Hopp til innhold

Charles de Gaulle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «De Gaulle»)
Charles de Gaulle
FødtCharles André Joseph Marie de Gaulle
22. nov. 1890[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Lille[5][6][7][8]
Død9. nov. 1970[1][2][9][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Colombey-les-Deux-Églises[5][6][7][8]
BeskjeftigelseStatsmann, memoarforfatter, militærteoretiker, offiser, politiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole spéciale militaire de Saint-Cyr
Collège Stanislas de Paris
École supérieure de guerre
EktefelleYvonne de Gaulle (19211970)[10]
FarHenri de Gaulle
MorJeanne Maillot
SøskenMarie-Agnès de Gaulle
Jacques de Gaulle
Xavier de Gaulle
Pierre de Gaulle
BarnAnne de Gaulle
Philippe de Gaulle[11]
Élisabeth de Gaulle
PartiUnion des démocrates pour la République
Rassemblement du peuple français
NasjonalitetFrankrike
GravlagtCharles de Gaulles grav
Medlem avOrdre Nouveau[12]
Utmerkelser
26 oppføringer
Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden
Storkors av Æreslegionen
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1959)[13]
Storkorsridder av Royal Victorian Order
Medlem av Frigjøringsordenen (1940)
Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr
Kambodsjas orden
Annams drageorden
Det kongelige Victoriakjedet (1960)
Ridder av Elefantordenen (1965)[14]
Chakri-ordenen
Croix de guerre 1939–1945
Croix de guerre 1914–1918 (1915)
Storbånd av Sedertreordenen
Æreslegionens stormester
Æresdoktorat ved Brasilias universitet
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1961)
Sølvkors av Virtuti Militari
Médaille Interalliée 1914-1918
Frelserens orden
Honorary citizen of Brussels (1945)[15]
Storkors av Ordenen Polonia Restituta
Prix Marcelin-Guérin (1939)
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1962)[16]
Honorary citizen of Mons[17]
Storkors av St. Olavs Orden[18]
Frankrikes president
1959–1969
ForgjengerRené Coty
EtterfølgerGeorges Pompidou
Frankrikes statsminister
1958–1959
ForgjengerPierre Pflimlin
EtterfølgerMichel Debré
Frankrikes forsvarsminister
1958–1959
ForgjengerPierre de Chevigné
EtterfølgerPierre Guillaumat
Signatur
Charles de Gaulles signatur
Våpenskjold
Charles de Gaulles våpenskjold

Charles André Joseph Marie de Gaulle (1890–1970) var en fransk offiser, politiker og forfatter. Under andre verdenskrig ledet han De frie franske styrker i kampen mot den tyske okkupasjonen fra 1940. Han var regjeringssjef fra 1944 til 1946, grunnla den femte franske republikk i 1958, og var president fra 1959 til 1969.

Huset i Lille der Charles de Gaulle ble født. Huset er i dag museum.

Charles de Gaulle ble født i hjemmet til sin mors foreldre, Jules-Émile og Julia Maillot, i Lille og døpt neste dag i Saint André-kirken.[19] Hans fødested er i dag museum.[20]

Hans foreldre, Henri de Gaulle[21][22] og Jeanne Maillot, var søskenbarn og bosatt i Paris hvor familien etter hvert besto av fire sønner og én datter. Faren var lærer ved et lærested drevet av jesuitter og hjemmet hadde en utpreget katolsk og patriotisk atmosfære.[23]

Henri de Gaulle, som kom fra en skrivende familie, oppmuntret til historisk og filosofisk samtale ved måltidene.[trenger referanse] På grunn av dette ble Charles kjent med fransk historie fra tidlig alder og han utviklet en sterk interesse for det militære. Foreldrene var rojalister og motstandere av den franske revolusjonen.[24] Faren var veteran fra den fransk-prøyssiske krigen i 1870 og mislikte sterkt den tredje republikk.[trenger referanse] Moren pleide fortelle hvordan hun gråt da hun hørte om Frankrikes kapitulasjon for tyskerne ved Sedan.[trenger referanse] Charles de Gaulle spurte gjerne sin far ut om de militære detaljene ved krigen og ledet andre barn i små leker som skulle fremstille de forskjellige slagene.[trenger referanse]

Selv om familien bodde i Paris beholdt de et nært forhold til Lille som de ofte besøkte.

