en strafferunde på 150 meter.

Jaktstart er 12,5 km for menn og 10 km for kvinner. De 60 beste løperne fra en foregående sprintkonkurranse deltar i jaktstarten etter plassering og tidsdifferanser i sprinten, slik at rekkefølgen i mål blir plasseringen i jaktstarten. Utgangskonkurransen kan også være normaldistansen, men da halveres tidsdifferansene før jaktstarten.

Det er fire standplassopphold; liggende skyting på de to første, og stående de to siste. Deltakerne skal treffe i alt 20 blinker, og hver bom gir én strafferunde, på samme måte som i sprint.

Fellesstart er 15 km for menn og 12,5 km for kvinner med samme skyteprogram som på jaktstart.

I fellesstarter får bare 30 utøvere stille til start.

I internasjonale stafettkonkurranser er det fire løpere på hvert lag. Totaldistansen er 30 km for menn (4×7,5 km), 24 km for kvinner (4×6 km).

På hver etappe er det to standplassopphold; først liggende og deretter stående skyting. I hver skyteserie kan deltakerne benytte inntil åtte skudd for å treffe alle fem blinkene, men skudd utover de fem første må lades enkeltvis. For hver skive som ikke er truffet etter åtte skudd, gås en strafferunde på 150 meter.

I NM går stafetten i tre etapper, og det konkurreres med distriktslag. Reglene er ellers de samme som i internasjonale konkurranser.

Blandet stafett, også kalt mixed stafett, er en stafettøvelse for begge kjønn. I øvelsen består laget av to kvinner og to menn. Fram til og med VM 2020 har mennene gått 7,5 km, og kvinnene 6 km. I VM 2020 gikk alle 6 km hver, mens løperne i VM 2021 gikk 7,5 km på alle etapper. Skyteprogrammet er det samme som i ordinær stafett.

I parstafett, også kalt singel mixed stafett, konkurrerer lag med én kvinne og én mann. Løperne går to etapper hver med to skytinger per etappe. De tre første etappene er 3 km hvor det veksles direkte etter andre skyting, mens siste etappe er 4,5 km med en runde på 1,5 km langrenn etter siste skyting. Det varieres på hvem som går først og sist av den mannlige og kvinnelige utøveren. Strafferunden i parstafett er 75 meter lang, halvparten av lengden på de andre distansene.

Fra sesongen 2022–2023 gjelder følgende poengsystem for konkurranser, unntatt fellesstart:

Vinneren får 90 poeng, nr. to får 75 poeng, nr. tre får 60 poeng, nr. fire får 50 poeng, nr. fem får 45 poeng, nr. seks 40 poeng, nr. sju 36 poeng, nr. åtte 34 poeng, nr. ni 32 poeng, nr. ti får 31 poeng. Nr. 11 får 30 poeng, og så er det ett poeng mindre per plass ned til siste poenggivende plassering, nr. 40, som da får ett verdenscuppoeng.

I fellesstart er poengberegningen den samme for de ti første på resultatlista som i de øvrige verdenscupøvelsene. Fra plassene 11 til 30 er poengskalaen slik: Nr. 11 får 30 poeng. Så får utøverne ett poeng mindre per plass til nr. 21, som da får 20 poeng. Fra plassene 22 til 30 er det så to poeng mindre per plassering slik at nr. 30, og siste deltaker i fellesstart får 2 poeng.

I tillegg til de individuelle verdenscupene er det stafettcuper og sammenlagte nasjonscuper for begge kjønn. Nasjonscupene har egen poengskala.

Fra sesongen 2022–2023 teller ikke resultat fra VM med i Verdenscupen. Resultat fra OL har ikke telt med i verdenscupen etter 2010. Tidligere kunne utøvere stryke resultatene fra to renn når plasseringen i den sammenlagte verdenscupen skulle regnes ut. I enkeltcupene telte alle renn. Fra sesongen 2022–2023 teller alle renn med også i den sammenlagte cupen.

Fra sesongen 2022–2023 ble det også tatt i bruk en ny og utvidet poengskala. I poengsystemet som hadde vært i bruk fra årtusenskiftet gikk poengskalaen fra 1 til 60 poeng i de individuelle cupene. Poengsystemene som ble brukt før årtusenskiftet var enda mindre differensierte. Hensikten med utvidelsen til en 90-poengsskala var at utøvere med gode resultater skulle få bedre betalt i poeng.

Lederen av verdenscupen sammenlagt går i gul trøye, mens lederen av de ulike distansecupene går i røde trøyer. Hvis lederen av sammenlagtcupen også leder den distansen som skal gås har vedkommende trøye i både rødt og gult.

