Økonomifagets historie

For økonomisk utvikling, se: Økonomi.

For utviklingen av økonomisk teori, se: Økonomisk idehistorie.

Økonomifagets historie beskriver utviklingen av økonomi som forskningsdisiplin og utdanningstilbud gjennom mer enn 500 år. Gjennom perioden har faget utviklet seg fra en moralfilosofisk til en praktisk-akademisk disiplin, med stor grad av profesjonalisering. Økonomifaget har de siste hundre år utviklet seg til å komplementere ingeniørfagene for politikkutforming, for bedriftsledelse og for næringsmessig virksomhetsutøvelse. Økonomifaget er i dag delt opp i en rekke anvendte felt slik som for eksempel arbeidsmarkedsøkonomi, næringsøkonomi, internasjonal økonomi, finansiell økonomi («finans»), aggregert økonomi («makroøkonomi»). Felles for disse er at de bygger på økonomisk teori («mikroøkonomi»). I tillegg til tradisjonell økonomi (Economics) så refererer «økonomi» på norsk også ofte til administrative fag som organisasjons og ledelsesfag (Business Administration).

Fra oldtiden til renessansen

Økonomisk tenking skriver seg tilbake til oldtidens Midtøsten og antikkens Hellas, mens økonomi som fagdisiplin er av nyere dato. I middelalderen var det munker som utviklet den kirkelige morallære som berørte økonomiske spørsmål, og preget statens, adelens og handelens forhold til blant annet pris og rente. Systematisk økonomisk forskning skriver seg knappe 500 år tilbake, men de første skribentene var enten lærde innen historie eller andre fagfelt, eller engasjerte forretningsmenn som skrev pamfletter om økonomisk politikk. Det rådende synet på denne tiden var merkantilismen, og med den sterke veksten som fulgte med oppdagingen av Amerika og styrkingen av både bystater og nasjonalstatene ble det høyere prioritert på støtte økonomisk forskning. Som akademisk fagfelt kan man likevel neppe spore økonomi lengre tilbake enn til tiden omkring 1650, da kvaliteten og mengden økonomiske verk steg raskt og kulminerte i en tidlig vitenskapeliggjøring av faget.

De første fagmiljøene i Italia, Tyskland, England, Skottland, og fra 1700-tallet også Frankrike. Viktige læresteder var Cambridge University, Universitetet i Heidelberg og Glasgow University. I England ble mye kirke- og klostergods gitt i gave til bl.a Cambridge av Henrik VIII og senere herskere. De såkalte skotske moralfilosofer fokuserte på økonomiens filosofi og etikk, og på menneskets egenskaper som økonomisk vesen. Fagmiljøene ved University of Edinburgh og University of Glasgow i Skottland var sentrert rundt henholdsvis David Hume og Francis Hutcheson, og sistnevnte utgjorde studie- og forskningsmiljøet til Adam Smith som studerte naturrett, moralfilosofi og historie. Omtrent samtidig studerte de franske fysiokratene særlig landbrukets økonomiske betydning og vekstmuligheter, og den franske lærde Richard Cantillon var en inspirator både for dem og Smith. Den historiske og filosofiske metoden stod sentralt, med et praktisk fokus på konkret historisk empiri og økonomisk erfaring. En viktig institusjon for fagutviklingen utover universitetene var tidens store biblioteker, ikke minst de engelske, hvor både Smith og en rekke senere tenkere drev studier av klassiske forfatteres tanker og økonomisk historie. Samtidig studerte tenkere som Smith ikke minst verkene til andre filosofiske økonomiske tenkere, hvor både merkantilistene, Cantillon, John Locke, David Hume og Jean-Jacques Rousseau kom til å påvirke både tenkingen og forskningsfokuset i lang tid.

Profesjonalisering

Fra 1700-tallet flyttet økonomifaget i stadig flere land inn i akademia. Faget ble sterkere preget av akademisk lærde, og mindre preget av forretningsmenn. Et professorat i kameralistisk nasjonaløkonomi ble opprettet ved Universitetet i Halle i 1727, og tjente etterhvert de sentraliserende ambisjonene til Preussen. Et annet liberalt og viktig universitet var Universitetet i Göttingen, som bygde opp et økonomimiljø fra starten i 1737, og Tysklands første forsikringsstudium fra 1895. Sverige fikk økonomiske professorater ved Lunds universitet i 1741, tett fulgt av lærestoelr i Åbo og Lund. Også i Kiel var det en lærestol i økonomi, og fra 1750 også i Danmark-Norge takket være Ludvig Holbergs testamentariske gave til opprettelsen av Sorø akademi. Her var økonomi ett av fem fagområder, med fokus på statens finanser og direkte preget av den tyske kameralismen som preget både lærebøker og undervisning.

Lenge var faget likevel stemoderlig behandlet, da Universitetet i Oslo ble opprettet i 1811 ble det andre professoratet opprettet i botanikk og statsøkonomi, og da professor Christen Smith døde under en botanisk ekspedisjon i Kongo gikk det mange år før professoratet ble gjenopprettet. Faget fristet en usikker og lite påkostet tilværelse fram til Anton Martin Schweigaard styrket statsøkonomien vesentlig i Norge. Andre læresteder støtte fra seg sine beste lærekrefter, University of Cambridges strenge påbud om sølibat førte i 1877 til at Alfred Marshall forlot universitetet og ble professor ved det senere University of Bristol.

