§ 34.

Naar en sak lovlig er bragt ind for en domstol, vedblir denne, hvis ikke andet er bestemt, at være domsmyndig i saken, selv om der senere indtræder saadanne forandringer, at retten ikke da kunde tat saken til behandling.

Av flere domstoler, som er domsmyndige i en sak, har den fortrinet, som først har faat med saken at gjøre.

§ 35.

Har en domstol erklært sig for ikke domsmyndig, er avgjørelsen for saa vidt bindende for andre domstoler av samme eller lavere orden. Dette gjælder ogsaa, før avgjørelsen er blit retskraftig. For en domstol av lavere orden er avgjørelsen bindende, selv om den tidligere har truffet en motsat avgjørelse, og denne er blit retskraftig.

§ 36.

Hvis ikke andet er bestemt, prøver enhver domstol av eget tiltak, om en sak hører under den.

Ved denne prøvelse lægger retten i sivile tvister saksøkerens fremstilling til grund, saalænge det ikke er godtgjort, at den er urigtig. Ellers foretar retten de nødvendige undersøkelser uten at være bundet ved parternes anførsler.

§ 37.

Har en domstol tat en sak til behandling, og saken ikke hører under norsk domsmyndighet, kan vedkommende regjeringsdepartement paa det offentliges vegne fremsætte indsigelse og erklære anke til Høiesteret for at faa saksbehandlingen og avgjørelsen kjendt ugyldig. For denne anke gjælder ingen tidsfrist eller ankesum.

§ 38.

Den domstol som en sak er brakt inn for, kan etter søknad fra en part eller av eget tiltak beslutte at saken skal overføres til en annen domstol av samme orden, når særlige grunner gjør det påkrevd eller hensiktsmessig. Domstolen skal gi motparten, eller partene, og den domstol som i tilfelle skal overta saken, anledning til å uttale seg før det treffes beslutning om overføring. Dersom den domstol som i tilfelle skal overta saken, motsetter seg overføring, avgjøres spørsmålet av den domstol som er nærmest overordnet den domstol som saken er brakt inn for, eller av Høyesteretts ankeutvalg dersom saken står for lagmannsretten. Søknad om overføring har bare oppsettende virkning når retten bestemmer det. Beslutninger etter denne paragraf kan ikke angripes.

§ 39.(Opphevet)

§ 40.

At en sak er avgjort av en høiere ret istedenfor av en lavere, er ikke ugyldighetsgrund.

At en sak er avgjort av en lavere ret istedenfor av en høiere, kan ikke gjøres gjældende som ugyldighetsgrund, hvis saken uten videre eller efter meddelt tilladelse kan bringes ind til fuldstændig prøvelse i den høiere ret.

§ 41.

Har en rett feilaktig begynt å behandle en sak uten meddommere eller med oppnevnte meddommere istedenfor uttrukne, skal feilen så vidt mulig rettes ved at domstolens sammensetning uten opphold forandres, og forhandlingen gjentas i den utstrekning som anses påkrevet.

Blir en part opmerksom paa feilen, bør han snarest mulig forlange den rettet. Har han visst om feilen, men allikevel indlatt sig i forhandling for retten, kan han ikke senere gjøre feilen gjældende som ugyldighetsgrund. Dog kan det altid gjøres gjældende, at saken feilagtig er behandlet uten meddommere.

§ 42.

De handlinger, en domstol har foretat til oplysning av saken eller til sikring av partenes tarv, er ikke ugyldige og kan ikke angripes av den grund, at saken hører under en anden domstol.

Hvis der er fare ved ophold, bør slike handlinger fremmes, selv om saken forøvrig avvises, fordi den er bragt ind for urigtig domstol.

§ 43.

Enhver domstol, som skal avgjøre en sak, har ret til selv at opta de nødvendige bevis, hvis ikke andet er bestemt. I andre saker end straffesaker foregaar bevisoptagelsen efter reglerne i tvisteloven.

En granskingskommisjon, et kontrollutvalg eller et annet særskilt organ som er oppnevnt av Kongen, Stortinget eller et departement eller en statsforvalter for å granske faktiske forhold med sikte på å avdekke lovbrudd eller kritikkverdige forhold, kan kreve bevisopptak ved domstolene etter § 44. Videre kan et forvaltningsorgan som ledd i forberedelsen av eller kontrollen med enkeltvedtak kreve slikt bevisopptak. Også i de her nevnte tilfelle gjelder reglene om bevisopptak i sivile tvister når ikke annet er bestemt ved lov.

§ 44.

Skal dommerhandlinger i en sak, som staar under behandling ved en domstol, foretages utenfor embedskredsen, utføres de efter domstolens anmodning av stedets ret. Anmodningen rettes til tingretten, hvis ikke andet er bestemt eller følger av forretningens art.

Naar hensynet til saken gjør det ønskelig eller ophold eller omkostninger kan undgaaes, kan den domstol, som har saken, selv foreta saadanne handlinger. Hovedforhandling kan holdes utenfor embetskretsen når særlige grunner foreligger.

Er der fare ved ophold, kan enhver domstol, som har faat en retsanmodning, foreta dommerhandlinger utenfor sin embedskreds.

En domstol, som foretar dommerhandlinger utenfor sin embedskreds, skal uten ophold gi stedets ret meddelelse.

§ 45.

Hvis den domstol, som har faat en retsanmodning efter § 44, finder, at den ikke har adgang til at foreta handlingen, avslaar den anmodningen ved kjendelse. Anke kan erklæres baade av parterne og av den ret, som har stillet anmodningen.

