Hopp til innhold

Al-Ghab-sletten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Utsyn over sletten

Ghabsletten (arabisk سهل الغاب, Sahl el Ghab) er en frodig slette nordvest i Syria.[1] Dalen ble i hundrevis av år overflommet av vann fra Orontes, som gjorde sletten til et sumpområde.[2][3] Ghabprosjektet ble satt i gang i 1950-årene for å drenere dalen og gjøre den beboelig og dyrkbar.[4] Dette gav Syria et område på 41.000 km² med kunstig bevannet jordbruksland.[5]

Dalen skiller al-Ansariyahfjellene i vest fra Zawiyahfjellene og platået øst i regionen.[1] Dalen er 63 km lang og 12,1 km bred.[2]

Ghabprosjektet

[rediger | rediger kilde]

Prosjektet startet i 1953 og tegnes som et av de viktigste hydrologiske prosjekter nord i Syria. På grunn av en slak helling (0,10 %) i Orontes i området omkring Asharnah, gav ikke elva nok vann til de omliggende områdene. Prosjektet drenerte sletten Orontes strømmet over og ble helt drenert i 1968 og gav 11 000 familier nytt jordbruksland.[4]

Ghabprosjektet gjorde at store områder kunne oppdyrkes og det ble utviklet et nytt irrigasjonssystem. Systemet omfattet demninger og kanalnettverk for drenering. Store demninger ble bygd i Mhardeh, Zayzun, Qarqur og andre landsbyer. Dammen ved Mhardeh, bygdt i 1961, er 40 meter høy og 200 meter lang og holder 65 mill. kubikkmeter vann.[4] Zeyzoundammen, bygd i 1996, var 32 meter høy og heldt 71 mill. kubikkmeter vann. Den brøt sammen i juni 2002 og 22 mennesker mistet livet og et 80 kvadratkilometer stort landområde ble overflommet nedenfor demningen.

Andre fordeler med Ghabprosjektet er utbedrinear i kommunikasjonssystemene ved bygging av veier og jernbane, som tidligare ikke var mulig på grunn av myrområdene. I tillegg ble det langt mindre malaria siden det var langt mindre stillestående vann.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Federal Research Division, 2004, s. 74.
  2. ^ a b Sofer, 1999, s. 205.
  3. ^ South, Coleman. Syria. Tarrytown, N.Y.: Marshall Cavendish Benchmark, 2006. Print.
  4. ^ a b c d de Miranda, 2007, s. 267.
  5. ^ Salman, 2009, s. 28.