Amadeo Bordiga
| Amadeo Bordiga | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. juni 1889 Ercolano | ||
| Død | 23. juli 1970[1] (81 år) Formia | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, skribent, ingeniør | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Napoli Fredrik II | ||
| Ektefelle | Ortensia De Meo | ||
| Parti | Partito Comunista Italiano (1921–1930) Partito Socialista Italiano (–1921) Det internasjonale kommunistiske parti (1949–) | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1970) Kongedømmet Italia (1889–1946) | ||
Amadeo Bordiga (1889–1970) var en italiensk venstrekommunist og den første formannen for Partito Comunista Italiano (PCI).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bordiga vokste opp i Napoli der han i 1910 sluttet seg til sosialistpartiet Partito Socialista Italiano (PSI). Internt i partiet sto han på venstre fløy og var talsperson for et revolusjonært program og motstander av italiensk deltakelse i første verdenskrig.[trenger referanse]
Da Komintern ble grunnlagt tilhørte han dem som forsøkte å få PSI tilsluttet her. Da dette ikke lyktes dannet Bordiga sammen med blant andre Antonio Gramsci og Palmiro Togliatti PCI. Partiets hovedsete ble lagt til Napoli, og Bordiga valgt til partiets første formann på tross av at han hadde blitt kritisert av Lenin i boka «Venstre»kommunismen - en barnesjukdom.[trenger referanse]
I 1923 ble Bordiga sammen med resten av partiledelsen arrestert av de nye fascistiske makthaverne. Etter dette valgte partiet en ny ledelse som tilbød seg å tre tilbake da den gamle ledelsen senere på året ble sluppet fri. Bordiga takket imidlertid nei og satset heller på å organisere en venstreopposisjon innen partiet. Fra 1925 støttet Bordiga Leon Trotskij mot flertallet av partiledelsen i Sovjetunionen, og han opptok også kontakt med venstrekommunister i andre land. I 1926 ble han dømt til tre års internering, noe som i 1929 ble omgjort til husarrest. Året etter ble han ekskludert fra PCI for venstreopposisjonell og trotskistisk virksomhet.[trenger referanse]
Bordiga trakk seg etter dette fra aktiv politikk så lenge fascistene styrte Italia. Etter annen verdenskrig var han imidlertid frem til 1968 med i et lite venstrekommunistisk parti og skrev også ulike venstrekommunistiske publikasjoner.
Politisk var det særlig på to områder Bordiga representerte en opposisjon blant de italienske kommunistene. I tråd med sin syndikalistiske bakgrunn gikk Bordiga mot deltakelse i valg.[trenger referanse] Han var også prinsipiell motstander av å bygge allianser med andre retninger, særlig med sosialdemokratene.[trenger referanse] Selv om dette siste punktet også var Kominterns politikk i andre halvdel av 1920-tallet var det i mindre grad et synspunkt som hadde støtte i det italienske kommunistpartiet.[trenger referanse]
Etter andre verdenskrig formulerte Bordiga en teori om produksjonsmåtens karakter i Sovjetunionen og i Østeuropa som en kapitalisme av samme slag som i Vest skjønt mindre utviklet.[trenger referanse] I diskusjonene om Russland (han foretrakk å si Russland og ikke Sovjetunionen idet han mente at det der åpenbart ikke lengre eksisterte noen sovjetmakt[trenger referanse]) argumenterte han blant annet mot den meget utbredte oppfatningen at statlig eierskap av produksjonsmidlene (sosialisering) skulle innebære at kapitalismen eller privateiendommen var avskaffet. Sosialismen var for Bordiga i stedet
- negasjonen av all eiendom, eller av ethvert eiendesubjekt (privat individuelt, forente individer, staten, nasjonen, og selv samfunnet) likesom av hvert objekt for eiende (jorden… arbeidsmidlene i almenhet og arbeidsproduktene).[2]
For Bordiga dreide sosialismen eller kommunismen seg ikke om en overtagelse av staten og selskapene (selv om han gikk inn for partiets erobring av den politiske makt) og innrettelsen av noe slag av fordelningssystem som bygget på å måle arbeidsinnsatser. Sosialismen/kommunismen skulle istedet innebære en slutt på lønnsarbeidet og pengesystemet:
- Kapitalismen kommer til å eksistere så lenge som produkter føres til markedet eller på noe vis er «verdisatt» som aktiva i selskaper – avgrensede økonomiske øyer, selv en veldig stor slik – mens motytelsen arbeidee debiteres til disse.[3]
- Et samfunn basert på lønner betalt med penger er et ikke-kommunistisk, privatøkonomisk samfunn, og la oss legge til: selv om det ikke finnes noen gods- eller kapitaleiere.[4]
Skrifter
[rediger | rediger kilde]- Scritti 1911–1914. Graphos, 1996.
- Scritti 1914–1918. Graphos, 1998.
- Storia della Sinistra Comunista. Ediz. Il programma comunista, 1964.
- Struttura economica e sociale della Russia. Ediz. Il programma comunista, 1976.
- Dialogato con Stalin. Ediz. Prometeo, 1953. (online: Dialog mit Stalin.)
- Dialogato coi morti. Ediz. Il programma comunista, 1956. (online: Dialog mit den Toten.)
- In difesa della continuità del programma comunista. Ediz. Il programma comunista, 1971.
- Partito e classe, Ediz. Il programma comunista, 1972. (online: Partei und Klasse, Partei und Klassenaktion, Das demokratische Prinzip, Proletarische Diktatur und Klassenpartei, Gewalt und Diktatur im Klassenkampf.)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, BNF-ID 118929595, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Amadeo Bordiga, ”Le Programme révolutionnaire de la société communiste élimine toute forme de propriété de la terre, des installations productives et des produits du travail”, i Jacques Camatte, Bordiga et la passion du communisme: Textes essentiels de Bordiga et repères biographiques, Paris 1974, s. 54.
- ^ ”Il y a capitalisme chaque fois que les produits sont apportés au marché ou de quelque façon « comptabilisés » à l'actif de l'entreprise entendue comme îlot économique distinct, serait-il vaste, tandis que les rétributions du travail sont portées à son passif.” – Amadeo Bordiga [1948], ”Propriété et capital”, Les classiques des sciences sociale.
- ^ Amadeo Bordiga, ”Commentaires des manuscrits de 1844”, i Jacques Camatte, Bordiga et la passion du communisme: Textes essentiels de Bordiga et repères biographiques, Paris 1974, s. 134