Den 7. oktober publiserte Emil André Erstad, kommentator i Vårt Land, en dramatisk Facebook-oppdatering. Erstad og familien var på «ein slags eksotisk draumeferie i verdsbyen» Tel Aviv, og beskrev frykten han følte da flyalarmen gikk av at raketter regnet over byen – «ei kjensle du ikke kan førestille deg». Men for min del var det vanskelig å ha medlidenhet med noen som dro på ferie til Israel.
Samme dag publiserte Erstad en kommentar hvor han spår det som har skjedd siden: Israels invasjon av Gaza og den ekstreme høyresidens popularitet i landet. Med andre ord hadde Erstad en overveid og nyansert forståelse av Israel/Palestina-konflikten. Fremdeles dro han på ferie til Israel. Det hang ikke på greip.
Forsto ikke sympatien
Jeg husker også at mange snakket om festivalen som Hamas-krigerne hadde angrepet. For min del var det i utgangspunktet uforståelig at noen kunne delta på en festival i Israel. I hodet mitt var det som om festivaldeltakerne, Erstad og familien nonchalant hadde besøkt et sted på linje med franske Indokina, belgiske Kongo eller apartheidregimet i Sør-Afrika. Det skulle være selvsagt at dette var umoralsk. Men de fleste hadde sympati med Erstad og israelernes situasjon, og det forsto jeg ikke.
Den manglende forståelsen handler nok delvis om min kulturelle bakgrunn som norskiraker. Irak er et land som har opplevd en forferdelig amerikansk imperialisme på nært hold. Å ha dette i mitt kulturelle minne er nok en grunn til mine forbehold mot Israel; i oppveksten var det ikke uvanlig å kalle Israel «lille satan» til forskjell fra «store satan», USA. Disse kjensgjerningene må nok ha preget tankegangen min på en eller annen måte. USA gir tross alt mer militær støtte til Israel enn noen andre land i verden.
Logikken som preget meg handlet om tall, sammenligninger og proporsjoner. I dette rammeverket hadde ingen israelere eller Israel-vennlige noe å si. Livet til Erstad og familien, sammen med alle sionister, var abstrakte og i betydelig mindretall sammenlignet med de enorme palestinske tapene, både før og etter 7. oktober.
Kjenner på fylleangst
Men det har nå gått over et halvt år. For meg har forløpet siden den gang gått i ett frem til ganske nylig. Nå føler jeg mer på en fylleangst. Ikke at jeg drikker, men at jeg har vært i ensidighetens rus. Nå har den hensynsløse mangelen på medlidenhet overfor mine motparter dempet seg.
Jeg tror at endringen delvis skyldes at jeg hilste på Erstad tidligere i år. Selv om det er usannsynlig, følte jeg at han øyeblikkelig så gjennom meg. Det var samvittighetens edruelige blikk. Jeg kjenner ham ikke og vet ikke hvordan han vanligvis er, men da jeg satt ved siden av ham, betraktet kroppsspråket og den lite engasjerte samtalen vi hadde, tolket jeg alt dit hen at han visste hvordan jeg hadde bagatellisert opplevelsen hans. Det som sannsynligvis var en hverdagslig stillhet virket som en intendert måte å vise at han ikke ville snakke med meg på.
Jeg betraktet ikke kun Erstad med manglende medlidenhet, men bagatelliserte også Hamas-angrepet
For å starte en samtale kommenterte jeg på at han hadde sjokolade med seg. «Ja …», sa han. Han vet!, tenkte jeg. Siden dette har edrueligheten bare blitt sterkere. Jeg innser at jeg har vært helt opp i meg selv av ensidighet, følt på et skikkelig hat. Jeg hadde forsvart den ene siden på en ideologisk måte og ikke tatt hensyn til det som er sant eller godt – eller jo, kanskje helt i begynnelsen. Men etter det kom ruståken.
Poenget er ikke at jeg har endret meningene mine. Det handler mer om blindheten som kan komme med en ensidig, ideologisk rus, og at. Hatet tok fullstendig over. Jeg tror mange forferdelige ting i historien har skjedd på grunn av denne holdningen, og jeg tror det er den som gjennomsyrer voldspersonene i konflikten.
Problemet med å komme til det punktet hvor du mangler medlidenhet med den andre parten er at du også gjør unntak for deg selv. Jeg betraktet ikke kun Erstad med manglende medlidenhet, men bagatelliserte også Hamas-angrepet. Det hele hang sammen ved at jeg betraktet folk som Erstad som tilretteleggere for Israels eksistens og det palestinske folks lidelser.
Alt er en kamp
En innvending mot disse betraktningene kan være at jeg får en hel konflikt til å handle om følelser jeg har følt. Det er mer enn de spesifikke følelsene du følte som har forårsaket konflikten. Det er det sikkert. Men samtidig må man anerkjenne at følelsene man har overfor den andre parten kan avgjøre hele gruppers holdninger. Vi er ikke isolerte monader, men påvirker hverandre hele tiden.
Erstad påvirker dem som leser kommentarene hans, og du blir for øyeblikket påvirket av meg. Vanligvis har dette gitt meg en følelse av at alt er en kamp. Men etter å ha møtt Erstad og sett hvordan han er et helt vanlig menneske som meg, skjønner jeg at ting er ganske komplekse. Faktisk så komplekse at jeg nå mener at sinnet alle føler på bør omgjøres til et fokusert alvor.
Det finnes mange menneskeskjebner, mange synsvinkler. Selv i de verste og mest skjeve konfliktene er det tilfellet – ja, selv i Nazi-Tyskland var det komplekst! Men blant mange Palestina-venner har det nærmest blitt en innforståtthet å latterliggjøre dem som ser på konflikten som komplisert. Jeg vet ikke hvor mange panelsamtaler, demonstrasjoner og foredrag jeg har vært på de siste månedene hvor latterliggjøringen av de som mener at «det er komplisert» ikke har funnet sted. Det er mange.
Beklager
Forbindelsen mellom å latterliggjøre kompleksitet og å være i ensidighetens rus er egentlig det samme. Det er heller ikke en tendens som kjennetegner Palestina-venner spesielt.
Mer spesifikt ser jeg nå at å redusere konfliktens kompleksitet til et spørsmål om enten/eller er nok en variasjon av å redusere menneskeverdet til statistikk. Josef Stalin – og det er kanskje derfor han var den han var – sa at ett menneskes død er en tragedie, men at en million døde er statistikk. Selv om det blir en fristelse å redusere enorme dødstall til et spørsmål om proporsjoner, tar Stalin feil. Et statistisk syn på mennesket utelukker vårt kristne verdisyn og truer menneskeverdet.
Det finnes mange menneskeskjebner, mange synsvinkler
Tross uenighetene mellom meg og Erstad, ønsker jeg å unnskylde meg til ham. Av møtet har jeg lært at flere bør se sine ‘fiender’ i sivil drakt. Selv mellom meg og mine verste fiender innser jeg nå at det finnes en uendelig kompleks verden han eller hun sikkert også gjør sitt beste for å forstå.
Fylleangsten min vil forhåpentligvis bidra til at jeg er mer ydmyk neste gang. Det er nok grunnen til at Gud skapte fylleangst? Beklager, Erstad.
