Hopp til innhold

Ammianus Marcellinus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ammianus Marcellinus
Side 3 av trykt utgave av 1533
Født325/330
Antiokia ved Orontes?
Døden gang etter 391
Roma?
BeskjeftigelseSoldat, historiker
NasjonalitetRomersk
SpråkLatin, gresk
Periode300-tallet
Emne(r)Romersk historie
DebutRes Gestae (Rerum gestarum Libri XXXI) i 31 bøker
Viktige verkRoman History
Ammianus Marcellinus på Commons

Ammianus Marcellinus (født 325/330, død etter 391) var romersk historiker på 300-tallet. Han skrev den nest siste betydelige historiske redegjørelse som overlevde fra antikken (den siste var ved Prokopios). Hans latinske verk Res Gestae nedtegnet historien til Romerriket som en krønike fra 96 til 379, skjønt kun seksjonene fra perioden 353–378 er bevart.[1] Verket blir i høy grad regnet som en pålitelig kilde. Ammianus er den siste hedenske (ikkekristne) historiker.[2]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Ammianus ble født en gang mellom 325 og 330 i det gresktalende østlige delen av Romerriket,[3][4] muligens ved Antiokia ved Orontes.[5] De bevarte bøkene av hans historieverk, Res Gestae, dekker årene 353 til 378.[6] Ammianus tjenestegjorde som soldat i hæren til Konstantius II (og muligens også Julian) i Gallia og Persia.

Han var «en tidligere soldat og greker» (miles quondam et graecus),[7] forteller han selv, og hans innskriving blant protectores domestici (husholdningsstyrkene), en eliteavdeling, viser at han var av edel bakgrunn. Han gikk inn i hæren i ung alder da Konstantius II var keiser i Østromerriket, og ble sendt for tjenestegjøre under Ursicinus, guvernør av Nisibis i Mesopotamia (i dag en by i sørlige Tyrkia), og magister militum (general).

Han dro tilbake til Italia med Ursicinus da han ble tilkalt av Konstantius II, og fulgte ham på hærtokt mot den romersk general Claudius Silvanus i Gallia som hadde blitt tvunget ved etter sigende urettferdige beskyldninger fra sine fiender til proklamere seg selv til keiser. Med Ursicinus dro Ammianus to ganger i krigen i øst. Ved en anledning ble han skilt fra Ursicinus og søkte tilflukt i Amida under beleiringen av byen i 359 som da den var under angrep fra sasanidenes konge i Irak, Sjahpur II. Ammianus klarte så vidt å berge livet.[8] Da Ursicinus tapte sin posisjon og Konstantius' gunst, synes det som om Ammianus fulgte hans fall, men under Julian, etterfølger av Konstantius, fikk Ammianus tilbake sin posisjon. Han fulgte denne keiseren, som uttrykte entusiastisk beundring for, i hans kriger mot alamannerne og sasanidene. Etter den ulykksalige døden til keiseren deltok han i tilbaketrekningen av den nye keiseren Jovian så langt som til Antiokia. Han bodde fortsatt i Antiokia i 372 da en Theodorus ble antatt å ha blitt identifisert ved guddommelig inngripen som en ny keiser, etterfølger av Valens. Marcellinus dokumenterte at Theodorus var, så mange andre, innblandet i bruken av tortur og grusomt straffet.

Marcellinus var selv hedning og ikke-kristen, men så mange hedenske intellektuelle var han hovedsakelig tolerant overfor kristne.[9] Han priser den religiøse toleranse som ble praktisert av den kristne keiser Valentinian I, og nevner selv «den enkle og oppriktige troen til de kristne» som praktiserer «kun rettferdighet og nåde», men merker seg at kristne er nådeløse mot hverandre: «ingen ville dyr er slike farlige fiender til mennesker som kristne er til hverandre.»[10] Han har også blitt omtalt som «den ensomme historiker», en hedensk gresk historiker som skrev på latin mot slutten av 300-tallet i en offisiell kristen verden.[2] Mellom ham og Tacitus tre århundrer tidligere strekker det seg «en historiegrafisk ørken».[2]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

I Roma skrev Marcellinus på latin Romerrikets historie fra Nervas tiltredelse i 96 og fram til Valens død i slaget ved Adrianopel i 378,[11] i praksis fortsatte han historien til Tacitus. Det er antatt at han fullførte sitt verk før 391 ettersom han ved 22.16.12 priser tempelet Serapeum i Egypt som Romerrikets storhet, og dette tempelet ble ødelagt av kristne mot slutten av dette året. Res Gestae (Rerum gestarum Libri XXXI) var opprinnelig i 31 bøker, men de første 13 har gått tapt.[12] Den bevarte 18 gjenstående bøker dekker perioden fra 353 til 378. Som en helhet har verket blitt betraktet som særdeles verdifullt ved å være en klar, sammenhengende og generelt upartisk redegjørelse av hendelsene slik de ble opplevd og vurdert av en samtidig. Som så mange andre antikke historikere hadde også Ammianus en sterk politisk og religiøs agenda som han fulgte, og satte Konstantius II opp som kontrast til Julian og hvor den førstnevnte ikke kom godt ut av. Som alle antikke forfattere var han dyktig i retorikk, og det vises i hans verk.