De Gaulle var 196 centimeter høy og hans hengslete figur var gjenstand for vittigheter også fra Winston Churchill.[25][26]

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

De Gaulle avla baccalauréat (examen artium) i 1906. Fra 1907 tok han to år med forberedelsesklasser (classe préparatoire). Han studerte først et år i Belgia og deretter et år ved Le Collège Stanislas de Paris, en privat katolsk skole. I 1909 ble han tatt opp ved École spéciale militaire de Saint-Cyr. I 1913 gikk han ut av Saint-Cyr som nummer 13 av 221 elever.[27] De Gaulle leste klassisk militærteori blant annet Carl von Clausewitzs Vom Kriege (om krig).[28]

De Gaulle snakket flytende tysk etter å ha lært tysk på skolen og tilbragt mange sommerferier i Tyskland. Kunnskapene i tysk var nyttige da han ble tatt til fange under første verdenskrig. Han leste blant annet Heinz Guderians bok om panserkrig og hurtige manøvre støttet av fly og infanteri. De Gaulle snakket også engelsk.[26][29][30][31][32]

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

De Gaulle deltok fra første stund i kampene, og ble på et tidspunkt såret. Etter at han returnerte til slagmarken fikk troppen hans mye respekt da de gjentatte ganger krøp ut i ingenmannsland for å lytte til samtalene fienden førte i skyttergravene sine.[trenger referanse] Informasjonen han brakte med tilbake var så verdifull at han i 1915 mottok en utmerkelse for sitt mot. Under slaget ved Verdun fikk han en bajonettskade, og da han besvimte (sannsynligvis som følge av giftige gasser) ble han tatt til fange som en av de få overlevende i bataljonen.

Mens han satt i tysk fangenskap skrev han sin første bok, L'Ennemi et le vrai ennemi (Fienden og den sanne fienden). Boken ble utgitt i 1924.

Han gjorde i alt fem mislykkede forsøk på å flykte fra fangenskapet, og hver gang ble han flyttet til sikrere fasiliteter.[trenger referanse] Han ble straffet med lengre perioder med isolasjon, og han mistet privilegier som aviser og tobakk. I brev hjem til foreldrene uttrykte han stor frustrasjon over at krigen fortsatte uten ham, og mot slutten av krigen gikk han inn i en depresjon fordi han ikke var en del av seierskampene.[trenger referanse] Han ble løslatt fra krigsfangenskapet og returnerte til barndomshjemmet 1. desember 1918, tre uker etter våpenstillstanden i Compiègneskogen.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Plakat fra De Gaulle: Til alle franskmenn. Frankrike har tapt et slag, men ikke krigen.

I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske invasjonen av Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som oberst og kommandant over en panserstyrke, men etter at marskalk Pétain ba om våpenhvile med tyskerne, reiste den da nylig forfremmede general de Gaulle til Storbritannia, etter å ha instruert sin familie om å gjøre det samme. 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike.[33] Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandsviljens ild slokke.» Han var en ganske ukjent størrelse, forfremmet til general først 1. juni 1940, og penger og materiell hadde han ikke. Hans hær av frie franskmenn var i starten på høyst 7 000 mann, siden de fleste eksilfranskmenn hadde sluttet seg til den britiske hæren.[trenger referanse]

Vichy-regimet erklærte at De Gaulle var en forræder. En fransk militærdomstol dømte De Gaulle til døden in absentia for å ha mobilisert de frie franske styrkene og motstand mot Philippe Pétains Vichy-regime. I en rettssak nummer 2 i juli 1940 ble han dømt for å ha desertert og for å gå i tjeneste hos en fremmed makt. Pétain støttet dommen og straffeutmålingen. De Gaulle omtalte hendelsen i Vichy med forakt og uttalte at han etter krigen ville diskutere med de som hadde dømt ham.[26][34][35]

[Franklin D.] Roosevelt thought I thought I was Joan of Arc. He was wrong. I simply thought I was General de Gaulle.

De Gaulle (1959)[36]

Churchill hjalp ham ved å anerkjenne hans Franske Nasjonalkomité som eneste lovlige franske myndighet og sikret ham regelmessig taletid i BBC. Det ble likevel sagt at «General de Gaulle må stadig minnes om at Tyskland er vår hovedfiende, for hvis han skulle følge sin naturlige tilbøyelighet, ville det ha vært England.»[trenger referanse] I april 1942 forbød Churchill ham å forlate Storbritannia og holdt ham i praksis som fange.[trenger referanse] De Gaulle ble svært provosert da Syria, etter gjenerobringen av Vichy-regimet, ble stående under britisk kommando, og da britene inntok Madagaskar i 1943 uten å varsle ham på forhånd. Stadig nye krangler førte til at han iblant ble nektet adgang til BBCs mikrofoner.[trenger referanse]