Tidligere tiders ideer om å konkurrere med ski og våpen kom fra det militære, og også øvelsene moderne skiskyting er utviklet fra og hadde et militært preg. Internasjonalt kom militært patruljeløp på programmet som offisiell øvelse i det første vinter-OL i Chamonix i 1924. I militært patruljeløp skulle deltakerne gjennom ei løype på 30 kilometer. Løypa skulle ha en høydeforskjell på minst 1000 meter, og underveis var det innlagte skytestopp.

I løpet konkurrerte patruljer på fire mann. Lagene besto av én offiser, én underoffiser og to menige. Lagene hadde full uniform, og deltakerne hadde en oppakning på 7 kilo hver. Offiseren bar pistol, og deltok ikke i skyteøvelsene. Laget skulle krysse mållinjen samlet, og siste deltager var tellende.

Øvelsen ble ingen suksess, og den ble bare demonstrasjonsidrett i de følgende lekene i St. Moritz i 1928, og under lekene i 1936 og 1948. Så forsvant den helt.

I Norge har patruljeløp gitt oss et fast uttrykk; «samling i bånn». Uttrykket stammer fra demonstrasjonsøvelsen under lekene i St. Moritz i 1928. Det norske laget lå seks minutter bak Finland før den siste lange vanskelige nedkjøringen mot mål. Da ropte løytnant Ole Reistad «samling i bånn, gutter». Den norske patruljen var overlegen i utforkjøringene, og vant konkurransen.

Modifiserte varianter av sporten drives fortsatt som militæridrett.

I 1956 ble det vedtatt internasjonale konkurranseregler, og det første verdensmesterskapet i skiskyting ble arrangert i 1958. Fra 1960 kom skiskyting for menn på OL-programmet. I de første VM og OL ble det bare konkurrert på såkalt normaldistanse. Norges første OL-medaljør på distansen ble Olav Jordet. Han tok bronse under OL i 1964, og han ble verdensmester året etter. Magnar Solberg tok gull under OL i 1968, og han forsvarte OL-gullet fire år senere.

Fra VM i 1966, og fra OL i 1968 ble programmet utvidet med stafett. Her ble strafferunden innført. Norge vant de to første VM-stafettene, men det ble ikke norsk OL-gull før i 2002.

Sprint ble VM-øvelse fra 1974 og OL-øvelse i 1980. I 1984 tok Eirik Kvalfoss det første norske OL-gullet i sprint. Da hadde han alt vunnet VM på distansen de to foregående årene.

I sesongen 1977–1978 kom en grunnleggende omlegging av hele sporten. Fram til da ble det skutt med grovkalibrede våpen på skyteavstander på over 100 meter. I det siste VM med grovkalibrede våpen var skyteavstanden 150 meter. Fra 1978 ble det innført skyting med fint kaliber (kaliber .22) med skyteavstand på 50 meter. Denne omleggingen la grunnlaget for økt rekruttering til og profesjonalisering av idretten.

Etter omleggingen til finkalibrede våpen gikk utviklingen raskt. Skiskyting ble en sport for begge kjønn, og utøvere kunne begynne å drive sporten tidligere, noe som gjorde skiskyting mer lik annen skiidrett. Med omleggingen startet sporten også på veien mot å bli en publikumsidrett.

NM for kvinner ble første gang arrangert i 1979. Dette mesterskapet var uoffisielt. I 1980 ble det første offisielle mesterskapet arrangert. Kvinnenes første VM ble arrangert i 1984, og skiskyting for kvinner kom på OL-programmet i 1992. I de første mesterskapene konkurrerte kvinnene på distansene 5 km sprint, og 10 km normaldistanse individuelt. Fra VM i 1988 ble distansene 7,5 km sprint, og 15 km normaldistanse. Skytereglene er de samme som for menn på de respektive distansene.

Sanna Grønlid ble første norske kvinne som tok VM-gull da hun vant sprinten i 1985. Hun ble også den første norske kvinnen som ble verdensmester på normaldistansen. Grønlid vant den i 1987. Tora Berger tok Norges første OL-gull på normaldistansen i 2010. De norske kvinnene tok sitt første VM-gull i stafett i 2004.

I tillegg til mesterskapene fikk skiskyting også sin verdenscup. Mennenes verdenscup startet i sesongen 1977–1978, mens kvinnenes verdenscup startet i sesongen 1987–1988. Da hadde det alt blitt arrangert en «europacup» for kvinner fra sesongen 1982–1983. Den var imidlertid åpen for deltakelse fra hele verden, og denne cupen fungerte dermed i praksis som en forløper for kvinnenes verdenscup.