Finder den ret, som har faat en retsanmodning, at den burde være henvendt til en anden ret eller myndighet, kan den sende anmodningen videre til denne. Herom skal den uten ophold gi meddelelse til den ret, som har stillet anmodningen.

§ 46.^​1

Retsanmodninger fra utenlandske domstoler eller andre utenlandske myndigheter skal bare efterkommes, naar de blir sendt gjennem vedkommende norske regjeringsdepartement, hvis ikke andet er bestemt av Kongen, eller følger av overenskomst med fremmed stat.

Anmodningen sendes til stedets tingrett, hvis ikke andet er bestemt eller følger av handlingens art. Når hensiktsmessighetsvurderinger tilsier at flere domstoler er kompetente, avgjør departementet ved hvilken rett handlingen skal finne sted. Retten prøver selv, om den har adgang til at foreta handlingen. Rettens avgjørelse kan ankes av vedkommende regjeringsdepartement. Finder retten, at anmodningen burde være henvendt til en anden ret eller myndighet, kan den sende anmodningen videre til denne.

Forretningen utføres overensstemmende med norsk lov. Varsel til parterne er ikke nødvendig, medmindre det uttrykkelig er forlangt. Er en særskilt form eller fremgangsmaate uttrykkelig begjært, skal denne begjæring saavidt mulig imøtekommes, hvis det ikke er forbudt efter norsk ret.

Kongen kan gi nærmere regler om retsanmodninger fra utenlandske myndigheter.

Det, som ovenfor er bestemt, gjælder ikke fuldbyrdelse av utenlandske retsavgjørelser og midlertidige forføininger til sikring av saadan fuldbyrdelse. Heller ikke gjelder det utlevering av folk som i utlandet er dømt til straff eller er under strafforfølgning, eller bruk av tvangsmidler etter lov om rettergangsmåten i straffesaker.

EFTA-domstolen kan i samsvar med Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol protokoll 5 artikkel 25 begjære bevisopptak direkte for den domstol som skal holde bevisopptaket.

§ 47.^​1

Den rett som har en sak til behandling kan beslutte at bevisopptak skal søkes foretatt ved utenlandsk myndighet. Står saken ikke for noen rett, kan slik beslutning etter søknad treffes av tingretten på det sted hvor søkeren bor, eller hvor det er et verneting for saken.

Før beslutningen treffes, skal retten i sivile tvister gi motparten høve til å uttale seg og i straffesaker påtalemyndigheten, siktede og forsvareren dersom forsvarer er oppnevnt.

Den part, som begjærer bevisoptagelsen, maa stille sikkerhet for omkostningene, hvis retten forlanger det.

For bevisopptak i straffesak ved utenlandsk myndighet gjelder også lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. § 23 b.

§ 48.

Beslutter en ret etter § 47 at anmode en utenlandsk myndighet om bevisoptagelse, utfærdiges anmodningen av retten selv, men hvis den har flere medlemmer, av rettens leder. Anmodningen sendes gjennem vedkommende regjeringsdepartement, hvis ikke andet er bestemt av Kongen eller følger av overenskomst med fremmed stat

Anmodningen skal indeholde en kort fremstilling av saksforholdet og nøie angi det, som begjæres foretat.

Finder retten, at de former, som er foreskrevet i norsk lov, gir en særlig betryggelse, bør de begjæres iagttat, hvis der er adgang til det. Navnlig bør motparten faa adgang til at vareta sit tarv overensstemmende med norsk lov.

Forøvrig iagttages, hvad der er bestemt ved overenskomst med fremmed magt eller ved regler, som Kongen gir.

Bevisopptak i utlandet betraktes som feilfrie dersom enten den fremmede retts eller den norske retts former er iakttatt.

§ 48a.

Er rettsanmodning fra en norsk domstol nødvendig for tvangsfullbyrdelse som skal foregå i en annen stat, utgår anmodningen fra den rett som har avgjort saken i første instans.

§ 49.

Om retsanmodninger til utenlandske myndigheter i andre tilfælde end de, som § 47 handler om, kan Kongen gi de nødvendige bestemmelser.

§ 50.

Bevisopptak i utlandet kan skje ved norsk konsulrett, dersom det er adgang til det overfor den fremmede stat. Disse bevis likestilles med bevis som er opptatt ved norske domstoler.

Bevisopptaket skal foregå etter de regler som gjelder for innenlandske dommerhandlinger så langt de hensiktsmessig kan følges. Nærmere regler om fremgangsmåten kan Kongen gi.

§ 51.

Konsulretten styres av utsendt utenrikstjenesteansatt og norsk honorær representant som departementet har gitt myndighet.

Til rettsmøter tilkalles et rettsvitne. Det kan tilkalles ett eller to sakkyndige rettsvitner når særskilt kyndighet finnes påkrevd.

Kongen gir nærmere regler om konsulretten.

§ 51a.

Når en norsk domstol i en sak må ta stilling til tolkningen av Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde med protokoller, vedlegg og de rettsakter vedleggene omhandler, kan den i samsvar med Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol artikkel 34 forelegge tolkningsspørsmålet for EFTA-domstolen. Rettens beslutning om at et tolkningsspørsmål skal eller ikke skal forelegges for EFTA-domstolen, kan ikke angripes ved anke.

Også domstoler som ikke er nevnt i §§ 1 og 2 første ledd har adgang til å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen. Forliksrådene har ikke adgang til å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen.