Nils Vogt var utdannet jurist og fylte gjennom en førtiårsperiode tre ulike amtmannsembeter på en utmerket måte. Som stortingsmann og senere statsråd stod han for et moderat-konservativt syn, men inntok ofte standpunkter som atskilte ham fra så vel embetsstanden som sine regjeringskolleger.
Vogt tilhørte en fremtredende embetsmannsslekt. Han mistet begge foreldre som liten og ble oppdratt hos onkelen, byfogd David Vogt i Moss. Han tilbrakte fire år hos sogneprest Fangen i Flesberg og lærte klassiske språk. Her fikk han godt innblikk i bøndenes hverdagsliv, noe som kan ha medvirket til hans senere bondevennlighet. Vogt ble student fra den lærde skole i Fredrikshald (Halden) 1835. Deretter studerte han jus og ble cand.jur. 1839.
Vogt ble ansatt i Justisdepartementet og gjorde rask karriere; 1845 ble han byråsjef og 1847 ekspedisjonssekretær. Han var bare 33 år da han 1850 ble utnevnt til amtmann i Søndre Bergenhus amt. 1860–71 var han amtmann i Lister og Mandal og 1884–90 amtmann i Buskerud. Som amtmann var Vogt aktiv, og han ofret mye arbeid på samferdselssektoren. Dette var en naturlig følge av at denne sektoren var i sterk vekst og transport med båt, jernbane og vei ble utbygd. Vogt utfoldet en utrettelig reisevirksomhet og arbeidet hele tiden for å fremme bygdenes næringsmuligheter. Hans landbruksinteresse kom blant annet til uttrykk da han var formann i komiteen som utformet innstillingen til Utskiftingsloven av 1857. Han var dessuten leder av komiteen som la frem innstillingen til Jordfredningsloven av 1860.
1871 ble Vogt utnevnt til statsråd og sjef for Indredepartementet. Han satt i dette embetet, avbrutt av opphold ved statsrådavdelingen i Stockholm, til 1884, da han ble felt sammen med resten av regjeringen i riksrettssaken, hvor han ble fradømt sitt embete for å ha tilrådet bruk av kongens veto. Som statsråd viste Vogt selvstendighet og var ikke alltid på linje med resten av regjeringen. Han var kongetro, og kongen vurderte å utnevne ham til statsminister.
Vogt var vararepresentant til Stortinget 1853 og representant for Søndre Bergenhus 1857–58 og for Kristiansand 1862–71. Han var lagtingspresident 1862–63 og 1868–71 og stortingspresident 1865–66. Som stortingspolitiker hadde han en sterk posisjon, ikke minst på grunn av den tillit han nøt blant bonderepresentantene. Dessuten opptrådte han som sparemann, noe som var uhyre populært blant bøndene. Hans politiske grunnsyn var moderat-konservativt, men han var i stand til å se med kritiske øyne på Fredrik Stangs regime.
Vogt var medlem av unionskomiteen av 1865, og hans navn ble knyttet til unionsrevisjonen. Under forhandlingene stilte han seg ikke avvisende til en unionsregjering og et unionsparlament, noe som ville gjøre det mulig for nordmenn å bekle utenriksministerembetet. På lokalplanet organiserte Vogt 1868 det første politiske møte som ble holdt i Kristiansand. De fremmøtte på møtet ønsket årlige storting og direkte valg, men de valgte Vogt som sin representant til tross for at han uttrykkelig gjorde oppmerksom på at han var motstander av begge disse forslagene.
Nils Vogt ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1860 og fikk kommandørkorset 1866. Han var også innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden, storoffiser av den franske Æreslegionen og ridder av den østerrikske Jernkroneorden.
Vogt var preget av sterk pliktfølelse og stor arbeidsvilje. Til tross for at han hadde høy moral og opptrådte selvstendig, kunne han være pedantisk, noe som gjorde at han kunne miste den store oversikten og i stedet konsentrere seg om detaljpirk.