I 1989 ble Eirik Kvalfoss den første norske vinneren av verdenscupen for menn. Anne Elvebakk ble den første vinneren av kvinnenes verdenscup i 1988. Ole Einar Bjørndalen er med sine 94 verdenscupseiere i skiskyting den som til nå har tatt flest verdenscupseiere. Hans lange karriere og triumfer i mesterskap og verdenscup gjorde ham til en idrettsprofil langt utenfor sin egen sport.

Under VM i 1989 ble selvanvisende elektroniske målskiver tatt i bruk. Dermed kunne både publikum og utøvere fortløpende følge med mens det ble skutt. VM i 1989 var også det første mesterskapet der kvinner og menn konkurrerte på samme sted. Med disse nyvinningene på plass var grunnlaget lagt for det som i de neste tiårene skulle bli en populær publikumsidrett over hele Europa.

Utviklingen tok for alvor fart utover 1990-tallet. Sporten ble en stadionbasert idrett, der arrangementene ble tilrettelagt for å gi maksimalt utbytte for publikum både på stadion og ved TV-skjermene.

Skiskyting gjennomgikk dermed en parallell utvikling med andre vinteridretter, da særlig langrenn. Løypene ble lagt i korte sløyfer i terrenget rundt stadion, og de nye publikumsvennlige øvelsene jaktstart og fellesstart for både kvinner og menn kom på programmet. Begge øvelsene satte nye krav til utøvernes ferdigheter, og bød på spenning gjennom hele løpet. For publikum ble det lett å følge med på hvordan deltakerne hevdet seg underveis i konkurransen. Den som krysset mållinja først hadde vunnet.

Jaktstart ble VM-øvelse i 1997, og kom på OL-programmet i 2002. Fellesstart ble VM-øvelse i 1999, og kom på OL-programmet i 2006.

Ole Einar Bjørndalen tok Norges første OL-gull i jaktstart i 2002. Han tok også det første norske VM-gullet på denne distansen i 2005. Bjørndalen ble også den første norske VM-vinneren på fellesstart for menn. Han vant distansen i 2003. Emil Hegle Svendsen ble Norges første OL-vinner på fellesstart i 2014. Liv Grete Skjelbreid ble den første norske kvinnelige verdensmester i fellesstart. Hun vant distansen i 2000. Skjelbreid ble også den første norske kvinnelige verdensmester på jaktstart året etter.

Etter årtusenskiftet har øvelsesprogrammet også inkludert øvelser der kvinner og menn konkurrerer på lag mot hverandre. Først kom såkalt blandet stafett (mixed stafett) med lag bestående av fire deltakere; to kvinner og to menn.

Blandet stafett ble VM-øvelse i 2005, og har vært på OL-programmet siden 2014. Norge tok sitt første VM-gull på distansen i 2011. Det norske laget tok OL-gull i 2014.

Det siste tilskuddet til øvelsesprogrammet er parstafett (singel mixed stafett). Her konkurreres det i par. Parstafett ble VM-øvelse i 2019, og Norge tok det første VM-gullet.

I kjølvannet av OL i Sotsji ble det avslørt at russiske idrettsutøvere hadde vært en del av et statlig styrt dopingprogram i mange år. Disse avsløringene fikk større følger for skiskyttersporten enn de fikk i andre idretter. Avsløringene førte etter hvert til at både IBUs daværende president og generalsekretær ble tvunget til å gå av i 2018. Forbundets mektige president, norske Anders Besseberg, hadde da sittet i vervet fra 1993.

Med avsløringene av dopingbruken i russisk idrett kom det imidlertid fram stadig sterkere beskyldinger mot presidenten om at han beskyttet og favoriserte russiske interesser. Disse anklagene førte i sin tur til at presidenten fikk åpen motstand fra profilerte utøvere, og til at han mistet støtte hos andre ledere, og han ble tvunget til å gå av. Anklagene om korrupsjon førte siden til etterforskning og til slutt tiltale. Saken går for retten i januar 2024.

En tidligere mesterskapsøvelse var lagkonkurranse; 10 km for menn og 7,5 km for kvinner, med fire løpere på hvert lag. Laget skulle gå mest mulig samlet og passere mål med høyst 15 sekunder mellom første og siste løper.

Det var to standplassopphold; først liggende skyting for to løpere, deretter stående for de to andre. De to løperne skjøt samtidig mot hvert sitt skivesett, i alt ti skudd. Hver bom medførte en strafferunde på 150 meter som de to gikk sammen.

Feltskiskyting utøves innenfor DFS, og der skytes det på ikke forhåndsdefinerte mål i felt. I feltskiskyting konkurreres det nå på normaldistanse og i sprint.

På sommeren arrangeres det skiskytterkonkurranser på rulleski. Mange av disse har etter hvert oppnådd stor popularitet.

Innenfor paraidretten konkurrerer synshemmede i skiskyting med lasergevær med lyd.