Dave Sexton

Dave Sexton
Født		6. apr. 1930 London
Død		25. nov. 2012 (82 år)
Beskjeftigelse		Fotballspiller, fotballtrener
Embete		Booker Prize judge
Nasjonalitet		Storbritannia
Utmerkelser		Offiser av Den britiske imperieordenen
Posisjon		Angrepsspiller
Ungdomsklubb
År 194?-194? 19??-1951		Klubber Newmarket Town Chelmsford City
Klubber
År		Klubber	Kamper (mål)
1951-52 1952-55 1956-57 1957-58 1959​		Luton Town West Ham United Leyton Orient Brighton & Hove Albion Crystal Palace	9 (1) 74 (27) 24 (4) 49 (26) 27 (11)
Trenerkarriere
År		Klubber
1965 1967-74 1974-77 1977-81 1977-90 1981-83 1990-1994 1992-93 1994-96		Leyton Orient Chelsea Queens Park Rangers Manchester United England U-21 Coventry City The FA National School Aston Villa (hovedtrener) England U-21

Dave Sexton (født 6. april 1930 i Islington, London, død 25. november 2012) var en britisk fotballspiller og manager. Han er kjent som manager for Chelsea FC, Queens Park Rangers FC, Manchester United FC og England U-21.

Spillerkarriere

Han var sønn av proffbokseren i mellomvekt på 1930-tallet, Archie Sexton. Han begynte sin fotballkarriere hos West Ham United i 1948, og spilte for det meste indreløper. Han spilte aldri på øverste nivå i engelsk fotball, og hans største suksess kom da han spilte i Brighton & Hove Albion, der han scoret 18 mål på 26 kamper i sesongen 1957-58. Den sesongen vant klubben 3. divisjon, avdeling sør. Det var en meniskskade som satte stopper for hans aktive karriere. Dette skjedde mens han spilte for Crystal Palace FC da han var 30 år gammel.

Klubb	Ses	Kamper	Mål	Div	Plass	FA-cup	Liga-cup	E-cup	Manager
Chelmsford City	1950-51	-	-	SL		2. runde	-	-
Luton Town	1951-52	6	1	2	8	6. runde	-	-	Dally Duncan
Luton Town	1952-53	3	0	2	3	5. runde	-	-	Dally Duncan
West Ham United	1952-53	3	1	2	14	3. runde	-	-	Ted Fenton
West Ham United	1953-54	31	12	2	13	4. runde	-	-	Ted Fenton
West Ham United	1954-55	25	12	2	8	3. runde	-	-	Ted Fenton
West Ham United	1955-56	15	2	2	16	6. runde	-	-	Ted Fenton
Leyton Orient	1956-57	20	4	2	15	3. runde	-	-	Alec Stock
Leyton Orient	1957-58	4	0	2	12	4. runde	-	-	Alec Stock
Brighton & Hove Albion	1957-58	26	18	3S	1	2. runde	-	-	Billy Lane
Brighton & Hove Albion	1958-59	23	8	2	12	3. runde	-	-	Billy Lane
Crystal Palace	1959-60	27	11	4	8	3. runde	-	-	George Smith

SL= Southern League, altså utenfor den profesjonelle ligaen. 3S= 3. divisjon, avdeling sør.

Managerkarriere

Først trener i noen storklubber, deretter manager i Leyton Orient

Han ble etterhvert trener i Chelsea, Fulham og Arsenal. I Arsenal ble han førstelagstrener under manager Bertie Mee. Der fikk han et bra rykte på seg, noe som ga ham hans første managerjobb, i Leyton Orient i 1965. Jobben hadde han i elleve måneder, etter han signerte 1. januar og fikk sparken 1. desember. Sexton mente at klubben ikke hadde et fint nok klubbemblem, og dermed designet han sin egen versjon med blå og hvite striper.^{[trenger referanse]} Denne ble brukt under nesten hele hans periode i klubben, men det ble designet en ny bare 6 måneder etter hans avgang. Statistikk i Leyton Orient: 37 kamper, 7 seire, 10 uavgjort, 20 tap.

Vinner trofeer med Chelsea

Drøye to år etterpå etterfulgte han Tommy Docherty som manager for Chelsea. Han signerte kontrakten 1. oktober 1967. Det var krise i klubben etter at laget hadde tapt 0-7 mot Leeds United i perioden mellom de to managerne. Sexton arvet et lag med spillere som Peter Osgood, Peter Bonetti, Hollins, Eddie McCreadie og Charlie Cooke. I tillegg kjøpte han forsvarsspillerne John Dempsey og David Webb, samt angriperen Ian Hutchinson (for bare £5 000). Den lovende midtbanespilleren Alan Hudson fikk sin debut og vingen Peter Houseman fikk sjansen igjen etter lite spilletid under Docherty.