Betegnelsen «statsøkonomi» eller «politisk økonomi» (political economy) holdt seg utover hele 1800-tallet og understreket fagets betydning som premissgiver for den aktive embetsmannsstat. Den voldsomme økonomiske veksten fra 1850-årene økte derimot kravene til formell skolering også i næringslivet, og mot århudnreskiftet opsptod en todeling mellom praktisk rettede Business Schools, og de mer teoretiske akademiske studieløpene ved de klassiske universitetene. Fram mot 1900 ble det opprettet høyere studier i økonomi i England og Tyskland, og det ble flere steder innført krav om at forskere måtte ha høyere økonomieksamen. Men det ble også startet lavere, næringsrettede business-skoler, eksempelvis Wharton School ved University of Pennsylvania i 1881, en skole ved University of Chicago samt Universität St. Gallen i Sveits i 1898, Harvard Business School og Kellogg School of Management i 1908, og en business-skole ved University of Oxford i 1918. Alle disse skolene startet med et praktisk rettet perspektiv, ofte initiert av lokalt næringsliv.

En mer teoretisk og systemkritisk tilnærming lå til grunn for London School of Economics fra 1895, grunnlagt av et prominent medlem av Fabian Society. Den rene akademiske økonomiutdanningen med fokus på samfunnsøkonomi slo derimot senere igjennom i USA, eksempelvis tok det 18 år før økonomistudiet i Chicago kom opp på Master-nivå og 22 år før første PhD ble tildelt. Først i etterkrigstiden ble de klassiske forskningsuniversitetene ledende på økonomifeltet i USA.

Et viktig akademisk fagmiljø som vokste fram på den tiden var Universitetet i Freiburg fra 1927, som etter krigen ble et av Tysklands mest sentrale læresteder for økonomistudier. I mellomkrigstiden ble også Norges Handelshøyskole etablert i Bergen i 1936, i både faglig og politisk opposisjon til det stadig mer radikale miljøet ved Sosialøkonomisk institutt i Oslo som oppstod i 1932 men bygde på en lengre faglig tradisjon. Amerikanske samfunnsøkonomer foretrakk lenge studier i Tyskland og ble sterkt influert av den tyske historiske skolen. Først etter den store depresjonen i 1930-årene flyttet tyngdepunktet også i samfunnsøkonomien seg over mot amerikanske universiteter. Med profesjonaliseringen av faget ble kandidatene først og fremst rekruttert til akademia, ikke til næringslivet.

Økonomifaget i etterkrigstiden

I etterkrigstiden ble det vanligere å ansette profesjonelle økonomer i bedrifter, og det ble startet en rekke såkalte handelshøyskoler (tysk: handelshochschule, engelsk: business school) innenfor bedriftsøkonomi, bedriftsledelse og anvendt mikroøkonomi – som tilbød faget foretaksledelse (business administration). I Europa ble særlig den internasjonalt orienterte INSEAD viktig, etablert i Paris i 1957 og et lærested som har uteksaminet svært mange europeiske bedriftseldere. Studiet i samfunnsøkonomi har mange steder vært vitenskapelig orientert og dermed teoretisk og preget av matematiske modeller som kan testes empirisk. Ved Universitetet i Oslo var undervisningen lenge vitenskapelig med fokus på matematisk analyse og statistiskk, et valg som oppstod med den såkalte Osloskolen og nobelprisvinnere som Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo. På den andre side er Harvard Business School kjent for å tilby sine studenter mye case-studier og vektlegging av historiske eksempler, et metodologisk valg som skriver seg fra skolens grunnlegger Edwin Gay som hadde studert i Tyskland.

En viktig trend i etterkrigstiden er å bygge opp business-skoler med kun høyere fagtilbud på master- og doktorgradsnivå, i takt med den økende profesjonaliseringen av bedriftslederrollen. Sorbonne opprettet en slik høyere skole i Paris allerede i 1956, mens London Business School ble grunnlagt i 1964. Dessuten har svært mange læresteder startet egne programmer for etterutdanning av bedriftsledere, programmer som ofte er designet av bedriften og lærestedet i fellesskap.

Også i utviklingsland ble det startet økonomiskoler, ofte med et radikalt eller utviklingsøkonomisk perspektiv i forbindelse med nasjonal selvstendighet. Et eksempel er Zhongnan-universitetet i Kina fra 1948, et annet er Delhi School of Economics som ble stiftet på initiativ fra Jawaharlal Nehru i 1949.

Tittelen «økonom» er ikke beskyttet i de fleste land, og dette gjør det vanskelig å anslå det totale antall økonomer i verden. Et anslag antyder at det var 150.000 økonomer i USA på 1980-tallet, og på denne tiden ble det i USA uteksaminert årlig 30.000 med graden bachelor, 1.800 med MA og 800 med Ph.D.

Litteratur

• Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch (1984): Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år. Aschehoug. ISBN 82-03-11342-7
• Harry Landreth og David C. Colander (1989). History of Economic Theory, Houghton Mifflin. ISBN 0-395-45691-6
• Erik S. Reinert (2007, 2008). How Rich Countries Got Rich and Why Poor Countries Stay Poor, Constable. ISBN 978-1-84529-874-6