Under Casablanca-konferansen i januar 1943 sa Franklin D. Roosevelt til Churchill om generalen, som han anså nærmest som en tosk[trenger referanse]: «Den ene dagen sier han at han er Jeanne d’Arc, dagen etter betrakter han seg som Georges Clemenceau. Jeg sier til ham: 'Nå må De endelig bestemme Dem for hvem De vil være!'» Seg imellom kalte Churchill og Roosevelt ham «primadonnaen» og «bruden», og i mai 1943 var de på nippet til å fjerne ham fra den allierte ledelsen. «Han hater England, og overalt hvor han har vært, har han trukket et spor av anglofobi etter seg,» hevdet Churchill.[37]

Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til Petains «regjering» som hadde tatt sete i Vichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Han flyttet sitt hovedkvarter fra London til Algerie og førte sin egen politikk derfra. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og kalte tilbake de 200 franske forbindelsesoffiserene som skulle lede operasjonen, fordi han var sint over at de allierte soldatene hadde med seg franske pengesedler utstedt uten hans tillatelse.[trenger referanse] De allierte hadde ikke informert ham om invasjonen før 4. juni.

Franske styrker paraderer på Avenue des Champs-Élysées 26. august 1944. Plakater uttrykker støtte til de Gaulle

I august 1944 kunne han paradere på Champs-Élysées. Den fjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF (Rassemblement du peuple français) med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer i Colombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse.

Pétain kom etter krigen tilbake til fra Tyskland og ble dømt til døden. De Gaulle omgjorde dødsstraffen til livsvarig fengsel.[38]

I 1958 pågikk den algirske frigjøringskrigen for fullt, og Frankrike kunne verken nedkjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. Ved kuppet i Alger 13. mai 1958 overtok den franske hærledelsen makten i Algerie. Politikerne i Paris ble engstelige for at opprøret skulle spre seg til Frankrike. Charles de Gaulle ble ansett som den som kunne skape stabilitet. Han ble først utnevnt som statsminister, og gitt i oppdrag å få løsning på den da fastlåste politiske situasjonen. I denne sammenheng utba han seg, og fikk, et mandat til å utforme en ny konstitusjon, for det som i dag er kjent som Frankrikes «femte republikk». Etter at forslaget til konstitusjon hadde blitt godkjent, ble han så valgt til president, og på grunn av endringene i statens organer avløste han da den sittende presidenten, René Coty, før tiden.

Presidentperiode

[rediger | rediger kilde]

8. januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen i Algerie. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen, FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fra Kairo og Tunis».[trenger referanse] I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlyse folkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å gi Algerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes.

I 1960 detonerte Frankrike en atombombe (Gerboise bleue) i Algerie, og i 1968 ble en hydrogenbombe detonert. I 1965 sendte Frankrike opp en satellitt. Charles de Gaulle anerkjente Folkerepublikken Kina i 1964 til tross for at USA mislikte dette.[trenger referanse] Han ble gjenvalgt som president i 1965 etter å ha beseiret François Mitterrand. Den gaullistiske utenrikspolitikken ville gi Frankrike en posisjon i verden og redusere avhengigheten av Storbritannia og USA. Hans vennskap med Konrad Adenauer var viktig for den fransk-tyske forsoning og for etableringen av EUs forløpere. For de Gaulle var det åpenbart at britisk medlemskap i EEC ville true den fransk-tyske balansen, og under en pressekonferanse 14. januar 1963 la han ned veto mot britisk medlemskap. Frankrike gikk ut av NATOs militære samarbeid i 1966. De amerikanske troppene måtte ut av Frankrike og 26 000 soldater hjemsendes. Den amerikanske utenriksminister Dean Rusk spurte ironisk om de døde amerikanerne på militærkirkegårdene også måtte evakueres? En karikatur viser en avreisende amerikansk soldat som roper til de Gaulle: «Hvis De trenger oss igjen, er telefonnummeret 14-18 og 39-45!»[39]

Lenge leve det fri Québec!

