Den andre hundreårskrigen

Slaget ved Waterloo i 1815, hvor hertugen av Wellington og Gebhard Leberecht von Blücher slo Napoleon. Det blir regnet som det siste slaget i den andre hundreårkrigen.

Den andre hundreårkrigen er navnet som enkelte historikere benytter om en rekke kriger og militære konflikter mellom Kongedømmet England (senere Storbritannia) og Frankrike fra om lag 1689 til 1815. Uttrykket ser ut til ha blitt først brukt av JR Seeley i det viktige verket hans The Expansion of England: Two Courses of Lectures (1883).

Som med hundreårskrigen beskriver ikke navnet en enkel krig, men en generell vedvarende periode der de to krigførende maktene var i strid med hverandre. Navnet viser hvordan krigene mellom de to nasjonene påvirket hverandre i kampen om verdensherredømme for Frankrike og Storbritannia. Det var en krig mellom og over fremtiden til kolonirikene til de to statene.

De forskjellige krigene mellom de to statene på 1700-tallet involverte stort sett andre europeiske land i store allianser, men bortsett fra kvadrupelalliansekrigen hvor de var allierte, sto Frankrike og Storbritannia alltid på hver sin side. Noen av krigene, som syvårskrigen, har blitt regnet som verdenskriger og omfattet slag i de blomstrende koloniene i India, Amerika og langs skipsrutene rundt hele jorden.

Krigsrekken startet da den nederlandske Vilhelm III ble konge av England under revolusjonen i 1688. Den senere kongefamilien Stuart, som konverterte til romersk katolisisme, søkte vennskap med Ludvig XIV. Jakob I og Karl I var begge protestanter og hadde prøvd så langt som mulig å unngå og involvere seg i tredveårskrigen og søkte fred med Frankrike på 1500-tallet. Karl II og Jakob II hadde til og med aktivt støttet Ludvig XIV i krigen hans mot Den nederlandske republikken. Vilhelm III var derimot imot det katolske regimet til Ludvig XIV og gikk i spissen for protestantismen. Dette medførte speninnger mellom de to landene de neste tiårene da Frankrike beskyttet jakobittene som ønsket å styrte Stuart-familien, og etter 1715 Huset Hannover.

Etter Vilhelm III endret motstanden mellom Frankrike og Storbritannia seg fra religion til økonomi og handel. De to statene kaptes om å dominere koloniriket i Amerika og Asia. Syvårskrigen var den største og mest avgjørende av konfliktene.

Striden fortsatte med britisk motstand i den franske revolusjon og de påfølgende krigene mot den nye republikken og så Det første riket til Napoleon. Nederlaget hans i slaget ved Leipzig i 1813 og det andre nederlaget i slaget ved Waterloo under de hundre dagene i 1815 enda effektivt de stadige krigene mellom Frankrike og Storbritannia. Den tilbakevendende retorikken i de to landene endret seg fra omtale av «den naturlige fienden» til en avtale om å tolerere hverandre. Felles interesser førte til at de samarbeidet under Krimkrigen. Et hundreår etter at de sluttet å krige mot hverandre, klarte de to å opprette Entente Cordiale, og viste at den «første» og den «andre» hundreårskrigen hørte fortiden til, og at selv om det fremdeles var kulturelle forskjeller, så var den voldelige konflikten over.

«Kartago» og «Romerne»

Mange i Frankrike omtalte Storbritannia som «Aske Albion», og viste til at landet ikke var til å stole på i det hele tatt. Franskmennene sammenlignet Storbritannia og Frankrike med henholdsvis det gamle Kartago og Roma, hvor Kartago ble sett på som en grådig imperialiststat som kollapset, mens Roma var en intellektuell og kulturell hovedstad som blomstret.

Denne klassiske sammenligning ble nyttig for franskmennene fordi Roma slo Kartago. Synet på denne tiden var at de to folkeslagene var så forskjellige at de ikke kunne komme frem til fredelige løsninger. Krig var den eneste måten å løse forskjellene deres på. Frankrike var Storbritannias «naturlige fiende», men Storbritannia var det største hindret til Frankrike for å dominere Europa.

Kriger i den andre hundreåsrkrigen

• Niårskrigen (1688–1697)
• Den spanske arvefølgekrigen (1701–1714)
• Den østerrikske arvefølgekrigen (1742–1748)
• De franske og indianske krigene (1689–1763)
  • Kong Vilhelm-krigen (1689–1697)
  • Dronning Anne-krigen (1702–1713)
  • Kong Georg-krigen (1744–1748)
  • Den franske og indianske krigen (1754–1763)
• Sjuårskrigen (1756–1763)
• Den amerikanske selvstendighetskrigen (1775–1783)
• De franske revolusjonskrigene (1792–1802)
  • Krigen til den første koalisjonen (1792–1797)
  • Krigen til den andre koalisjonen (1798–1802)
• Napoleonskrigane (1803–1815)
  • Fransk invasjon av England (1803–1805)
  • Den spanske selvstendighetskrigen (1808–1814)
  • De hundre dagene (1815)

Kilder

• Blanning, T. C. W. The Culture of Power and the Power of Culture: Old Regime Europe 1660-1789 Oxford: Oxford University Press, 2002.
• Buffinton, Arthur H. The Second Hundred Years' War, 1689-1815. New York: Henry Holt and Company, 1929.
• Claydon, Tony. William III. Edinburgh: Pearson Education Limited, 2002.
• Crouzet, Francois. The Second Hundred Years War Some Reflections French History 10 (1996), s. 432-450.
• Scott, H. M. Review: The Second Hundred Years War 1689 1815 The Historical Journal 35 (1992), s. 443-469.
• Tombs, Robert and Isabelle. That Sweet Enemy: The French and the British from the Sun King to the Present London: William Heinemann, 2006.

Autoritetsdata