Hopp til innhold

Curt Bräuer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Curt Bräuer
Født24. feb. 1889[1][2][3]Rediger på Wikidata
Wrocław (Tyskland)[4]
Død8. sep. 1969[1][2][3]Rediger på Wikidata (80 år)
Wiesbaden[5]
BeskjeftigelseDiplomat, jurist, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Bevollmächtigter des Reichs in Norwegen (1940–1940) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.juris
Utdannet vedErnst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald
Universitetet i Wrocław
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Deutsche Demokratische Partei
NasjonalitetTyskland[2]
Medlem avCorps Guestfalia Greifswald
Corps Lusatia Breslau
Curt Bräuer på Commons

Curt Bräuer (født 24. februar 1889 i Breslau, død 8. september 1969 i Wiesbaden) var en tysk karrierediplomat og offiser. Under den tyske invasjonen av Norge var han tysk sendemann i Norge, og det var Bräuer som leverte ultimatumet til den norske regjeringen den 9. april.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Studium og første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av kjøpmannen Conrad Bräuer og hans hustru Wilhelmine, født Pätzold.

Bräuer studerte jus og statsvitenskap fra 1907 til 1910 ved Det schlesische Friedrich-Wilhelms-universitet og ved Ernst-Moritz-Arndt-universitetet. Han var medlem av studentforeningene Corps Lusatia Breslau (1907) og Guestfalia Greifswald (1909).[6]

Etter at han avla første statseksamen i begynnelsen av 1911 og ble promovert til doctor juris, trådte han den 8. mars 1911 i inn i den prøyssiske justistjenesten. Samme år meldte han seg som ettåringsfrivillig. Fra 1914 studerte han orientalske språk i Berlin.

Fra 5. september 1914 til juli 1918 var han involvert i første verdenskrig. Dermed var det først den 13. desember 1919 at han kunne avlegge assessoreksamen. Den 31. januar 1920 ble han innkalt til tjeneste i utenrikstjenesten og var i første omgang attaché for utenrikshandelsavdelingen, og så fra juli 1920 ved Abteilung VI (Amerika, Spania, Portugal) ved det tyske utenriksdepartementet (Auswärtiges Amt - AA).

Sør-Afrika, Brussel, Paris

[rediger | rediger kilde]

Bräuer var en tradisjonell yrkesdiplomat og opplært til lojalt å representere sitt land på best mulig måte. I Sør-Afrika viste han seg som en dyktig forhandler på grunnlag av sitt kjennskap til lokale forhold. Han var i Belgia da Hitler kom til makten og forble i tjeneste som de fleste andre.[trenger referanse]

Den 24. september 1920 ble han forflyttet til det tyske generalkonsulat i Kappstaden og senere til Pretoria. Fra juli 1925 var han konsul og kom i august 1925 tilbake til utenriksdepartementet i Berlin. I Abteilung II (Vest- og Sørøst-Europa) ble han ansvarlig for Tsjekkoslovakia.

Fra mars 1928 var han legasjonsråd og ble i juli 1930 beordret til legasjonen i Brussel. Året etter ble han forfremmet til Gesandtschaftsrat I. Klasse. Fra 1928 var han medlem av Deutsche Demokratische Partei (DDP). Fra mai 1935 til mai 1936 var han kommissarisk leder for legasjonen i Belgia.

Den 1. august 1935 ble han medlem av NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, nazistpartiet), som var kommet til makten. Det var et lite antall partimedlemmer blant ledende tjenestemenn i utenriksdepartementet, og presset mot de øvrige tiltok da Ribbentrop tok over i 1938.[trenger referanse] Bräuers sjef, Werner von Grundherr, søkte om medlemskap i NSDAP, men Martin Bormann sørget for at søknaden ble avslått, begrunnet med von Grundherrs holdninger.[7] Yrkesdiplomatene fikk ellers fortsette som før.