[rediger | rediger kilde]

I juli 1967 besøkte Charles de Gaulle Canada som feiret sin hundreårsdag med en verdensutstilling i Montréal, Expo 1967. 24. juli 1967 talte han til en stor forsamling fra Montreals rådhus og ropte Vive le Québec! (Lenge leve Québec), etterfulgt av Vive le Québec libre! (Lenge leve det fri Québec!).[40][41] Canadisk media kritiserte sterkt utsagnene, og Canadas statsminister Lester B. Pearson uttalte at kanadiere ikke hadde behov for å bli frigjort. De Gaulle forlot Canada to dager senere og unnlot å møte i Ottawa som opprinnelig planlagt. Talen i Montreal ble tatt ille opp i det engelsktalende Canada og førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Canada og Frankrike. Men for uavhengighetsbevegelsen i Québec ble talen sett på som et vannskille og er fortsatt betraktet som en milestein blant mange fransk-canadiere.[trenger referanse]

De omfattende streikene og urolighetene i mai 1968 tok ham på sengen, og en folkeavstemning i april 1969 handlet i praksis om folkets tillit til Charles de Gaulle. 53 prosent stemte nei, noe som førte til hans avgang.

Han døde brått et par uker før sin 80-årsdag. Penger hadde han lite av, ettersom han avslo pensjoner han var berettiget til som tidligere statsoverhode, og i stedet nøyde seg med den vanlige pensjonen for offiserer.[trenger referanse] Han hadde bestemt at ingen statsoverhoder skulle komme til hans begravelse, og at gravsteinen bare skulle bære en enkel inskripsjon med hans navn, fødsels- og dødsår.

Charles de Gaulle giftet seg med Yvonne Vendroux[42][43] i 1921. De hadde møttes et par måneder tidligere. Som fransk førstedame holdt hun en lav profil. Hun var som sin mann sosialt konservativ og praktiserende katolikk. Franske medier ga henne tilnavnet «Tante Yvonne». Da president de Gaulle inviterte Brigitte Bardot til en offisiell mottagelse protesterte Yvonne de Gaulle fordi Bardot var skilt. Under studentopprøret i 1968 ble hun karikert for det som ble oppfattet som foreldete verdier.[trenger referanse]

Charles og Yvonne de Gaulle fikk en sønn og to døtre.[44]

Philippe de Gaulle født 1921 ble som sin far offiser og politiker, og satt i det franske senatet. Élisabeth født 1924 giftet seg med general Alain de Boissieu. Yngstedatteren Anne (1928–1948) hadde Downs syndrom. Hun døde av lungebetennelse tyve år gammel. Charles de Gaulle hadde vært nært knyttet til henne. Det ble satt opp et fond i hennes navn, La Fondation Anne de Gaulle.

En sønnesønn, Charles de Gaulle, født 1948, satt i Europaparlamentet 1994–2004, først for Mouvement pour la France og deretter for Nasjonal Front. 57 andre slektninger av de Gaulle fordømte i et innlegg i Le Monde at han stilte til valg for Nasjonal Front.[45]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Ifølge Henry Kissinger ble de Gaulle valgt som president ved hjelp av retorikk og karisma. De Gaulle skapte ifølge Kissinger en fortelling om andre verdenskrig med de Gaulle selv som landets redningsmann.[46]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

De Gaulles innsats i første verdenskrig gjorde ham fortjent til sine første utmerkelser.[47] Han mottok ytterligere utmerkelser som offiser, regjerings- og statssjef. Videre innstiftet han Ordre de la Libération og Médaille de la Résistance française, samt reformerte det franske ordensvesenet ved nedleggelse av et stort antall ordener for ulike samfunnsområder og opprettelse av en nasjonal fortjenstorden i stedet.[48] Han bar som stormester ordenskjedene for Légion d'honneur, Ordre de la Libération og Ordre national du Mérite.

De Gaulle mottok disse franske utmerkelsene (kronologisk rekkefølge):[49]

På bakgrunn av innsatsen i første verdenskrig mottok de Gaulle også to polske utmerkelser og en russisk.[50] Flere utmerkelser ble ham til del i løpet av og etter andre verdenskrig. Som president fra 1958 til 1969 mottok han øverste klasse av en rekke utenlandske ordener, gjerne i forbindelse med statsbesøk.[51]

Utenlandske utmerkelser (kronologisk):[52]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Verker av Charles de Gaulle