I 1969-70 endte Chelsea på 3.-plass i ligaen, bare slått av Everton FC og Leeds United. Osmgood og Hutchinson scoret 53 mål tilsammen. Laget vant FA-cupen i 1970 etter en minneverdig returkamp mot Leeds United. Den første kampen (2-2) gikk på Wembley (100 000 tilskuere). Chelsea lå under to ganger, men kom tilbake etter mål av Houseman og Hutchinson. Utligningen til 2-2 kom fire minutter før full tid. Leeds ble regnet som det suverene laget på denne tiden,^{[trenger referanse]} og i perioder ble Chelsea utspilt i den første finalen. Returkampen (2-1) gikk på Old Trafford i Manchester foran 62 078 tilskuere. Igjen tok Chelsea ledelsen, før Osgood stupheadet inn 1-1 etter innlegg fra Cooke. Kampen gikk til ekstraomganger, der Dave Webb headet inn 2-1 etter et innkast fra Hutchinson. Osgood scoret i alle rundene av FA-cupen dette året, og etter tre finaler og syv semifinaler klarte endelig klubben å vinne sitt første trofé i denne turneringen.

Påfølgende år var det duket for Cupvinnercupen. Chelsea slo ut greske Aris Thessaloniki FC og bulgarske CSKA Sofia før de havnet i kvartfinalen. Der ventet belgiske Club Brugge, som vant den første kampen 2-0. Den andre kampen vant Chelsea 2-0, og dermed sto det likt. Kampen måtte avgjøres med ekstraomganger, der Sextons mannskap vant tilsammen 4-0. I semifinalen ble tittelholder Manchester City utslått. I finalekampene mot Real Madrid vant Chelsea etter 1-1 og 2-1 to dager senere. Et sjelden mål av Dempsey og et annet av Osgood sikret seieren i den andre kampen.^{[trenger referanse]}

I 1971-72 satte Chelsea ny scoringsrekord etter to kamper sammenlagt, da klubben vant hele 21-0 mot et lag fra Luxembourg. Men i neste kamp røk Chelsea ut for lille Åtvidabergs FF i cupvinnercupen, og deretter for Leyton Orient (2. divisjon) i FA-cupen. De avanserte riktignok til ligacupfinalen mot Stoke City, men tapte 2-1 foran ca. 100 000 tilskuere på Wembley (Osgood scoret for Chelsea).

Sexton røk uklar med flere viktige spillere som Osgood, Baldwin og Hudson, på grunn av deres holdninger og livsstil. Styret støttet Sexton og dermed ble Osgood og Hudson etterhvert solgt. Dette, i kombinasjon med andre problemer i klubben, gjorde at klubben ikke kom i nærheten av den suksessen de hadde hatt i Sextons første år. Londonklubben hadde pådratt seg massiv gjeld fra en meget ambisiøs stadionutbygging. Chelsea endte på 12.-plass i 1972-73 og 17.-plass sesongen etter. 3. oktober 1974 fikk han sparken i klubben etter en elendig ligastart. Hans assistent Ron Suart overtok jobben etter kort tid. Statistikk med Chelsea: 333 kamper, 140 seiere, 100 uavgjort, 93 tap.

Tapte ligagullet på overtid med QPR

Like etter han forlot Chelsea ble han manager i QPR (16. oktober 1974), da han overtok etter Gordon Jago. Sexton var uheldig som ikke vant ligamesterskapet i 1976. Laget lå på toppen av ligatabellen etter siste kampen. Liverpool hadde fått usatt sin siste ligakamp i ti dager på grunn av sin dobbelkamp i UEFA-cupfinalen. Kampen gikk mellom Liverpool og Wolverhampton Wanderers. Helt frem til 77 minutter ledet Wolves, og Liverpool var nødt til å vinne kampen for å vinne ligaen. Men de siste 13 minuttene scoret Liverpool tre ganger og «robbet» ligatittelen ut av hendene på Dave Sexton og hans menn.^{[trenger referanse]} Han hadde bygget opp laget rundt talenter som Gerry Francis, Don Masson og Stan Bowles. I tillegg hadde han hentet John Hollins and David Webb fra gamleklubben Chelsea. Klubben hadde hele fem landslagsspillere det året de nesten vant ligaen. I 1976-77 klarte ikke QPR å opprettholde den gode ligaformen, men nådde semifinalen i ligacupen, der de tapte for Aston Villa. Samtidig var dette klubbens første forsøk i noen europacup. I UEFA-cupen røk laget ut på straffesparkkonkurranse mot AEK Athens i kvartfinalen. 9. juli 1977 sa han opp jobben i QPR og Frank Sibley overtok. På denne tiden var han nær å skrive under som manager for Arsenal. Statistikk med QPR: 130 kamper, 57 seiere, 31 uavgjort, 41 tap.

