Abd-ul-Hamid I

Abd-ul-Hamid I
Født	20. mars 1725; Topkapipalasset (Det osmanske rike, Istanbul)
Død	7. apr. 1789 (64 år); Konstantinopel
Beskjeftigelse	Hersker, kalif
Embete	Sultan i Det ottomanske rike (1774–1789) ;
Partner(e)	Ayşe Sineperver Sultan; Nükhet-Sedâ Hanım Efendi; Fatma Şebsefa Kadın
Far	Ahmed III
Mor	Rabia Sultan
Søsken	Hatice Sultan; Mustafa III
Barn	Mustafa IV; Mahmud II; Esma Sultan; Hibetullah Sultan; Ayşe Athermelik Dürrüşehvar Hanım
Nasjonalitet	Det osmanske rike
Gravlagt	Tomb of Abdul Hamid I
	Signatur
	Abd-ul-Hamid I på Commons

Abd-ul-Hamid I (osmantyrkisk: عبد الحميد الأول, alternative romaniseringsmåter: Abdulhamid, Abdul Hamid eller Abdul-Hamid, født 20. mars 1725 i Konstantinopel, død 7. april 1789 samme sted) var den 27. sultanen av Det osmanske rike. Hans tronbestigelse var den 21. januar 1774.

Abd ül-Hamid regnes som en svak - men populær - hersker.^{[trenger referanse]} Riket, som befant seg i en tilstand av både indre og ytre svakhet, måtte, etter et krig mot Russland som ble igangsatt før Abd ül-Hamids tronbestigning, slutte freden i Kutsjuk-Kajnardzji i år 1774, der man avsto en betydelig del av rikets besittelser ved Svartehavet. Abd ül-Hamid bekjempet senere framgangsrikt atskillige opprør i rikets fjernere provinser, men havnet mot slutten av sin tid atter i krig med Russland. Det pågikk fortsatt da han døde i 1789.

Liv og virke

Bakgrunn

Han var sønn av sultan Ahmed III (1703–30). Hans mor var Rabia Şermi Sultan.

Abdülhamid ble holdt fengslet i kafes for det første av sine 42 leveår slik som skikken var for prosepektive tronfølgere, holdt der av sine fettere Mahmud I og Osman III og sin eldre bror Mustafa III. Han fikk sin tidlige utdannelse fra sin mor Rabia Şermi Sultan, som lærte ham historie og kalligrafi.

Sultan

Den osmanske hær fykker fra sin største garnison i Rumelia, i Sofia, 1788.

Hans bakgrunn gjorde ham noe uforberedt på statsstyrets skikk og dermed medgjørlig for sine rådgiveres forskjellige opplegg.^{[trenger referanse]} Samtidig var han også meget religiøs, og av natur pasifist.^{[trenger referanse]} Ved hans trosbestigelse var statskassen såpass presset at han ikke kunne gi den vanlige donativ til janitsjarene. Krig var imidlertid brutt ut og han kunne ikke gjøre noe for å avbryte den. Etter ett år var nederlaget et faktum etter at tyrkerne tapte ettertrykkelig mot russerne i slaget ved Kozludzha. Dette førte til en utmykende fredsslutning den 21. juli 1774, med tapet av blant annet Krimhalvøya.

Til tross for sine nederlag ble Abdülhamid sett på som en av de mildeste og godhjertede av sultanene så langt.^{[trenger referanse]} Han ledet brannvesenet under bybrannen i 1782. Blant muslimene i Konstantinopel var beundringen for hans personlige stil stor, og han var så religiøs at han fikk tilnavn som en «veli» (hellig). Han støttet opp om reformtiltak, fulgte med på styre og stell og samarbeidet vel med rikets statsmenn.

Han begynte også med reformer av hærvesenet. Han fikk satt høyrere utdannelseestandarder. Han prøvde å gjøre reformer av janitsjarkorpset og i flåtestyrkene. Han etablerte en ny artilleristyrke. Han foretok en telling av janitsjarenes rekker, og etablerte en keiserlig skipsingeniørskole.^[5]

Han arbeidet for å styrke det ottomanske styre over Syria, Egypt og Iraq;^[5] og lyktes å slå ned opprør i Syria og Morea. Men intet av dette kunne kompensere for tapet av Krimhalvøya.

Krig ble nok en gang erklært mot Russland i 1787 og det påfølgende år fikk Habsburgmonarkiet på russisk side. Svenskene og prøysserne gikk inn på osmanenes side, men bare med ord, ikke med militær innsats. Osmanene kjempet vel, men til slutt tapte de, og russerne inntok Özü i 1788 og massakrerte alle byens innbyggere.

I 1789 sendte Tipu Sultan, herskeren av Sultanatet Mysore, en stendeferd til den osmanske hovedstad Konstantinopel, og bad sultan Abdul Hamid I om øyeblikkelig assistanse mot Det britiske Ostindiakompanis styrker, og tilbød en forsvars- og angrepspakt. Sultan Abdul Hamid I informerte ambassadørene fra Sultanatet Mysore at Det osmanske rike hadde nok med å komme seg etter sine kriger i nord og vest.

Abdülhamid døde fire måneder etter i en alder av 64 år i Konstantinopel. Han ble begravd i Bahcekapi, et gravmæle han hadde forberedt selv.

Referanser

^ ^a ^b Proleksis Encyclopedia, oppført som Abdul Hamid I., Proleksis enciklopedija-ID 6597^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Abdülhamit I, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0000166^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ЭСБЕ / Абдул-Гамид I^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ЭЛ / Абдуль-Гамид^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Hoiberg, Dale H., red. (2010). «Abdulhamid I». Encyclopædia Britannica. I: A-ak Bayes (15th utg.). Chicago, IL: Encyclopædia Britannica Inc. s. 22. ISBN 978-1-59339-837-8.

Litteratur

Kahraman Sakul: «Abdülhamid I.»' I Encyclopedia of the Ottoman Empire. New York, 2009 s. 6
«Abdülhamid I.» I: Selçuk Akşin Somel: The A to Z of the Ottoman Empire. Lanham, 2006 s. 3

Forgjenger
Mustafa III

Osmansk sultan
1774–1789

Etterfølger
Selim III

[hash-7dc29fa6be68f9e5690a1d8400a994a7b6baaaa4-1] Proleksis Encyclopedia, oppført som Abdul Hamid I., Proleksis enciklopedija-ID 6597^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-5e32fd7672e76680b6f65718bde79a31550eb17c-2] Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Abdülhamit I, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0000166^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e77ff365041fa3d3a8ce9bbe9c64c1df4ce94b9e-3] ЭСБЕ / Абдул-Гамид I^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-0e8569dc03e3aceeef1e01d6245ffef391116805-4] ЭЛ / Абдуль-Гамид^{[Hentet fra Wikidata]}

[EB-5] Hoiberg, Dale H., red. (2010). «Abdulhamid I». Encyclopædia Britannica. I: A-ak Bayes (15th utg.). Chicago, IL: Encyclopædia Britannica Inc. s. 22. ISBN 978-1-59339-837-8.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]