[rediger | rediger kilde]
  • Une mauvaise rencontre, Imp. de Montligeon, 1906
  • La Congrégation, Hors de France, Revue du collège d'Antoing, nr. 6, 1908
  • Carnet de campagne d'un officier français, Revue de Paris, nr. 6, 1920
  • La Discorde chez l'ennemi, Berger-Levrault 1924
  • Le Flambeau (i to deler) Revue militaire, nr.69 og 70, 1927
  • La Défaite, question morale, 1927-1928
  • Philosophie du recrutement, Revue de l'Infanterie, nr. 439 1929
  • La Condition des cadres dans l'armée, 1930-1931
  • Histoire des troupes du Levant, Imp. nationale 1931 (i samarbeid med andre)
  • Le fil de l'épée, Berger-Levrault 1932
  • Combats du Temps de paix, Revue de l'Infanterie, nr. 476, 1932
  • Pour une politique de défense nationale, Revue Bleue, nr. 3, 1933
  • Le soldat de l'Antiquité, Revue de l'Infanterie 1933
  • Forgeons une armée de métiers, Revue des Vivants 1934
  • Vers l'armée de métier, Berger-Levrault 1934
  • Le problème belge, Revue Défense Nationale 1936
  • La France et son Armée, Plon 1938
  • Discours de guerre, Paris (Librairie universelle de France) Egloff, 1944-1945, 3 vol. Collection Le Cri de la France.
  • Trois études, Berger-Levrault 1945 (Rôle historique des places fortes ; Mobilisation économique à l'étranger ; Comment faire une armée de métier) etterfulgt av Mémorandum du 26 janvier 1940.
  • Mémoires de guerre
    • Volume I - L'Appel, 1940-1942 Plon 1954
    • Volume II - L'Unité, 1942-1944 Plon 1956
    • Volume III - Le Salut, 1944-1946 Plon 1959
  • Mémoires d'espoir
    • Volume I - Le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
    • Volume II - L'effort, 1962… Plon 1971
  • Discours et Messages
    • Volume I - Pendant la Guerre, 1940-1946 Plon 1970
    • Volume II - Dans l'attente, 1946-1958 Plon 1970
    • Volume III - Avec le Renouveau, 1958-1962 Plon 1970
    • Volume IV - Pour l'Effort, 1962-1965 Plon 1970
    • Volume V - Vers le Terme, 1966-1969 Plon 1970
  • Lettres, Notes et Carnets
    • Tome 1 - 1905-1918 Plon 1980
    • Tome 2 - 1919-juin 1940 Plon 1980
    • Tome 3 - Juin 1940-juillet 1941 Plon 1981
    • Tome 4 - Juillet 1941-mai 1943 Plon 1982
    • Tome 5 - Juin 1943-mai 1945 Plon 1983
    • Tome 6 - Mai 1945-juin 1951 Plon 1984
    • Tome 7 - Juin 1951-mai 1958 Plon 1985
    • Tome 8 - Juin 1958-décembre 1960 Plon 1985
    • Tome 9 - Janvier 1961-décembre 1963 Plon 1986
    • Tome 10 - Janvier 1964-juin 1966 Plon 1986
    • Tome 11 - Juillet 1966-avril 1969 Plon 1987
    • Tome 12 - Mai 1969-novembre 1970 Plon 1988
    • Tome 13 - Compléments de 1924 à 1970 Plon 1997
  • Textes, allocutions déclarations et notes. La Documentation française, nr. 216, 25. september 1967
    • Voyage en Pologne du général de Gaulle, (6 - 11. september 1967)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118537849, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Léonore database, «Charles André Joseph Marie De Gaulle», Léonore Web ID 102853, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000003, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Deutsche Nationalbibliothek, GND-ID 118537849[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Bibliothèque nationale de France, BNF-ID 11904345m[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Biblioteca Nacional de España, BNE-identifikator XX1101615[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b National Library of Brazil, National Library of Brazil ID 000569398[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Peerage person ID p21927.htm#i219266, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.gaullisme.net[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Italias presidentembete, «Dettaglio decorato», verkets språk italiensk, besøkt 23. desember 2013[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.legiondhonneur.fr, besøkt 15. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ datastore.brussels, besøkt 1. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 497[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.mons.be[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.royalcourt.no[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Chronologie 1890-1913 Arkivert 3. september 2013 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle-org, hentet 16.juli 2012
