Realismen var en periode i norsk litteratur fra ca. 1870. Perioden kom etter romantikken og kalles også det moderne gjennombrudd.
realismen (norsk litteratur)
Camilla Colletts Amtmandens døtre handler om ulykkelig kjærlighet og var et innlegg i debatten om man skulle få gifte seg av kjærlighet eller fornuft.
Kjennetegn
Dramaet Et dukkehjem av Henrik Ibsen har vært spilt på scener over hele verden fra det ble utgitt. Bildet er fra en oppsetning i Paris fra 1894. I Et dukkehjem forlater Nora mannen og barna, noe som skapte stor debatt. Det var akkurat det forfattere i realismen ønsket: at problemer i samfunnet og familien skulle skrives om og diskuteres.
Typisk for realismen var at litteraturen skulle beskrive verden slik den var. Fortellingene foregår i miljøer som ligner miljøer fra virkeligheten. De handler om hverdagsliv og arbeidsliv.
Leserne skulle kjenne seg igjen og tro på det de leste. Tekstene handlet ofte om viktige saker i samfunnet. Det var vanlig å stille spørsmål, være kritisk og skape diskusjon. Den danske forfatteren Georg Brandes kalte det i 1871 å «sette problemene under debatt».
Realistisk litteratur skiller seg fra for eksempel eventyr, som inneholder ting som virker usannsynlig i den virkelige verden.
Forfattere
Det var flere norske forfattere som skrev realistisk litteratur i denne perioden.
Camilla Collett var en tidlig realist. Hennes bok Amtmandens døtre (1854) regnes som Norges første roman. Boken handler om ekteskap og har ulykkelig slutt. Romanen skapte mye debatt da den kom, fordi Collett beskriver hvor forskjellig kjærlighet var for kvinner og menn på den tiden.
Henrik Ibsen ble verdensberømt for sine realistiske skuespill, blant annet Et dukkehjem (1879). I dette skuespillet forlater hovedpersonen Nora sin ektemann Helmer og de tre barna deres. På den tiden var det uvanlig med skilsmisse, og skuespillet skapte svært mye debatt.
Andre forfattere og deres mest kjente bøker fra denne perioden:
- Bjørnstjerne Bjørnson, En hanske (1883) og En fallit (1875)
- Jonas Lie, Familien paa Gilje (1883)
- Alexander Kielland, Garman & Worse (1880)
- Arne Garborg, Bondestudentar (1883)
Naturalisme
Arne Garborg er en viktig forfatter fra andre halvdel av 1800-tallet. Han skrev bl.a. naturalistiske og realistiske bøker. Naturalistene skrev enda mer detaljert enn realistene. I romanen Mannfolk fra 1886 diskuterer Garborg hvor vanskelig det er med kjærlighet og forhold i tiden han lever i.
Foto av lydbokomslag.
Av
Cappelen Damm Forlag.
Lisens:
Brukerspesifisert
Sent i realismens periode begynte noen forfattere å skrive naturalistisk. Naturalistene skrev gjerne detaljert om nød og elendighet, ulykkelige mennesker, sykdom, sosial nød og urettferdighet.
Den mest kjente naturalisten i norsk litteraturhistorie er Amalie Skram med romanene Constance Ring (1885) og Forrådt (1892).
