transplantasjon

Ved allogen organtransplantasjon tar man i mindre grad hensyn til at også antistoffer fra giveren kan reagere mot celler hos mottakeren. Men ved transplantasjon av solide organer som hjerte, lever, lunge og nyre, kan mottakerens røde blodceller brytes ned (hemolysere) hvis giverens lymfocytter (en type hvite blodceller) følger med organet. Lymfocyttene vil kunne lage spesifikke antistoffer mot antigenene på mottakerens røde blodceller.

Ved stamcelletransplantasjon kan man se avstøtningsreaksjon i form av at transplantatcellene ikke etablerer seg i beinmargen, såkalt manglende «take». Man må også ta hensyn til at transplantatet kan angripe mottakerens celler, se transplantat-mot-vertsreaksjon.

Ved autolog transplantasjon skjer det ingen immunologisk avstøtningsreaksjon. Ved syngene transplantasjoner, det vil si transplantasjon mellom eneggede tvillinger, vil alle gener, og dermed alle proteiner, hos tvillingene være identiske. Immunapparatet hos pasienten vil ikke reagere på de genetisk identiske transplanterte cellene, og det vil derfor ikke skje en avstøtningsreaksjon.

Ved allogene transplantasjoner og ved xenotransplantasjoner vil immunsystemet hos pasienten gjenkjenne fremmede proteiner og karbohydrater på de transplanterte cellene og dermed starte en immunologisk betinget avstøtningsreaksjon. For å forhindre avstøtningsreaksjoner etter allogene transplantasjoner, må man behandle pasienten med immundempende behandling. Ved xenotransplantasjon er avstøtningsreaksjonene meget sterke.

Stamcelletransplantasjoner er transplantasjon av bloddannende stamceller fra beinmargen. Derfor kalles det ofte beinmargstransplantasjon.

• Les mer om stamcelletransplantasjon

Organtransplantasjoner er transplantasjon av solide organer som hjerte, lunger, lever, nyre, bukspyttkjertel og tarm med tilhørende blodårer og andre strukturer som er viktige for organets funksjon.

I Norge ble det i 2020 transplantert 240 nyrer, 30 hjerter, 28 lunger, 88 levere og 6 bukspyttkjertler.

Nyredonor kan være et familiemedlem, en venn eller en avdød donor. For andre organer benyttes nesten utelukkende avdød donor. Ved transplantasjon mellom familiemedlemmer velger man helst en giver som har samme blodtype (ABO) som pasienten og som har en HLA-type mest mulig lik mottakerens. Søsken er gunstige som nyregivere, da hvert søsken har 25 prosent sannsynlighet for å være HLA-identisk med pasienten. Identisk HLA-type mellom giver og mottaker gir betydelig redusert risiko for avstøtningsreaksjon.

Et annet krav ved organtransplantasjon er at det er ABO-forlikelighet mellom organgiveren og pasienten. En donor, altså organgiver, som har blodtype O, kan gi organer til pasienter med alle ABO-typer, mens en donor som er blodtype A, bare kan gi til pasienter som har blodtype A eller AB. Unntak kan gjøres hvis det er funnet en levende nyredonor med blodtype A eller B og pasienten ikke har for mye antistoffer mot donors blodtypeantigener. Det må da gis spesiell forbehandling og immundempende behandling.

Før man transplanterer organer, må man også undersøke om pasienten har antistoffer rettet mot donors HLA-molekyler. Slike HLA-antistoffer finnes oftest hos kvinner som har gjennomgått svangerskap og hos individer som er blitt immunisert med fremmede HLA-molekyler ved transfusjoner eller ved tidligere transplantasjoner. For å forsikre seg om at pasienten ikke har for sterke antistoffer mot donors HLA-molekyler, utfører man før organtransplantasjonen alltid en forlikelighetsprøve, der man undersøker om det finnes antistoffer i pasientens blodserum som reagerer med donorens HLA-molekyler. Transplantasjon med et ABO-uforlikelig organ, eller der pasienten har sterke antistoffer mot HLA-antigener i donororganet, gir høy risiko for at det transplanterte organet blir forkastet fra minutter til få timer etter transplantasjonen, såkalt hyperakutt avstøtningsreaksjon.