  20. ^ Yves-Marie Hilaire: Maison natale du Général de Gaulle, actuellement musée Culture.gouv.fr, hentet 16.juli 2012
  21. ^ Henri Lerner:Qui était le professeur Henri de Gaulle ? Arkivert 5. august 2012 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle.org, hentet 16.juli 2012
  22. ^ La généalogie du Général de Gaulle Arkivert 13. august 2012 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle.org, hentet 21.juli 2012
  23. ^ L'éducation religieuse de Charles de Gaulle Arkivert 5. august 2012 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle.org, hentet 16.juli 2012
  24. ^ Fenby, Jonathan (2015). «Two Frances». The History of Modern France. London: Simon & Schuster UK Ltd. s. 295. ISBN 978-1-4711-2929-2. 
  25. ^ «Statesmen and stature: how tall are our world leaders?». the Guardian (på engelsk). 18. oktober 2011. Besøkt 23. mai 2023. 
  26. ^ a b c https://www.thelocal.fr/20200618/five-things-you-never-knew-about-frances-charles-de-gaulle
  27. ^ Chronologie 1890-1913 Arkivert 3. september 2013 hos Wayback Machine. Charles-de-gaulle-com, hentet 16.juli 2012
  28. ^ Rowland, B. M. (red.). (2011). Charles de Gaulle's Legacy of Ideas. Lexington Books.
  29. ^ Rowland, B. M. (red.). (2011). Charles de Gaulle's Legacy of Ideas. Lexington Books.
  30. ^ Francois Dreyfus (2004): Unrecognized Resistance. ‎Hoover Institution on War, Revolution, and Peace.
  31. ^ Jackson, J. (2018). A Certain Idea of France: The Life of Charles de Gaulle. Penguin UK. «In fact at that time most members of the British elite spoke good French, and de Gaulle did not need to practise his shaky English too often.»
  32. ^ Nolan, C. J. (red.). (1997). Notable US Ambassadors Since 1775: A Biographical Dictionary. Greenwood Publishing Group. «Believing that de Gaulle did not speak English , Walters embellished his translations. At the end of the meeting General de Gaulle spoke to Clark in English, demonstrating to Walters that he had recognized the blunder.» (s.360)
  33. ^ L'Appel du 18 juin Youtube video
  34. ^ Hazareesingh, S. (2012). In the Shadow of the General: Modern France and the Myth of de Gaulle. Oxford University Press, s. xiii.
  35. ^ Haskew, M. E. (2011). De Gaulle: Lessons in Leadership from the Defiant General. MacMillan/St. Martin's Press, s. 4, 128.
  36. ^ Zaretsky, Robert (1993). Lacouture, Jean, red. «A Certain Idea of De Gaulle». The Virginia Quarterly Review. 1. 69: 166–173. ISSN 0042-675X. Besøkt 26. juli 2023. «Reminiscing about the war years and his sharp conflicts with Roosevelt, de Gaulle remarked, "Roosevelt thought I thought I was Joan of Arc. He was wrong. I simply thought I was General de Gaulle."» 
  37. ^ Geert Mak: Europa (s.478-81), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  38. ^ Floyd, Elizabeth (1984). De skapte historie. Oslo: Faktum. ISBN 8254000557. 
  39. ^ Geert Mak: Europa (s. 482)
  40. ^ De Gaulle - Vive Le Québec Libre Youtube, hentet 21.juli 2012
  41. ^ Vive le Québec libre ! Fransk Wikisourse, hentet 21.juli 2012
  42. ^ Yvonne de Gaulle, dans l'ombre linternaute.com hentet 17.juli 2012
  43. ^ Yvonne de Gaulle, la discrète surannée Libération, 4.august 2007
  44. ^ Biographies des De Gaulle Arkivert 5. august 2012 hos Wayback Machine. Charlesdegaulle.org, hentet 21.juli 2012
  45. ^ De Gaulle Grandson's Politics Upset Family New York Times, 20.mai 1999
  46. ^ Knutsen, Torbjørn L. (3. november 2023). «Studium av store menn». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 4. juni 2024. 
  47. ^ Anne de Chefdebien, Tom Dutheil og Vladimir Trouplin (red.): Une certaine idée de la France… Et du monde. Charles de Gaulle à travers ses décorations, Brussel: Peter Lang, Musée de l'Ordre de la Libération, musée de l'Ordre de la Libération og Musée de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2019, s. 19–31.
  48. ^ De Gaulle et le Mérite. Création d'un ordre républicain, Paris: Musée de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2013.
  49. ^ de Chefdebien, Dutheil og Trouplin (red.) 2019, s. 21–60 og liste s. 336–338.
  50. ^ de Chefdebien, Dutheil og Trouplin (red.) 2019, s. 32–37.
  51. ^ de Chefdebien, Dutheil og Trouplin (red.), 2019, s. 85–309.
  52. ^ de Chefdebien, Dutheil og Trouplin (red.) 2019, s. 85–309 og liste s. 336–338.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
(en) Wikiquote: Charles de Gaulle – sitater