Tiden i Manchester United

Manchester United kom på banen og overtalte ham til å overta etter Tommy Docherty igjen. Han skrev under kontrakten 14. juli. Dochery hadde sommeren 1977 fått sparken for å ha innledet et forhold til en av klubbens sækretærer (Mary Brown), til tross for at laget hadde vunnet FA-cup-finalen bare to måneder tidligere. Mens Docherty holdt en høy medieprofil og var en kontroversiell manager, var Dave Sexton hans rake motsetning. Docherty hadde snudd opp-ned på laget i løpet av de første ukene i klubben, mens Sexton ville gi alle spillerne sjansen til å overbevise, før han eventuelt handlet inn nye spillere. United hadde et meget lovende lag på denne tiden. Dochety hadde bygget opp et lag som spilte attraktiv fotball, og hadde stjerner som Alex Stepney, Martin Buchan, Brian Greenhoff, Arthur Albiston, Jimmy Greenhoff, Lou Macari, Steve Coppell, Stuart Pearson og Gordon Hill. Sesongen 1977-78 startet med uavgjort 0-0 i Charity Shield kampen mot Liverpool. Sesongen startet lovende med 3 seiere og en uavgjort, men allerede ved nyttår hadde laget tapt hele 10 kamper. Sexton solgte publikumsyndlingen Gordon Hill til gamlesjefen Tommy Docherty i Derby County. Deretter kjøpte han Leeds Uniteds store stjerne og toppscorer, Joe Jordan. Salget av den tannløse angriperen skapte et meget dårlig forhold mellom de to klubbens supportere. Forholdet ble ikke bedre da Sexton like etter kjøpte Gordon McQueen, midtstopperen som var nesten like populær som Jordan.^{[trenger referanse]} Leeds-fansen raste på ny.^{[trenger referanse]} Men selv med disse to spillerne endte United etterhvert på tiendeplass denne sesongen.

Påfølgende sesong (1978–79) endte klubben på en skuffende niendeplass i ligaen. Riktignok kom klubben til FA-cup-finalen i 1979. Dette blir fortsatt regnet som en av de mest dramatiske finalene gjennom tidene,^{[trenger referanse]} da Arsenal FC vant 3-2. Arsenal ledet 2-0 til det gjensto 5 minutter. United scoret to kjappe mål, men helt på slutten av kampen feilberegnet keeper Gary Bailey et overlegg. Alan Sunderland kom løpende mot bakerste stolpe, satte ballen i nettmaskene, og Arsenal vant den dramatiske cupfinalen med 3-2.

Det sies at Sexton ikke fikk ut potensialet i dette laget, mye på grunn av at han la om til en mer defensiv spillestil. Sexton var en forsiktig mann, en systematiker som aldri foretok seg noe overilt. Han «fridde» ikke til publikum på samme måte som Docherty hadde gjort.

United fikk andreplass i ligaen sesongen 1979-80, etter innkjøpet av Chelseas midtbaneterrier Ray Wilkins. Liverpool vant ligaen, men mange mente at United ville vunnet hadde det ikke vært for at Jimmy Greenhoff var skadet store deler av sesongen. Det var store bedringer i laginnsatsen denne sesongen. Sexton og hans assistent Tommy Cavanagh fikk 50 prosent lønnsforhøyelse samt ny treårskontrakt.

På grunn av Greenhoffs mange skadeproblemer ble Sexton den første United-manageren som handlet en spiller for over 1 million pund. Garry Birtles kom fra Nottingham Forest for 1,25 millioner pund. Der hadde han vært toppscorer da klubben vant europacupen. I sin første sesong (1980–81) spilte Birtles 25 kamper men scoret ingen mål. Han blir fortsatt omtalt som et av tidenes dårligste Manchester United-kjøp. United røk ut av UEFA-cupen i 1. runde mot polske Widzew Łódź på bortemålsregelen. I FA-cupen ble United slått ut av lille Brighton & Hove Albion. Det gikk ikke noe bedre i ligaen, der Sextons mannskap endte på en skuffende 8.-plass.

Dave Sexton klarte aldri å vinne den etterlengtede ligapokalen, og fikk sparken i Manchester United 30. april 1981, selv om laget vant hans syv siste kamper. Styret kom med følgende kommentar denne dagen: «Lagets opptreden har manglet den høye standarden av fotballunderholdning som forventes av Manchester United». I løpet av hans fire år i United satte han klubbrekord i overgangsbeløp hele 4 ganger, da han signerte Joe Jordon fra Leeds United for 388 888 pund (inkludert registrering), Gordon McQueen fra Leeds United for 450 000 pund (pluss 45 000 pund i registrering), Ray Wilkins for 700 000 pund (pluss registrering) og Garry Birtles for 1,25 millioner pund.

Allerede i 1971 var Dave Sexton aktuell som United-manager. Han diskuterte til og med muligheten med Matt Busby, men takket til slutt nei. Statistikk for Manchester United: 200 kamper, 81 seiere, 63 uavgjorte, 56 tap (290-240 i målforskjell). Alle kamper er medregnet.

To sesonger i Coventry City

31. mai 1981 gikk turen til Coventry City for Dave Sexton, da han erstattet Gordon Milne som hadde vært manager helt siden 1974. Sexton hadde rykte på seg for å ha et klokt fotballhode, samt at han var en dyktig trener. Han var mannen som tenkte langsiktig, spesielt med tanke på utvikling av junioravdelingen. Ironisk nok var hans første kamp som Coventry-manager mot Manchester United. I denne kampen vant han 2-1 mot sin etterfølger Ron Atkinson. I Coventry fikk han lite midler til spillerkjøp, og måtte dermed bruke de talentene som allerede var i klubben. Hans beste kjøp var hans tidligere QPR-spiller, Gerry Francis. Første sesong gikk bra frem til juletider da klubben bare tok tre poeng på tolv kamper, og hadde blant annet et 1-5-tap hjemme mot Notts County. Da tingenes tilstand så mørkest ut snudde Sextons lag trenden totalt. I løpet av 13 kamper tapte laget bare en, og spilte noen virkelig klassiske fotballkamper. 5-5 borte mot Southampton og 6-1 mot Sunderland. Dette gjorde at laget klarte å holde avstand til nedrykksstreken.

I sin andre sesong i Coventry falt tilskuertallet til under 10 000, og han hadde en stall på bare 14-15 spillere. Etter Garry Thompson ble solgt mot Sextons vilje i februar 1983 dalte klubbens form, og laget vant ingen av de neste 13 kampene. Det var bare såvidt Coventry unngikk nedrykk, og dermed ble Sexton ofret til fordel for Bobby Gould, som returnerte til klubben. Skiftet skjedde 31. mai 1983. Sextons statistikk i Coventry: 88 spilte kamper, vant 28, uavgjort 21 og tap 39.

Arbeid med engelske landslag

Som manager for Englands U-21 landslag vant han Europamesterskapet to ganger, i 1982 og 1984. Dette var en deltidsjobb han hadde i 13 år, fra 1977 til 1990, da Lawrie McMenemy overtok jobben fordi Graham Taylor var blitt ny landslagssjef og ønsket forandringer i staben. Sexton ble så høyt verdsatt av FA at han fikk jobben som teknisk direktør på «The FA National School» i Lilleshall i perioden 1990-94. Da Taylor fikk sparken som landslagssjef, overtok han igjen U-21 landslaget etter McMenemy, i perioden 1994-96, før Peter Taylor fikk jobben. Sexton fungerte også som assisterende manager for landslagssjef Bobby Robson.

I 1992-93-sesongen var han ansatt som hovedtrener for Aston Villa under Ron Atkinson, mannen som hadde overtatt hans jobb som manager i Manchester United 11 år tidligere.

Han ble i 2005 utnevnt til offiser av Order of the British Empire (OBE),[1] på grunn av sin innsats for engelsk fotball opp gjennom årene. Hans far fikk også samme utmerkelsen mange år tidligere. De senere årene arbeidet han blant annet deltid som speider for Sven-Göran Eriksson da svensken fungerte som engelsk landslagssjef.

Sitater

• «The boys have come out and worked hard to understand my system, my style. It's going to be a learning process. We should be able to score goals. Our defense will be the key as to how far we'll go» (startprosessen i Manchester United).
• «Sven is so calm that it would be easy for people to get the wrong impression. He has made mistakes, but which manager hasn't? When you are dealing with big players, some of the biggest in the world, shouting doesn't work. But Sven can be as firm as anyone. One of the things that stood out on Wednesday was the effect of that» (om Sven-Göran Eriksson).
• «We just don't have a lot of subs. I have a good core of guys returning (but) we have a lot of inexperience» (tiden i Coventry City).

Bibliografi

Sexton, Dave, Taccle Soccer[2] Hutchinson (1977), ISBN 978-0-09-129901-9

Eksterne lenker

• (en) Dave Sexton – Soccerbase.com (manager)
• (en) Dave Sexton – FootballDatabase.eu
• Sitater
• Profil på thefa.com
• Artikkel om tildelingen av hans OBE, fra 11. juni 2005
• Norsk profil på united.no Arkivert 30. desember 2006 hos Wayback Machine.
• Profil på en Coventry City webside