Etter at han ved utgangen av 1937 ble satt på et spesialoppdrag i utenriksdepartementet, var han frem til utbruddet av andre verdenskrig ambassaderåd i Paris. Derfra rapporterte han i et memorandum av 11. mars 1938 til Auswärtiges Amt at det var hans vurdering at Frankrike ikke kom til å gripe inn i tilfelle en tysk militær okkupasjon av Østerrike.[8]

Oslo 1939/1940

[rediger | rediger kilde]
Fredelige propagandabilder av «Den 9. April i Oslo» i en dansk utgave av det tyske soldatmagasinet Signal i mai 1940. Bildene viser Hitler-Tysklands sendemann Curt Bräuer, general Nikolaus von Falkenhorst og soldater og sivile i Oslo sentrum like etter overfallet på Norge under andre verdenskrig.
Foto: Universitetsbiblioteket i Tromsø

Han ble den 3. november 1939[9] sendt som sendemann til Oslo. Han var sendemann til 17. april 1940. Fra 16. april til 24. april var han «Bevollmächtiger des Reichs in Norwegen».[10] Fra tiltredelsen var ordren fra Ribbentrop å overvåke Norges nøytralitet.[11]

Bräuer visste ikke om den forestående invasjonen av Norge før han fikk beskjed om kvelden 8. april (bare timer før angrepet)[11] om å overlevere et ultimatum til den norske regjeringen ved utenriksminister Halvdan Koht neste dag. Ultimatumet inneholdt en oppfordring om at Norge ikke måtte yte motstand mot de ankommende tyske styrker, en anmodning nordmennene ikke etterkom. I en samtale med kong Haakon VII prøvde han neste dag å innhente hans godkjennelse av Vidkun Quislings kuppregjering, men uten hell. Quisling måtte snart etter tre tilbake etter påtrykk fra den tyske riksregjering.

Halvdan Kohts notater viser at Bräuer var saklig og ryddig i forhandling med motparten.[11]

Fra dannelsen av Administrasjonsrådet i Vitenskapsakademiet i Oslo 15. april 1940, bare en knapp uke etter tyskernes angrep 9. april. I midten foran sees formannen Ingolf Elster Christensen (i lysere dress), litt mot høyre Paal Berg (også i lysere dress og med papirer) og helt til venstre Curt Bräuer (i sjakett), Hitler-Tysklands sendemann. Bräuer ble degradert som diplomat dagen etter[trenger referanse], og oppgavene helt overtatt av rikskommissar Josef Terboven som ankom 24. april og forble øverste tyske sivile leder i landet til krigens slutt. Administrasjonsrådet ble avløst av Terbovens kommissariske statsråder 25. september samme år.
Foto: Henriksen & Steen / Nasjonalbibliotekets bildesamling

Bräuer etablerte den 15. april sammen med Theodor Habicht og i samarbeid med Høyesterett det såkalte Administrasjonsrådet for de okkuperte norske områder. Det var Bräuers forhåpning at den norske regjering ville anerkjenne denne nye strukturen. Men regjeringen godkjente ikke Administrasjonsrådet som politisk institusjon, bare som en forvaltningsinstans. Ikke desto mindre forsøkte Bräuer overfor Berlin å skape det inntrykk at Administrasjonsrådet hadde fått en slags norsk politisk regjeringsstatus.

Bräuer var overbevist om at den norske regjeringen ville ha akseptert den tyske overmakten, hvis det ikke hadde vært for Hitlers krav om Vidkun Quisling som statsminister. Bräuer hadde heller ikke ansporet til eller støttet Quislings maktovertagelse. Den nye regjering ledet av Quisling ble fremlagt som et fait accompli til Bräuer og tyskerne.[12] Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Derfor var han åpen for det norske initiativet om et administrasjonsråd for de besatte områdene sammensatt av en del høyere norske tjenestemenn. Hitler bestemte seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.[13]

Regjeringen Nygaardsvold og kongen kom ikke til å anerkjenne Administrasjonsrådet som en lovlig erstatter for regjeringen, og krigshandlingene i Norge fortsatte. Vanskelighetene opprørte Hitler, som la ansvaret for de vanskelige forholdene på Bräuer og Habicht. Kort tid deretter ble Bräuer trukket tilbake fra Oslo, og utenriksminister Joachim von Ribbentrop og Auswärtiges Amt ble fratatt ansvaret for Norge.[14] Den 16. april 1940 ble Bräuer satt i midlertidig pensjon som diplomat.

Etter Bräuers avsettelse ble det Josef Terboven som tok over i Oslo, en mann som Hitler mente var en sterkere og mer aktiv politisk personlighet. Terboven ble innsatt som Reichskommissar for det okkuperte Norge.

Krigstjeneste og fangenskap

[rediger | rediger kilde]

Våren 1940 hadde Braüer og hans kone nettopp fått en datter da krigen avbrøt familielivet.[15] Den 4. mai 1940 ble han innkalt til tjeneste i Wehrmacht og 1. november 1944 forfremmet til Oberstleutnant i reserven. I 1945 havnet han i sovjetisk krigsfangenskap og ble ikke løslatt før i desember 1953.

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

I 1954 utløste et planlagt foredrag av Bräuer for en norsk studentforening oppstandelse i den norske befolkning. Det var meningen at Bräuer skulle redegjøre for hendelsene rundt den tyske invasjon i 1940 sett fra sitt perspektiv. Den norske regjering benyttet rettslige midler for å forhindre Bräuers innreise til Norge.[16]

I april 1959 ble Bräuer nok en gang gitt et spesialoppdrag av Auswärtiges Amt.[17]

I populærkultur

[rediger | rediger kilde]

Den østerrikske skuespilleren Karl Markovics hadde rollen som Bräuer i den norske filmen Kongens nei fra 2016.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Maria Keipert (red.): Biographisches Handbuch des deutschen Auswärtigen Dienstes 1871–1945. Herausgegeben vom Auswärtigen Amt, Historischer Dienst. Band 1: Johannes Hürter: A–F. Schöningh, Paderborn u. a. 2000, ISBN 3-506-71840-1.
  • Munzinger: Internationales Biographisches Archiv 13/1955 av 21. mars 1955.
  • Berit Nøkleby: Fra november til april — sendemann Bräuers personlige politikk, i Helge Paulsen (red.): 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget. 1969. s. 467. 

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000006465[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Curt_Bräuer[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Kösener Corpslisten 1960, 81, 334; 52, 303
  7. ^ Hans-Jürgen Döscher: Das Auswärtige Amt im Dritten Reich. Diplomatie im Schatten der Endlösung. Siedler forlag, Berlin 1987, ISBN 3-88680-256-6.
  8. ^ William Young: German Diplomatic Relations 1871–1945. iUniverse, Lincoln 2006, s. 240.
  9. ^ Andre kilder: 14. november 1939.
  10. ^ 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget. 1969. 
  11. ^ a b c Berit Nøkleby (1969). 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget. 
  12. ^ Hans Fredrik Dahl: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug, 78-79 ((no) BIBSYS)
  13. ^ Hans Fredrik Dahl: Quisling – En fører for fall, Oslo 1992, Aschehoug, 110-116 ((no) BIBSYS)
  14. ^ Eckart Conze, Norbert Frei, Peter Haas, Moshe Zimmermann: Das Amt und die Vergangenheit, s. 250f. Jfr. Susanne Maerz: Die langen Schatten der Besatzungszeit. „Vergangenheitsbewältigung“ in Norwegen als Identitätsdiskurs. Berlin, 2008, s. 49
  15. ^ Berit Nøkleby, Norsk biografisk leksikon: «Curt Bräuer» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 27. april 2023 fra [1]
  16. ^ Munzinger: Internationales Biographisches Archiv 13/1955 vom 21. März 1955
  17. ^ Mitteilung des Auswärtigen Amtes vom 31. Mai 2010

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Curt_Bräuer&oldid=24190450»