Hans tallrike beskrivelser av slagscener er en merkelig blanding av episke klisjeer hvor elver renner med blod og piler formørker himmelen.[13] Han er også glad i å sammenligne med dyr: Gallus måtte trekke seg tilbake «som en slange såret av et spyd...», skriver han et sted, og et annet sted er Gallus «som en løve som har smakt menneskekjøtt...»[14]

Kritikk og vurdering

[rediger | rediger kilde]

Edward Gibbon bedømte Ammianus som «en nøyaktig og pålitelig veileder som skrev historien om hans egen tid uten å hengi seg til fordommer og lidenskap som vanligvis påvirker sinnet til en samtidig.» [15] Men han fordømte også Ammianus for mangel på litterær teft: «Den grove og ukjennelige pennen til Ammianus har skissert hans blodige figurer med langtekkelige og avskyelig nøyaktighet.»[16] Den østerrikske historikeren Ernst Stein lovpriste derimot Ammianus som «det største litterære geni som verden har frambrakt [i tiden] mellom Tacitus og Dante.»[17]

I henhold til den amerikanske militærhistorikeren Kimberly Kagan framhever hans redegjørelser av slag soldatenes erfaring, men på kostnad av at han taper av syne det større bildet. Som et resultat er det vanskelig for leseren å forstå hvorfor de slagene han beskriver får det resultat som de fikk.[18]

Forskere har ofte antatt at Ammianus' verk hadde til hensikt for offentlig resitasjon av to årsaker: den overveldende tilstedeværelsen av nøyaktige clausulæ (retorisk virkemiddel), noe som antyder at den hadde til hensikt å bli lest høyt; og epistel 1062 av Libanios til en Marcellinus i Roma som viser til offentlige resitasjoner. Imidlertid hadde bortimot alle betydelige gresk og latinsk prosa slike clausulæ, og en del forskere har avvist identifiseringen av Libanios' «Marcellinus» med Ammianus Marcellinus ettersom Marcellinus i seg selv var et ganske vanlig navn, og tonen i brevet antyder at Libanius adresserte en langt yngre mann enn seg selv (Ammianus var hans samtidige). Det er et påfallende faktum at Ammianus, selv om han var en profesjonell soldat, gir et utmerket bilde av sosiale og økonomiske problemer og hans holdning overfor ikke-romerske folk i riket, er han langt mer vidsynt og tolerant enn forfattere som eksempelvis Titus Livius og Tacitus. Hans mange digresjoner om de ulike land som han besøkte, om enn sidespor i store fortelling, er i seg selv av særlig interesse.

Ammianus' verk inneholder en detaljert beskrivelse av tsunamien i Alexandria grunnet et jordskjelv utenfor Kreta som ødela storbyen og kystene langs den østlige delen av Middelhavet den 21. juli 365. Hans rapport beskriver med stor nøyaktighet de karakteristiske sekvensene av et jordskjelv, havet som trekker seg tilbake og deretter buldrer opp i en voldsom flodbølge.[19]