Alle organtransplanterte pasienter må behandles med immundempende behandling for at man skal kunne hindre avstøtningsreaksjoner. Dersom man transplanterer organer mellom individer med like HLA-typer, er risikoen for en avstøtningsreaksjon mindre og pasienten har behov for mindre immundempende behandling enn om man transplanterer mellom individer med ulik HLA-type.

Hjertetransplantasjon er overføring av et hjerte fra en hjernedød person til et levende individ som har hjertesvikt med svært kort forventet levetid. Hjertetransplantasjon er behandlingen av hjertesvikt som ikke lar seg helbrede med konvensjonell hjertesviktbehandling. Siden tilgangen på donorhjerter er begrenset, blir hjertetransplantasjon fortrinnsvis utført på relativt unge pasienter med god prognose etter transplantasjonen. Transplantasjon kan kun skje med et ABO-blodtypeforlikelig hjerte. HLA-likhet mellom donor og pasient reduserer risikoen for alvorlige avstøtningsreaksjoner. For å påvise begynnende avstøtningsreaksjoner tar man i den første tiden etter transplantasjonen hyppige biopsier av hjertet. Per 2018 fungerer om lag 80 prosent av de transplanterte hjertene fem år etter transplantasjonen.

Levertransplantasjon er en effektiv behandling for kronisk og akutt leversvikt samt leverkreft som ikke lar seg behandle på annen måte. Pasienter som gjennomgår levertransplantasjon har som oftest fått ødelagt leveren av autoimmune sykdommer, alkohol eller primær leverkreft. HLA-likhet mellom donor og pasient har mindre betydning for transplantatoverlevelsen enn ved andre organtransplantasjoner. Pasientoverlevelsen er per 2018 på om lag 95 prosent ett år etter og 85 prosent fem år etter levertransplantasjon, men det er betydelige forskjeller mellom de ulike diagnosene.

• Les mer om levertransplantasjon

Lungetransplantasjon benyttes som behandling av kronisk lungesvikt. En av de hyppigste indikasjonene for lungetransplantasjon er den medfødte genetiske sykdommen cystisk fibrose. Til å begynne med transplanterte man bare den ene lungen, men nå transplanteres nesten alltid begge lungene. Dersom både hjertet og lungene har sviktet hos en pasient, kan man gjøre en kombinert hjerte- og lungetransplantasjon.

• Les mer om lungetransplantasjon

Nyretransplantasjon benyttes som behandling av kronisk nyresvikt, det vil si ved uremi. Alternativet til nyretransplantasjon er å behandle pasientene med dialyse. Nyretransplantasjon gir en mye bedre livskvalitet for pasienten enn dialysebehandling. For samfunnet er nyretransplantasjon også mye billigere enn dialysebehandling over tid.

• Les mer om nyretransplantasjon

Bukspyttkjerteltransplantasjon utføres for å helbrede eller lindre diabetes mellitus ved at øycellene i den transplanterte bukspyttkjertelen produserer insulin. Nå utføres også i økende grad transplantasjon av rensede øyer fra bukspyttkjertel. Dette er et betydelig enklere inngrep, idet man injiserer øyene i levervenen, slik at øyene slår seg ned i leveren. Resultatene er foreløpig ikke fullt så gode som ved transplantasjon av hele bukspyttkjertelen, da de fleste transplanterte fortsatt trenger noe insulin. Grunnen til at man likevel gjør det, er at det hjelper pasienter med ustabil diabetes med varierende insulinbehov.

Organtransplantasjon kan bli en bedre behandling for flere pasienter i fremtiden hvis man lykkes med å øke tilgangen på organer og samtidig skreddersy immundempende behandling. Tilgang på organer kan økes ved høyere antall levende nyregivere, ved større aksept av avdød donor, ved at man begynner å benytte organer fra dyr, kalt xenotransplantasjon, eller ved å dyrke celler fra pasienten selv på et denaturert reisverk fra dyreorganer.