Hans verk fått store skader fra avskriftproduksjon av manuskripter. Bortsett fra tapet av de første 13 bøkene er de gjenværende 18 mange steder ødelagte eller preget av hull i teksten (lacuna). Det eneste bevarte manuskript som bortimot samtlige andre er avledet fra, er en karolingisk tekst V fra 800-tallet, produsert i Fulda i dagens Tyskland fra et insulært eksemplar. Den eneste uavhengige tekstkilden for Ammianus ligger i tekst M, en annen frankisk kodeks fra 800-tallet, men som beklageligvis var uinnbundet og plassert i andre kodekser i løpet av 1400-tallet. Kun seks manuskriptblader av M har overlevd, imidlertid er den trykte utgaven av Gelenius (G) antatt å være basert på M, noe som gjør den til en betydningsfull vitne til teksttradisjon av Res Gestae.[20]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Ramsay, William (1867): «Ammianus Marcellinus» i: William Smith: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1. Boston: Little, Brown and Company. s. 142–144.
  2. ^ a b c Burrow, John (2007): A History of Histories, Penguin, s. 157
  3. ^ Shatzman, Israel; Avi-Yonah, Michael (1975): Illustrated Encyclopedia of the Classical World, Harper and Row, ISBN 0-06-010178-4, s.37
  4. ^ Young, George Frederick (1916): East and West Through Fifteen Centuries: Being a General History from B.C. 44 to A.D. 1453, Longmans, Green and Co, s. 336
  5. ^ – Matthews, J. (1989): The Roman Empire of Ammianus, s. 8. The possibility hinges on whether he was the recipient of a surviving letter to a Marcellinus from a contemporary, Libanius
  6. ^ Kagan, Kimberly (2006 ): The Eye of Command, University of Michigan Press, s. 23.
  7. ^ Ammianus, 31.16.9
  8. ^ Kagan, Kimberly (2006): The Eye of Command, s. 29-30
  9. ^ Treadgold, Warren T. (1997): A history of the Byzantine state and society. Stanford University Press. ISBN 978-0-8047-2630-6, s. 133f
  10. ^ Burrow, John (2007): A History of Histories, Penguin, s. 165
  11. ^ Kagan, Kimberly (2006): The Eye of Command, s. 22
  12. ^ Historikeren T.D. Barnes har argumentert for at det var faktisk 36 bøker, hvilket innebærer at 18 bøker har gått tapt.
  13. ^ Burrow, John (2007): A History of Histories, Penguin, s. 163
  14. ^ Burrow, John (2007): A History of Histories, Penguin, s. 161
  15. ^ Gibbon, Edward (1776–89 ): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 26.5. Sitat: «an accurate and faithful guide, who composed the history of his own times without indulging the prejudices and passions which usually affect the mind of a contemporary»
  16. ^ Gibbon, Edward (1776–89 ): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 25. Sitat: «The coarse and undistinguishing pencil of Ammianus has delineated his bloody figures with tedious and disgusting accuracy.»
  17. ^ Stein, Ernst (1928): Geschichte des spätrömischen Reiches, Wien.
  18. ^ Kagan, Kimberly (2006): The Eye of Command, s. 27–29
  19. ^ Kelly, G. (2004): «Ammianus and the Great Tsunami» i: The Journal of Roman Studies 94: 141–167. doi:10.2307/4135013. JSTOR 4135013. Merk at den greske historiker Thukydides på 400-tallet f.Kr. hadde allerede knyttet disse seismiske hendelsene i hans bok om Peloponneskrigen, se bok I, 22
  20. ^ Clark (1904), Text Tradition.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Seyfarth, Wolfgang (1978): Rerum gestarum libri qui supersunt (i 2 bind). Leipzig: Teubner. De som studerer Ammianus benytter seg av Seyfarths kritiske utgave. Studenter benytter derimot ofte en svak engelsk oversettelse av J.C. Rolfe i Loeb Classical Library, 1935–1940 med mange opptrykk og som aller helst bør unngås.
  • Hamilton, Walter (overs.) (1986): The Later Roman Empire (AD 354–378). Penguin Classics,. En forkortet, men utmerket oversettelse.
  • Barnes, Timothy D. (1998): Ammianus Marcellinus and the Representation of Historical Reality (Cornell Studies in Classical Philology). Ithaca, NY: Cornell University Press, (hardcover, ISBN 0-8014-3526-9).
  • Burrow, John (2007): A History of Histories, Penguin, ISBN 978-0-14028-379-2.
  • Clark, Charles Upson (1904): The Text Tradition of Ammianus Marcellinus. Ph.D. Diss. Yale.
  • Crump, Gary A. (1975): Ammianus Marcellinus as a military historian. Steiner, ISBN 3-515-01984-7.
  • Drijvers, Jan & Hunt, David (1999): Late Roman World and its Historian. Routledge, ISBN 0-415-20271-X.
  • Kelly, Gavin (2008): Ammianus Marcellinus: The Allusive Historian. Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-84299-0.
  • Kagan, Kimberly (2006 ): The Eye of Command, University of Michigan Press
  • Matthews, J. (1989): The Roman Empire of Ammianus. Johns Hopkins University Press.
  • Rowell, Henry Thompson (1964): Ammianus Marcellinus, soldier-historian of the late Roman Empire. University of Cincinnati.
  • Sabbah, Guy (1978): La Méthode d'Ammien Marcellin. Paris: Les Belles Lettres.
  • Seager, Robin (1986): Ammianus Marcellinus: Seven Studies in His Language and Thought. Univ of Missouri Pr, ISBN 0-8262-0495-3.
  • Thompson, E.A. (1947): The Historical Work of Ammianus Marcellinus. London: Cambridge University Press.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ammianus_Marcellinus&oldid=21991008»