Den gresk-italienske krig

Den gresk-italienske krig
Konflikt: Del av Balkanfelttoget under andre verdenskrig
Dato	28. oktober 1940 -; 23. april 1941
Sted	Sørlig del av Balkan
Resultat	Gresk taktisk seier, strategisk stillstand
	Stridende parter
Kongedømmet Italia; Albania	Kongeriket Hellas
	Kommandanter og ledere
Sebastiano Visconti Prasca; Ubaldo Soddu; Ugo Cavallero	Alexander Papagos
	Styrker
529 000 mann; 463 fly; 163 kampvogner	Under 300 000 mann; 77 fly
	Tap
13,755 døde; 50 874 sårede; 25 067 savnede; 12 368 invalidert av forfrysninger; ca. 23 000 fanger; 64 fly (hevdet 24)	13 325 døde; 42 485 sårede; 1 237 savnede; ca. 25 000 invalidert av forfrysninger; 1 531 fanger; 52 fly

Den gresk-italienske krig var en konflikt mellom kongedømmet Italia og kongeriket Hellas. Den varte fra 28. oktober 1940 til 23. april 1941. Krigen utgjorde innledningen av Balkanfelttoget under andre verdenskrig. Fra 6. april 1941 intervenerte Tyskland på Italias side, dermed var konflikten betegnet som slaget om Hellas.

Angrepskrigen mot den greske staten var et italiensk forsøk på å utvide Italias innflytelse på Balkan. Italia, under ledelse av Benito Mussolini, hadde erobret Albania i 1939 og ønsket å ekspandere videre. En erobring av Hellas passet utmerket i Mussolinis ambisjoner om å skape et nytt Romerrike. Men den italienske invasjonen møtte sterkere motstand enn ventet. Selv om italienerne var overlegne i ildkraft, greide grekerne ikke bare å presse italienerne ut av Hellas, men også å okkupere det sørlige Albania, som Hellas hadde gjort krav på lenge. Mussolini måtte be Tyskland og Adolf Hitler om hjelp. Hitler ble overrumplet. Etter en lang planleggingsperiode var han klar til å angripe Sovjetunionen, og måtte omgruppere sørover for å bistå Italia. Under et møte med den italienske utenriksminister grev Ciano 18. november kunngjorde han at Tyskland ville gripe inn, men for å beskytte egne interesser som ble satt i fare av den mislykkede offensiven fra Albania. For å nå Hellas gjennomførte tyskerne en to uker lang invasjon av Jugoslavia. Det påfølgende angrepet gikk mot Hellas, som på tross av en taktisk seier mot Italia ikke kunne stå imot det tyske krigsmakten særlig lenge.

Imidlertid forskjøv dette operasjon Barbarossa ytterligere, slik at de tyske troppene fikk mindre tid på seg til å invadere Sovjetunionen før det ble vinter.

Regional politikk

I midten av 1940 var den italienske statsministeren Mussolini sterkt irritert over den militære suksessen hos forbundsfellen Hitler med hans erobringer i vest. Italia hadde besatt nabolandet Albania på den andre siden av Otrantostredet våren 1939. Med dette som utgangspunkt ønsket Mussolini å bevise overfor sin lite informative aksepartner, at han kunne lede Italia mot tilsvarende militære suksesser i krigen. Han hadde hatt lite suksess i slaget om Frankrike, men klarte å erobre atskillige britiske støttepunkter i Afrika. Men dette ble lite i forhold til den tyske framgangen. Samtidig ønsket Mussolini å understreke de italienske interessene på Balkan som hadde kommet under Tysklands innflytelse. Mussolini hadde ansett Romania som en del av den italienske interessesfære på grunn av det latinske språket. Derfor reagerte han sterkt på Hitlers beslutning om å sende tropper til dette landet. Rumenerne aksepterte Hitlers tilbud om tysk beskyttelse av oljefeltene ved Ploiești midt i oktober. Hitler hadde ikke underrettet Mussolini om sine planer om Romania, tro mot sin vane om å stille et fait accompli overfor venner og fiender.

Mussolini reagerte umiddelbart da han mottok nyheten om den tyske innmarsjen i Romania. Etter et møte med Hitler i Brennerpasset 4. oktober, foretok han seg noe som bare kan bedømmes som en impulshandling, ifølge historikerne. Han ønsket å skjerpe den italienske krigsinnsatsen med en heldig seier mot et fattig land som på papiret hadde et meget svakt militærvesen. Dessuten ville denne handlingen være en gjengjeldelse mot Hitlers opptreden i Romania og en bekreftelse på at Italia fremdeles gjorde seg gjeldende i Balkan.

Hitler stiller meg alltid overfor et fait accompli. Denne gangen skal jeg svare med samme mynt. Han vil kunne lese i avisen at jeg har okkupert Hellas. På den måten vil likevekten bli gjenopprettet.^[1]
Utbrudd fra den italienske diktatoren Benito Mussolini, nedskrevet av hans utenriksminister, grev Galeazzo Ciano

Etter den greske diktatoren Ioannis Metaxas den 28. oktober 1940 hadde avslått et italiensk ultimatum som krevde besettelse av gresk territorium, invaderte italienske styrker Hellas. Etter retur fra et resultatløst møte med den spanske diktatoren Franco, stanset Hitler samme dag i Firenze. Der ble han orientert om den italienske invasjonen, uten å ha blitt underrettet av Mussolini. Hitler var oppbrakt under møtet med Mussolini, som «strålte av fryd» ifølge Ciano. Den greske hæren var ikke så kraftløs som man trodde. Et motangrep tvang italienerne på tilbaketog etter å ha blitt stoppet i det vanskelige terrenget. I midten av desember hadde grekerne besatt nesten en firedel av Albania og bundet ned opptil 530 000 italienske soldater. Troppebevegelsene var blitt hindret av vinteren og reddet situasjonen for italienerne, som på den andre fronten under sjøkrigen i Middelhavet ble påført meget smertelige nederlag av britene.

Angrepet på Hellas begynte å vise seg å være et alvorlig feilgrep mot sterke greske tropper i italiensk-albansk territorium. Dessuten var Hellas styrt av et halvfascistisk regime som var vennlig stilt overfor Italia. De hadde ikke ønske om å bli trukket inn i en britisk-tysk storkonflikt. Men med den italienske invasjonen, og Metaxas` død, rykket britene inn i nye posisjoner på Balkan. Hitler skal ha følt medynk for sitt idol i Italia og så sine interesser truet. Derfor ble hans politikk omkring de ulike landene i Balkan kraftig skjerpet. Dessuten hadde den italienske hæren i Nord-Afrika blitt så sterkt medtatt at Hitler besluttet å gi militær assistanse mot britene. Generalløytnant Erwin Rommel dro til Tripoli den 12. februar 1941.

Etter beleiringen av Albania i april 1939 kom Storbritannia og Frankrike med en deklarasjon om å gi assistanse som garanti mot eventuelle trusler mot gresk eller rumensk uavhengighet: «Hans majestets regjering ville føle seg bundet til å støtte den greske eller rumenske regjering [...] all støtte i deres makt». Statsminister Churchill reagerte raskt, og foreslo militær assistanse for å lette det greske militæret for byrder annetsteds. Dette gikk regimet i Athen med på, og den 31. oktober 1940 ble de første britiske styrker sendt til Kreta og Lemnos, slik at den greske hæren kunne omplassere deres styrker, deriblant 5. Kreta-divisjonen, til fastlandet. For å styrke det greske luftforsvaret mot de italienske flyangrepene, ble flere skvadroner fra RAF utplassert på fastlandet under kommando av John d'Albiac, deriblant en skvadron med tunge strategiske bombefly av type Vickers Wellington.

Det britiske engasjementet i den gresk-italienske krigen med luftbårne styrker og strategiske viktige baser i det østlige middelhavsområdet, skapte bekymring i Berlin. Hitler beordret den 4. november den tyske generalstaben om å forberede en intervensjon i Nord-Hellas, via Romania og Bulgaria, i den hensikt å frata britene deres nye baser i Hellas. Den tyske overkommandoen utarbeidet «direktiv nr. 18» 12. november, som tok sikte på å innlede samtidige operasjoner mot britiske Gibraltar og Hellas i januar 1941. I desember måtte dette revurderes, etter at spanjolene hadde avvist planer om et angrep på Gibraltar med påfølgende inntreden i storkonflikten. Så tidlig som 4. desember kom de første signalene fra Mussolini om hjelp med utsendingen Dino Alfieri i Berlin. Deretter kom en direkte anmodning om tysk intervensjon den 28. desember fra Roma. Men Hitler ønsket ikke å sende styrker til Albania. I stedet godkjente han den nye slagplanen skissert i «direktiv nr. 20» med kodenavnet «Operasjon Marita» fra den 13. desember 1940. Ikke bare skulle dette avlede det greske presset fra italienerne, det ville også skape et bufferområde i det nordlige kystområdet av Hellas mot Egeerhavet.

Metaxas foreslo til den britiske regjeringen den 17. november, bare dager etter at den greske motoffensiven hadde startet, å utvide det britiske engasjementet inn i et annet frontavsnitt med deltagelse i en felles britisk-gresk offensiv med utgangspunkt i det sørlige Albania. Men på den britiske siden var man imidlertid tilbakeholden med å diskutere den greske planen, ettersom en slik utplassering av vanskelig tilgjengelige styrker ville påvirke deres militære operasjoner i Nord-Afrika. Dessuten hadde britene følt seg noe støtt av det halvfascistiske regimet, understreket av den britiske generalen Henry Maitland Wilson: «Under Metaxas` diktatur hadde de adopterte noen av disse nazistiske ideer. Ungdommen hilste australierne og deres flagg med hitlerhilsen. Oppdraget i Hellas var veldig rart: Vi kjemper mot et totalitært fascistisk regime sammen med et annet.»^{[trenger referanse]}

Under et møte mellom de britiske og greske militære og politiske ledere i Athen den 13. januar 1941, ba den greske øverstkommanderende Papagos britene om ni fullt utstyrte divisjoner og tilsvarende flystøtte for innsats i Hellas. Britene svarte at de ikke kunne tilby annet enn den planlagte utsendelsen av en symbolsk styrke på mindre enn en avdelingsstyrke, på grunn av sine forpliktelser i kampene i Nord-Afrika. Dette tilbudet ble avvist av grekerne, som fryktet konsekvensene ved å ha en utilstrekkelig britisk kontingent på det greske fastlandet som ville framprovosere et tysk angrep. Britisk hjelp vil bli anmodet når tyske tropper krysset Donau fra Romania til Bulgaria. Den tyske forflytningen over Donau startet den 2. mars 1941, etter at Bulgaria tiltrådte tremaktspakten dagen før.

Den samme dagen som møtet fant sted i Athen, hadde en viktig konferanse mellom den rumenske diktatoren general Ion Antonescu, den bulgarske konge Boris III og Hitler startet. Dette startet en hektisk diplomatisk og politisk periode på Balkan våren 1941, med et vedvarende press fra Tyskland om å gå inn i aksemaktene som en ekstra forsikring mot britisk inngrep. Dessuten hadde Hitler ønsket, med fredelige midler, å bilegge den gresk-italienske krigen. Han tok kontakt med Metaxas med et tilbud om å megle den 10. desember. Det tyske forslaget om å bilegge konflikten gikk ut på å gjenopprette status quo mellom Hellas og Italia. Men regimet i Athen avviste forslaget som gikk ut på å rømme deler av Albania som de hadde gjort territoriale krav på. I februar, etter Metaxas` død, kom Hitler på nytt med et tilbud om å megle i krigen. Igjen ble dette avslått av den nye regjeringen under etterfølgeren Koryzis, som overtok fra 29. januar.

Den greske diktatoren Metaxas hadde alltid satt sitt lands interesser foran alt annet. Dermed ble det britisk-greske forholdet ikke så hjertelig mellom regimet i Athen og Churchills regjering i London mens krigen pågikk. Som realist spurte han britene om større militær assistanse for å hjelpe det greske militæret og som sikring mot et eventuelt tysk angrep til støtte for deres allierte Italia. Papagos ba om minst ni til ti britiske divisjoner, men fikk et lite tilfredsstillende svar i retur. Dermed kom Metaxas med et skarpt svar: «Du får ikke sende oss noe, det eneste du kan gjøre i dette tilfellet er å skape et angrep av tyskerne». Grekerne hadde besluttet om å be om hjelp først når det var oppstått en tysk trussel, ikke før. Metaxas døde uten forvarsel av blodforgiftning den 29. januar, og ble begravet to dager senere. De fleste anser dødsfallet som naturlig, selv om enkelte mener at han ble myrdet av enten de allierte, fordi de ikke ville at Hellas skulle overleve som fascistisk stat, eller av Mussolini, som hevn for tilbakeslagene.

Churchill hadde fått ideen om å skape en front mot tyskerne på Balkanhalvøya, bestående av Jugoslavia, Hellas og Tyrkia. Han beordret Anthony Eden og John Dill til å gjenoppta de avbrutte forhandlinger med grekerne. Et møte mellom Eden og den greske ledelsen, inkludert kong George II og statsminister Koryzis, fant sted i Athen den 22. februar. Der ble det besluttet å tillate et britisk ekspedisjonskorps på det greske fastlandet. Tyske tropper hadde omgruppert seg for å forflyttes fra sine baser i Romania. Dessuten hadde bulgarerne mobiliserte sin hær, som tok posisjon langs den greske grensen. Allerede under møtet ble Jugoslavia tatt fram som en potensiell alliert. Samtidig var den jugoslaviske regjeringen i forhandlinger med tyskerne, da det ikke ville være militært anbefalt å sette seg i motsetningsforhold til Tyskland og deres allierte. Men britiske kontakter hadde begynt å nøre opp under misnøyen med Cvetkovic-regjeringen, spesielt innenfor det jugoslaviske militæret.

I de første aprildagene begynte det tyske angrepet på Hellas, samtidig som en lynkrig var startet mot Jugoslavia. I månedene etter krigsutbruddet mellom Italia og Hellas hadde Hitler utvidet den militære og politiske alliansen, kjent som aksemaktene. Dette gjorde han ved å overtale eller tvinge landene til å underskrive på tremaktspakten, for å ha dem utenfor rekkevidde for Storbritannia. Men Jugoslavia hadde sluttet seg til aksemaktene, og var utsatt for et kupp av militæret to dager senere. Dette vekket Hitlers raseri, og de tyske styrkene gikk til angrep støttet av Bulgaria og Ungarn den 6. april i den hensikt å straffe og okkupere landet. Det tok bare to uker for de allierte å undertvinge seg Jugoslavia, som ble oppstykket i vennligsinnede vasallstater.

Mens tyskerne rykket inn for å ordne opp i problemene Mussolini hadde forårsaket, gjentok den italienske hæren sine angrep for å binde opp de greske styrkene. For ikke å bli avskåret av den tyske fremrykkingen fra nord og øst, begynte den greske hæren å trekke seg ut fra Albania etter 12. april. Den 20. april kapitulerte den greske Epirosarmeen til tyskerne, som tre dager senere hadde frembragt en våpenstillstand som også omfattet italienerne. Dette avsluttet i praksis den gresk-italienske krigen den 23. april 1941.

Den greske seieren mot den innledende italienske offensiven i oktober 1940 var den første allierte seier av strategisk betydning i landet i 2. verdenskrig. Dette hjalp på moralen i det besatte Europa. Noen historikere hevdet at det kan ha hatt innflytelse på krigens forløp, ettersom man hadde tvunget Tyskland til å utsette den planlagte invasjonen av Sovjetunionen for å hjelpe Italia mot Hellas. Den tyske lynkrigen hadde reddet Italias leder ut av knipen han selv hadde startet. Men militært sett hadde Mussolini blitt en tannløs rival, avhengig av Tysklands militære assistanse. De italienske koloniene i Afrika, med unntak av Libya, var erobret av briterne som klarte å vinne initiativet i sjøkrigen etter slaget ved Kapp Matapan den 28. mars og dermed dominerte Middelhavet resten av krigen. Våren 1941 var Italia blitt et lydrike som skaffet til veie arbeidskraft og hjelpetropper for Hitler og Nazityskland.

Bakgrunn

Gresk-italienske forbindelser i begynnelsen på det 20. århundret

Helt siden Italias samling hadde landets intellektuelle og elite drømt om å oppnå stormaktsstatus og eneherredømme i Middelhavet. Senere med den italienske fascismen ble etablering av et nytt romersk imperium som omfattet Hellas, tatt fram som et slagord for å understreke ambisjoner inkludert nasjonal ekspansjon. Mussolini proklamerte sine hensikter om å skape et italiensk imperium og etter erobringen av Abessinia stolt erklært at et imperium var født i 1936. De italienske ambisjoner siden 1871 var som en rød tråd gjennom historien fram til utbruddet av andre verdenskrig.

Allerede i 1911 til 1918 støttet de italienske og greske interesser sammen over spørsmålene om Albania og Dodekanesene. Albania som det nordvestlige nabolandet for Hellas var etter sin grunnleggelse i praksis et italiensk protektorat. Albania og Hellas gjorde krav på det nordlige Epiros, som hadde en stor gresk befolkningsgruppe i det omstridte territoriet. Dessuten hadde Italia etter den italiensk-tyrkiske krig 1911-1912 besatt de overveiende greskbefolkede dodekanesiske øyer i den sørøstlige delen av Egeerhavet. Selv om Italia hadde lovet å gi dem til den greske staten som avtalt i Venizelos-Tittoni overenskomsten i 1919, valgt italienerne senere å trekke seg fra sine forpliktelser ved å si opp overenskomsten. Det kom til sammenstøter mellom soldatene fra de to lander under besettelsen av Anatolia, senere valgt Italia å gi støtte til de tyrkiske nasjonalistene i deres krig mot Hellas. Denne krigen sluttet med et smertelig gresk nederlag med påførende deporasjon av samtidige gresktalende innbyggerne i den nye staten Tyrkia.

Mussolinis nye fascistiske regjering som overtok regjeringsmakten i 1922, ønsket å fullføre den italienske irredentismen, og forsøkt å utnytte et mord på en italiensk general ved den gresk-albanske grensen for en besettelse av den greske øya Korfu. Den største av De joniske øyer hadde vært under venetiansk styre inntil slutten på 1700-tallet, for dette ble øya et mål for de italienske irredentister. Det ble en kortvarig krig fra august 1923 som ble avbrutt av Folkeforbundet som fremdeles fungerte brukbart. Mussolini var nødt til å oppgi eventyret, og startet en periode med normalisering med det greske nabolandet. Eleftherios Venizelos som statsminister i Hellas (1928–1932) var ledende i arbeidet om å normalisere forholdet med Mussolini som allerede den 23. september 1928 underskrevet en vennskapsavtale med Venizelos.

På gresk side gjorde Venizelos store anstrengelser for å normalisere Hellas' forholde til sine naboer. Etter den gresk-tyrkiske vennskapstraktaten i 1930 og Balkanpakten i 1934 med de andre nabolander var trusselen fra den tradisjonelle fienden Tyrkia fjernet. Albania var for svak til å utgjøre en trussel, og Jugoslavia som av og til hadde presset på for å få en «frisone» i Thessaloniki, hadde valgt å opprettholde et godt forhold til Hellas. Dessuten følte begge lander seg truet av muligheten for bulgarsk revisjonisme. Bulgarske tanker om å gjenvinne den vestlige Thrakia var den alvorligste utenrikspolitiske trusselen grekerne stod overfor i 1930-årene. Etter at Metaxas kom til makten i 1936, ble det lagt fram planer om en reorganisering av landets væpnede styrker med en befestet linje langs den gresk-bulgarske grensen. Denne linjen ble bygget og oppkalt etter lederen: Metaxas-linjen.

I de følgende årene ble det investert meget for å modernisere hæren, som deretter gjennomgikk en teknologisk oppgradering med nytt utstyr som dramatiske forbedret stridsevnen som hadde vært svekket i forveien. På grunn av de voksende trusler om krig i Europa klarte ikke det greske regimet å kjøpe nok våpen til de tre arméer som utgjorde den stående hæren i Hellas, leveransene som var inngått i 1938 og 1939 var dels levert eller avbrutt. Istedenfor ble en stor beredskapsplan utarbeidet med store mengder næringsvarer og hjelpemidler opplagret rundt om i landet til bruk for hæren i krig.

Diplomatisk og militær utvikling 1939-1940

Den 7. april 1939 ble kongeriket Albania besatt av Italia som uten synlig motstand veltet det upopulære regimet til kong Zogu. Som et resultat av invasjonen og besettelsen fikk italienerne en direkte landgrense til Hellas. Denne handlingen av Mussolini ledet til en britisk og fransk garanti av den greske statens territoriale integritet, men for greskerne betydde dette at alle tidligere forsvarsplaner ikke lenge hadde mening. Etter krigen hadde brutt ut i sentrale Europa begynnelsen på september 1939, forsøkte Metaxas å holde sitt land nøytralt utenfor storkonflikten. Men han var nødt til å lytte på den anglofile kong Georg II av Hellas som utgjorde den viktigste støtten for diktaturen som hadde tatt makten ved et kupp i august 1936 etter å ha vært utnevnt som statsminister i forveien under en politisk krise av kongen. Metaxas følte seg i stigende grad knyttet til Storbritannia etter hvert som storkonflikten fortsatte, men tviholdte på nøytraliteten helt til det siste. Det var ironisk fordi Metaxas hadde alltid vært tyskvennlig, og hadde knyttet sterke økonomiske bånder til Hitlers Tyskland. Hans politikk overfor Italia var ikke av en sort som skulle virket provoserende på italienerne.

Samtidige begynte italienerne og spesielt guvernøren over Albania, Francesco Jacomoni, å ta fram spørsmålet om den albanske minoriteten i Cham i det greske Epiros som et middel for å vinne seg albansk støtte. Selv om det hadde vist seg at den albanske støtten til en «befrielse av Chameria» egentlige var noe dempet, sendte Jacomonu gjentatte overoptimistiske rapporter til Roma om albansk støtte. I juni 1940 ble den lokale lederen Daut Hoxha som hadde kjempet for den albanske minoritetens interesser, funnet drept uten sitt hode ved landsbyen Vrina. Hoxha var stemplet som en banditt av det nasjonalistiske regimet i Athen. Jacomonu beskyldte hemmelige greske agenter for mordet, og spenningen langs den albansk-greske grensen økte etter han hadde begynte med å bevæpne irregulære albanske bander for væpnet kamp mot greskerne.

Kort etter Frankrikes fall rettet Mussolini sitt fokus mot Hellas. Ifølge notatet for 3. juli 1940 for hans svigersønn og utenriksminister grev Galeazzo Cianos dagbok:

...Britiske skip, kanskje også fly får ly og bli gjenopptanket i Hellas. Mussolini er rasende. Han har besluttet å handle.

Den 11. august var beslutningen om å starte krig tatt:

Mussolini fortsetter med å snakke om et lynangrep inn i Hellas i slutten av september. I mellomtiden ble den opprinnelige plan om å angripe Jugoslavia lagt på hyllen på grunn av tysk motstand og mangel på transportmidler.

Den 12. oktober 1940 besatte tyskerne de rumenske oljefeltene. Denne handlingen som ikke var forvarslet på forhånd, gjorde Mussolini rasende ettersom han anså det som en tysk inntrengning i det sørøstlige Europa som Italia hevdet var i sitt interessesfære. Tre dager senere innkalte Mussolini et møte i Roma for å diskutere invasjonen av Hellas. Bare generalstabssjefen, marskalk Pietro Badoglio, gjorde innvendinger og påpekte behovet for å samle minst tjue divisjoner før en invasjon vil være mulig. Men den lokale hærsjef i Albania, generalløytnant Sebastiano Visconti Prasca mente at det vil være nok med tre divisjoner for den første fasen av offensiven (erobringen av Epiros) i første omgang. Mussolini ble forsikret av sin stab om at krigen vil være overstått på to uker, og utenriksminister Ciano fikk oppgave om å finne en casus belli for et krigsutbrudd. Ciano hevdet at han skulle være i stand til å finne støtte blant bestemte personer i Hellas for å behjelpe innsatsen. I den følgende uke ble kong Boris III av Bulgaria invitert til å delta i det kommende felttoget mot Hellas, men han avslo Mussolinis invitasjon.

En propagandakrig overfor den greske staten ble startet i Italia som også startet de første provokasjoner, som overflygning av gresk område og truende angrep med fly mot greske krigsskip. Dette kulminerte med et angrep av en italiensk ubåt som senket den greske lette krysseren «Elli» i Tinos havn den 15. august 1940 (en nasjonal religiøs helligdag). Tross klare beviser om at Italia var ansvarlig for senkningen med stort tap av menneskeliv, kunngjorde det greske regimet om at angrepet var utført av en ubåt av ukjent nasjonalitet. Selv om fasaden av nøytralitet fremdeles ble opprettholdt, var folket i landet og opinionen i verden godt klar over hvem de skyldige var (og beskyldte Mussolini og hans utenriksminister grev Ciano for å stå bak).

Italiensk ultimatum og gresk reaksjon

Jeg hadde sagt, at vi ville knuse Negus` nyrer. Nå, med absolutte samme sikkerhet, jeg gjentar, absolutt, sier jeg dere, at vi vil knuse Grekenlands nyrer

Mussolinis tale i Palazzo Venezia, 18. november 1940

Om aftenen den 28. oktober 1940 avleverte Italias ambassadør i Athen, Emmanuele Grazzi, et ultimatum fra Mussolini til Metaxas. Her krevde Il Duce fri adgang for hans tropper for at disse skulle besette uspesifiserte «strategiske punkter» på gresk område. Hellas hadde vært vennlig stemt overfor det nasjonalsosialistiske Tyskland, og det var gjensidige handelsrelasjoner, men nå ville Tysklands allierte Italia gå til kamp med Hellas. Metaxas avviste ultimatumet på fransk med ordene: «Alors, c`est la guerre» («Javel, det betyder krig.»).

Ved dette gjenspeilte han det greske folkets vilje til å yte motstand, en vilje som manifestere seg i betegnelsen «Ohi-dagen» med det greske ordet «Ohi» som betyr nei. Få timer senere begynte Italia å angripe mål i Hellas fra sine militære baser i Albania. Krigsutbruddet ble offentliggjort av radioen i Athen tidlig om morgenen den 28. oktober med den berømte meddelelsen på to setninger fra generalstaben: «Siden kl. 6.30 denne morgen, angriper fienden våre forposter ved den gresk-albanske grensen. Våre styrker forsvarer fedrelandet.»

Kort etter talte Metaxas til det greske folket med ordene: «Tiden er kommet for Hellas som skal kjempe for sin uavhengighet. Nå må vi vise oss verdig overfor våre forfedre og den frihet de gav oss. Grekerne kjemper nå for deres fedreland, deres koner, deres barn og hellige tradisjoner. Nå, fremfor alt, kjemp!» Den siste setningen var et ordrette sitat fra Aischylos drama Perserne. Som svar på denne talen gikk den greske befolkningen etter sigende spontant ute på gatene og sang patriotiske greske sang og ropte anti-italienske slagord. Menn og kvinner i hundretusentall over hele landet begav seg til hærens rekrutteringskontorer for å la seg innrulleres. Hele nasjonen hadde med ett blitt samlet mot den italienske aggresjonen. Selv den fengslede lederen av den forbudte kommunistpartiet i Hellas, Nikolas Zachariadis, utsendte et åpent brev der han talte for motstand tross Kominterns linje om å følge den stadige eksisterende Molotov–Ribbentrop-pakten om å avslå fra aggresjon mot Tyskland og hennes allierte. (to år senere beskyldte han Metaxas for å føre en «imperialistisk» krig og oppfordret greske soldater til å desertere og velte regimet.)

Slagplaner og slagorden

Kart over den historiske Epirus delt mellom Albania og Hellas. Majoriteten av stridighetene i krigen hendt i Epirus.

Fronten var ca. 150 km bred og bestod av fjellrikt terreng med meget få veier. Fjellkjeden Pindos delte i praksis området i to atskilte operasjonsområder: Epiros i sørvest og det vestlige Makedonia i nordøst.

Ordren om å invadere Hellas kom fra Mussolini til Pietro Badoglio og Mario Roatta den 15. oktober med forventning om at angrepet ville begynte i løpet av 12 dager. Badoglio og Roatta var forferdet over ordren i betraktning av at de hadde etter tidligere ordre fra Mussolini hjemsendte 600 000 mann tre uker tidligere, for å skaffe arbeidskraft til høsten i hjemlandet. Ettersom det var betraktet at det forventes at en militær seier ville kreve minst tjue divisjoner, med tanke på at det kun var åtte divisjoner i Albania for øyeblikket, og at de albanske havner og veiene ikke var tilstrekkelig for større forflytninger, ville det krevde minst tre måneder for å gjennomføre de nødvendige forberedelser. Uansett ble den bestemte invasjonsdagen fastslått til den 26. oktober.

Det italienske slagplan med kodenavnet Emergenza G opererte med at landet skulle besettes i tre faser. Den første fase omfattet besettelsen av Epiros og De joniske øyer, etterfulgt av ankomsten av forsterkninger for et fremstøt inn i det vestlige Makedonia mot Thessaloniki, med henblikk på å erobre det nordlige Hellas. Etterfølgende skulle resten av landet besettes. Støtteangrep skulle gjennomføres mot De joniske øyer på den greske venstreflanken samtidig med at man håpet på at Bulgaria ville intervenere og binde ned greske styrker på høyreflanken i det østlige Makedonia.

Den italienske overkommando hadde tildelt et korps til hvert operasjonsområde bestående av de tilstedeværende italienske besettelsesstyrker i Albania. Det sterkeste var 25. «Ciamuria» korps i Epiros (som bestod av 23. infanteridivisjon «Ferrara» og 51. infanteridivisjon «Siena» samt 131. pansrede divisjon «Centauro», i alt ca. 30 000 mann og 163 kampvogner) som etter planen skulle trenge seg inn i retning mot Ioannina, beskyttet på høyre flanke av en styrke i brigadestørrelse – «Littoral gruppen» på ca. 5 000 mann langs kysten og på venstre flanke den alpinske elitedivisjon «Julia» som skulle trenge seg gjennom Pindos fjellene. 26. «Corizza» korps i den makedonske sektor (bestod av 29. infanteridivisjon «Piemonte», 49. infanteridivisjon «Parma» og 19. infanteridivisjon «Venezia» fra den nordlige del av landet Albania, i alt ca. 31 000 mann) I alt utgjorde styrkene som stod overfor det greske forsvaret ca. 85 000 mann under kommando av Sebastiano Visconti Prasca.

Etter den italienske besettelsen av Albania hadde den greske generalstaben forberedt «IB» (Italia-Bulgaria) planen, som forutså en kombinert offensiv fra Italia og Bulgaria. Planen gikk grunnleggende ut på å innta en defensiv holdning i Epiros, med en gradvis tilbaketrekning til en linje ved Arachtosfloden-Metsovon-Aliakmon-Vermion-fjellene, mens man fastholdt muligheten om en begrenset offensiv i det vestlige Makedonia. Det var to varianter av planen for forsvar av Epiros, «IBa», som handlet om et fremskutt forsvar ved grensen og «IBb», som handlet om forsvar av en mellomliggende stilling. Det var overlatt til den lokale hærsjef, generalmajor Charalambos Katsimitros, å velge hvilken plan som skulle anvendes. En betydningsfull faktor til fordel for grekerne var at de hadde fått etterretning om en omtrentlig dato for det forekommende angrepet og nettopp hadde avsluttet en delvis mobilisering i områdene som stod overfor et italiensk angrep.

De greske hovedstyrker i det umiddelbare område ved krigens utbrudd bestod av: I Epiros lå 8. infanteridivisjon, fullt mobilisert og klar for et fremskutt forsvar med sin kommandant, generalmajor Katsimitros. I det vestlige Makedonia lå en styrke i korpsstørrelse kalt Tmēma Stratias Dytikēs Makedonias (TSDM) under generalløytnant Ioannis Pitsikas, som bestod av «Pindos styrken» (Apospasma Pindou) i regimentsstørrelse under oberst Davakis, 9. infanteridivisjon og 4. infanteribrigade. De greske styrker var på omkring 35 000 mann, men kunne forsterkes med omkringliggende enheter fra det sørlige Hellas og Makedonia i stor hastighet.

Grekerne hadde en lille fordel ved at deres divisjoner hadde 30% mer infanteri (tre regimenter i motsetning til italienernes to) og litt mer middeltunge artilleri og maskingeværer enn de italienske, men hadde ikke panserkjøretøyer, dessuten kunne italienerne regne med fullstendig herredømme i luften overfor det mindre kongelige hellenske flyvåpenet.

Hertil kom det fram at mesteparten av det greske utstyret fremdeles var fra 1. verdenskrig, eller fra land som Belgia, Østerrike og Frankrike, som nå var okkuptert av Aksemaktene. Dette betød at det vil være vanskelige å få reservedeler og passende ammunisjon. Likevel var mange av de høytstående greske offiserer veteraner fra nesten ti års kriger (fra Balkankrigene i 1912-1913, 1. verdenskrig og den gresk-tyrkiske krig i 1919-1922) og tross de begrensede midler til rådighet hadde den greske hær forberedt seg på den kommende krig i slutten på 1930-årene. Deretter var den greske moralen meget høy i motsetning til de italienske forventninger. Tidligere krenkelser som senkningen av den greske krysseren «Elli» skulle hevnes.

Faser i felttoget

Innledende italienske offensiv (28. oktober 1940 - 13. november 1940)

Den innledende italienske offensiv, oktober-november 1940

Den gresk-italienske krig startet etter italienske styrker innledet en invasjon av landet Hellas fra albansk område. Ultimatumet som var mottatt av regimet i Athen, hadde en frist på tre timer for et svar fram til kl. 06.00 om morgenen. Invasjonen startet en halv time før fristen var utgått. Man hadde uansett regnet med at grekerne kunne ikke akseptere ultimatumet, og Mussolini hadde besluttet å starte en krig uansett om det kom et svar eller ikke.

Invasjonsstyrkene omfattet atskillige flere hundre innfødte albanere og chamér i svartskjorte bataljoner tilknyttet den italienske hær. Deres innsats var imidtertid dårlig, ettersom de fleste albanere var dårlig motiverte og enten deserterte eller rømte over til fienden. De italienske hærsjefer, også Mussolini, brukte disse albanerne som syndebukker for de italienske tilbakeslagene.

Disse to albanske bataljoner, bataljonene Tomorri og Gramshi, ble oppstilt i den italienske hær bare tre måneder før invasjonen, og under krigen rømte mesteparten av disse over til greske hær. Lederen for de to bataljoner, Spiro Moisiu, ble øverstkommanderende for den albanske anti-fascistiske armé og endte med å bli leder for den albanske hær etter krigens slutt i 1945. Men disse to bataljoner utgjorde en del av den oppstilte albanske hæren i seks infanteribataljoner, seks territoriale bataljoner og to statiske bataljoner for garnisonsoppdrag på tilsammen 7 000 mann. Fem albanske bataljoner (Tomorri, Gramshi, Tarabos, Daiti og Korota) støttet 23. «Ferrara» og 131. «Centauro» divisjoner i «Ciamuria» korpset. Den albanske innsatsen var dårlig ettersom de albanske hjelpetropper var dårlig trent med dårlig motivasjon, og ble trukket ut i midten av november 1940 etter to svarteskjorte bataljoner hadde gått i oppløsning idet soldatene rømte over til den andre siden.

Det italienske angrepet startet om morgenen den 28. oktober og tvunget tilbake de greske forposter i de innledende kampene, men den greske forsvarslinjen («Elaia-Kalama linjen») lå fem til femten kilometere dypere inn i det greske landet. «Ciamuria» korpset med «Ferrara» og «Centauro» divisjonene i spissen angrepet i retning av Kalpaki (Flaia) mens Littoral gruppen rykket frem på høyre flanke langs kysten og sikret seg et brohode over Kalamas-elven. Allerede i begynnelsen stod italienerne overfor vanskeligheter på grunn av det besværlige terrenget med deres lette L3/L5 tanketter og mellomtunge Fiat M13/40 stridsvogner, som ikke kunne takle de mudrede stier som fungerte som veier i lite utbygde områder og de strie bakker mellom fjellene og høydene. De fremskutte troppene i 8a divisjon oppga deres forposter tilbake til deres forsvarslinje under kraftige angrep av tanketter og bombefly. De italienske styrkene nådde den greske forsvarslinjen 29. oktober, men stanset opp for å omgruppere seg for to dager mens disse rekognoserte det greske forsvarets posisjoner.

Den 31. oktober erklærte den italienske overkommando: «Våre enheter fortsetter med å rykke inn i Epiros og har nådde elven Kalamas på flere steder. Dårlig vær og motstand fra de retirende fiendtlige styrker forsinker ikke våre troppers fremmarsj.» Men i virkeligheten var bildet et annet, den italienske offensiven ble gjennomført uten overbevisning med fraværelse av et overraskelsesmoment (Mye av flyangrepene mot mål i landet ble så forvansket av dårlig vær at man ikke nådde sine hensikter) under en ledelse som var usikker og delt av innbyrdes rivalitet, som allerede var ved å bli utmattet. Dårlig vær til sjøs gjorde det umulig å gjennomføre den planlagte landgangen på Korfu. Den 1. november hadde italienerne erobret Konitsa og dermed var nådde frem til den greske hovedforsvarslinjen. Med dette startet italienerne deres hovedangrepet, forvarslet av et massivt bombardement. «Ciamuria» korpset dagen etter å ha tatt Konitsa, gikk til angrep på de viktige høydene nord for Elea i Epiros. Men et gresk motangrep den 3. november fordrevet dem fra høydene. I den samme dagen som hovedangrepet startet, fikk det albanske krigsområde tildelt høyere prioritet enn Afrika av den italienske overkommando. Åtte divisjoner ble mobilisert i Italia for overførelse til det albanske krigsområde. Men tross gjentatte angrep klarte ikke italienerne å bryte seg gjennom de greske stillinger, og omsidigt ble angrepene innstilt den 9. november.

En større trussel mot de greske forsvarsstillingene kom med fremrykningen av den 10 800 mann sterke 3. alpinske divisjon «Julia» over Pindosfjellene mot Metsovon, som truet med å avskjære de greske styrker i Epiros fra de andre i Makedonia. «Julia» hadde oppnådde suksess i starten og brøt gjennom den sentrale delen av oberst Davakis' styrke. Den greske generalstab som hadde forstått alvoret ved dette, beordret straks forsterkninger til området, som hørte under 2. greske korps. Den første greske motoffensiven, som ble innledet den 31. oktober, ble ikke en suksess overfor italienerne. Etter å ha tilbakelagt 40 km gjennom fjellene i besværlige forholder hadde enheter fra «Julia» divisjonen inntatt Vovousa 30 km nord for Metsovon. Men det var ikke nok mannskap og forsyninger til å utnytte suksessen man hadde med seg overfor de ankommende greske reserver som kom til langs fjellskråninger. Greske motangrep førte til gjenerobring av atskillelige landsbyer, inkludert Vovousa som ble tatt tilbake den 4. november. «Julia» divisjon hadde rykket for langt fremover, og var praktisk talt omringet av de fremrykkende greske enheter. Prasca forsøkte å forsterke den med den nylige ankomne 47. infanteridivisjon «Bari» (som opprinnelig var bestemt for invasjonen av Korfu), men den ankom for sent til å endre utfallet i slaget mellom fjellene. I den neste dag kjempet den alpine divisjonen tappert i skrekkelig vær, under konstante angrep fra den greske kavaleridivisjon under ledelse av generalmajor Georgios Stanotas. Den 8. november etter flere dager var sjefen for «Julia», general Mario Girotti, tvunget til å gi sine styrker ordre om å trekke seg tilbake via Smolikasfjellet mot Konitsa Tilbakeretretten varte de neste fem dager frem til grenseområdet den 13. november var ryddet for italienske tropper. Med dette var «slaget om Pindos» avsluttet med en fullstendig gresk seier.

I sør langs den greske kysten hadde Littoral-gruppen på den høyre flanke av «Ciamuria» korpset sikret et brohode over den viktige elven Kalamas i retning havnebyen Prevesa. Den greske marinen bombarderte de fremskutte posisjoner natten til den 31. oktober. Først ved den 5. november ble det oppført en bro på den nedre Kalamaselven tross stadige angrep med gresk artilleri. Etter å ha tatt seg over elven, ble Littoral-gruppen stanset av den greske 3a infanteridivisjon under et motangrep 6. november.

Mobiliseringen av den greske hæren ble raskt gjennomført i begynnelsen av november, slik at den såkalte «arméen i Makedonia» var oppstilt med 2. Korps (TSDM) (1a og 9a infanteridivisjon samt 5a infanteribrigade) med reservestyrker i Thessalia og sentrale Makedonia i nord og 1. Korps (2a, 3a, 4a og 8a infanteridivisjon) i sør langs elven Kalamas. Dette ble senere delt inn i to separate arméer etter 3. Korps var overført til nord, «arméen i vestlige Makedonia» i nord og «Epirosarméen» som bestod av 1. Korps og et reservekorps i sør langs den albanske fronten. I januar 1941 var Epirosarméen utvidet etter 2. Korps var overført fra arméen i vestlige Makedonia.

Etter hvert som det viste seg at italienerne ikke foretok seg noe i det vestlige Makedonia, flyttet den greske overkommando 3. korps (10a og 11a infanterdivisjon og 4a kavaleribrigade under generalmajor Georgios Tsolakoglou) inn i området den 31. oktober og beordret det til å angripe inn i Albania sammen med TSDM. Av logistiske årsaker ble angrepet utsatt flere ganger frem til den 14. november.

Den sterke greske motstanden overrasket den italienske overkommando, som hadde ventet en militær «utflukt». Prasca hadde lovet Mussolini at det vil være en «colpo di mano in grande» mot grekerne, og at veien til Athen vil være åpent etter få uker. Etter å ha innsett at man hadde sterkt undervurdert den greske forsvarsevnen ble atskillelige flere divisjoner skyndsomt sendt til Albania, og planene om støtteangrep på de greske øyene ble endelig oppgitt. Mussolini var rasende over mangelen på fremgang, og endret på hærledelsen i Albania ved å utskifte Prasca med general Ubaldo Soddu, hans tidligere visekrigsminister, den 9. november. Umiddelbart etter ankomsten beordret Soddu sine styrker i defensiven, det var nå klart at den italienske offensiven var gått feil.

Gresk motoffensiv og stillstand (14. november 1940 - 8. mars 1941)

Greske reservister begynte i større antall å komme fram til fronten i begynnelsen på november, samtidig med at Bulgarias passivitet tillatt den greske overkommando en overførelse av mesteparten av divisjoner fra den gresk-bulgarske grensen og innsette dem på den albanske front. Dette gjorde det nå mulig for den greske øverstkommanderende, generalløytnant Papagos, å ha tallmessig overlegenhet i midten av november, før han kunne iverksette sin motoffensiv. Walker siterer at grekerne hadde en klar overlegenhet med 250 000 mann mot 150 000 italienerne idet det greske motangrepet ble lansert. Bare seks alpine italienske divisjoner var trent og utstyrert for krig i fjellene. Bauer oppgir at general Papagos hadde ved 12. november over 100 infanteribataljoner ved fronten som kjempet i terreng de kjente, sammenlignet med under 50 italienske bataljoner. Dette gav grekerne en taktisk overlegenhet i de topografiske omgivelser i Epiros. Med mye fjell og opprevne høydeterreng var de greske troppene godt utstyrt og trent i slike forholder.

TSDM og 3. Korps, som forresten var blitt forsterket med enheter fra hele det nordlige Hellas, innledet deres angrep den 14. november med 9a og 10a fra sør og 15a divisjon fra nord, i retning Korytsa. Etter tre dager med intense kamper ved den befestede grenselinjen brøt grekerne gjennom med deres sørlige fremstøtet den 17. og inntok Korytsa få dager senere den 22. november. De militære gevinstene ved erobringen av Korysta var 2.000 fanger, 135 artilleriskyts og 600 maskingeværer. Dette skyldes deres taktikk om å unngå beleilige terreng for mekaniserte tropper ved å ta seg fram langs de bratte høyder og fjellene for å ta overhengende posisjoner. Men på grunn av manglende besluttsomhet i den greske overkommando i forbindelse med gjennombruddet fikk italienerne muligheten om å trekke seg tilbake og omgruppere seg for et nytt forsvar. Et fullstendig sammenbrudd var unngått. Grekerne hadde lært at de trengte bedre samordning mellom sine enheter, og reorganiserte seg den 19. november, men med dette tapte de muligheten om å utnytte gjennombruddet.

Det italienske forsvaret hadde blitt reorganisert inn i to separate arméer, 11. Armé med åtte infanteridivisjoner, to alpine divisjoner og en pansrede divisjon i sør mens 9. Armé gradvis ble opprettet av italienerne i nord som svar på det greske motangrepet fra vestlige Makedonia. Den nylige opprettede 9. Armé med fem divisjoner, tre alpine divisjoner, tre Bersaglieri divisjoner, en kavaleriregiment og syv svarteskjorte bataljoner, kom under angrep fra den greske arméen i vestlige Makedonia.

Angrepet fra det vestlige Makedonia var kombinert med en storoffensiv langs hele fronten. 1. og 2. Korps rykket frem i Epiros. 8a og 2a infanteridivisjoner sammen med 3a infanteribrigade av 1. Korps rykket nordover langs dalen med Aoos-elven og gjenerobret den greske byen Konitsa den 16. november, deretter Leskoviki den 22. I nord hadde 2. Korps i arméen i vestlige Makedonia bundet seg til 1. Korps for samordnede angrep i Pindusfjellene. Storoffensiven kom inn i en avgjørende fase den 22. november etter den greke arméen i vestlige Makedonia som hadde blitt omgruppert inn i den såkalte armegruppe K, svinget om i retning Devoli i nordvest for Korytsa, og fire dager senere tok passene på begge sider av Malikisjøen. De kom ut for en meget kraftig italiensk motoffensiv med ankommende styrker støttet av sterke flystyrker. Selv om det italienske forsvaret holdt stand langs Devoli-elven, klarte 13a og 17a divisjoner å ta byen Pogradecs den 4. desember og dermed nådde Ohridsjøen. Motstanden hadde blitt så sterk at den greske overkommando deretter overførte 11a divisjon og kavaleridivisjonen til 2. Korps som ble sterkere knyttet med 1. Korps i sør.

Langs den strategiske viktige Aoos-dalen med elven Aoos som munnet ut i Otrantostredet, klarte 11. Armé å organisere et sterkere forsvar slik at det kom til meget kraftige sammenstøter. Den greske taktikken om å rykke fremover langs fjellsidene for å få taktiske viktige posisjoner man kunne skyte ned på italienerne ovenfra, fungerte utmerket mot stridsvognsstyrker. Premeti ble tatt den 5. desember. Men sørover for denne dalen hadde 8a infanteridivisjon marsjert fra Elea mot Argyrokastron for deretter å bli stoppet den 4. desember. 3a og 2a divisjoner ved hjelp av muldyrstier og mindre stier i fjellene utflankerte det italienske forsvaret og nådde objektet den 8. desember.

Etter harde kamper hadde grekerne erobret Agioi Saranda, Pogradec og Argyrokastron i begynnelsen på desember. Mens grekerne hadde fremgang annetsteds i begynnelsen, var det sørligste fremstøtet under motoffensiven bremset av regnsesongen, først den 23. november kunne de greske styrker marsjere framover. Ved 4. desember hadde man klarte å krysse Bistritsa-elven i flomtid, og inntok mindre taktiske posisjoner. Utover desembermåneden fortsatte den greske offensiven, men italienske forsterkninger og utmattelse i egne tropper begynte å affektere innsatsen. Ved 22. desember hadde man mer eller mindre stoppet opp langs en linje fra Ohridasjøen med Pogradec via Meskopolis, Peronet og Sarande til lik sørøst for Valona. Himara falt til grekerne på juleaftensdag, og dermed hadde man praktisk talt tatt hele det sørlige Albania (kalt «nordlige Epiros» av grekerne).

Men grekerne etter en pause mellom 22. og 30. desember startet på nytt offensiven i Albania med 2. Korps langs Aoos-dalen. Det italienske forsvaret hadde fått en ny kompetent ledelse sammen med bedre motiverte enheter som straks gikk til motangrep. Under kampene hadde grekerne fordelen med deres tiltaksevne og påførte italienerne stor tap. 15a divisjon under ly av snøstorm slo tilbake 7. elitedivisjon mens 1a divisjon med hell kjempet mot minst fire italienske divisjoner. I sør hadde italienerne startet en mindre motoffensiv fra Valona i retning Arta for å stoppe 1. Korps.

Den siste suksessen for grekerne bestod i erobringen av det strategiske viktige og kraftige befestede Klisura-passet av 2. Korps den 10. januar inn i det nye året. Men grekerne klarte ikke å bryte seg gjennom til Berat, og deres offensiv mot Valona var slått tilbake. Under slaget om Valona led italienerne alvorlige tap i deres 7. infanteridivisjon «Lupi di Toscana», 3. alpine divisjon «Julia», 24. infanteridivisjon «Pinerolo» og 5. alpine divisjon «Pusteria» overfor de greske styrker. I slutten på januar 1941 var det greske motangrepet som var blitt til en offensiv inn i Albania, endelig stoppet etter Italia hadde oppnådde en numerisk overlegenhet samtidig som den logistiske situasjonen for grekerne var blitt for vanskelig. De topografiske betingelsene hadde også forvandlet seg ettersom grekerne kom nærmere flatere og mer åpne terreng som de mekaniserte enheter dominerte. Den årlige regnsesongen i Hellas var blitt avløst av sterk kulde med mye snefall i 15 til 20 minusgrader. Vinterforholdene i Epiros forhindret større troppebevegelser og logistikk for begge sider.

I mellomtiden var general Soddu midt i desember utskiftet med general Ugo Cavallero av Mussolini som måtte konkluderte med at krigen mot Hellas var gått dårligere enn ventet. Cavallero ledet de italienske styrker på det albanske krigsområdet bedre enn sine forgjengerne, klarte å stoppe det greske motangrepet og iverksette mindre motangrep for å gjenvinne tapte posisjoner. I 26. januar 1941 ble det første italienske motangrepet mot et strategisk objekt iverksatt med alpine divisjoner som forsøkt å gjenerobre Klisura-passet. Etter fire dager var slaget om Klisura vunnet av 5a infanteridivisjon under meget vanskelige forholder.

Formelt ble 1. og 2. Korps omgruppert av den greske overkommando den 14. februar inn i den såkalte «Epirosarméen» som en reaksjon på rapporter om en potensiell tysk intervensjon via Bulgaria, for å samordne enhetene under en felles arméledelse. Armegruppe K og 3. Korps ble reorganisert tilbake til «arméen i vestlige Makedonia». Grekerne ønsket å sette et varig press på italienerne, og startet begrensede operasjoner mot mindre objekter på begge sider av elven Aoos med 5a divisjon fra 2. Korps i nord og 2a divisjon fra 1. Korps i sør. Cavallero sendte inn svarteskjorte bataljoner i fanatiske motangrep med skrekkelig tap som et resultat, for å gjenvinne Klisura-passet i deres motangrepet. Først med ankomsten av 17a divisjon fra reserven for armén i vestlige Makedonia den 8. mars var den greske offensiven og det italienske motangrepet stoppet.

Den 4. mars 1941 ble en britisk ekspedisjon under kommando av generalløytnant Henry Maitland Wilson sendt med forsyninger til Hellas, som bestod av fire divisjoner med 57 000 mann, hvorav to av divisjoner var pansret.

Det følgende sitat oppsummer på passende vis begivenheter både i form av et fremragende gresk forsvar av deres fedreland, og den dårlige forberedte italienske fiasko:

Ingen kan nekte å si at seierens laurbær tilfalte den greske soldat; men under forhold som disse kan si, at den italienske soldat hadde fortjent en martyrkrone minst tusen ganger.

Italienske forårsoffensiv og det tyske angrep (9. mars 1941 - 23. april 1941)

En stillstand mellom begge sider hadde oppstått i begynnelsen på året 1941, tross lokale sammenstøter, ettersom ingen av partene hadde den nødvendige styrke til å iverksette en større offensiv. Tross gevinster som var vunnet under den greske motoffensiven var grekerne kommet i en prekær situasjon, etter å ha tømte deres nordlige grense for menn og våpen for å understøtte den albanske front var de dermed blottstilt mot et angrep fra Bulgaria. Dette skulle de tyske planleggerne som hadde fått ordre om å starte en unnsetningsoperasjon for Mussolini, ta fordel av.

Italienerne derimot ville oppnå en suksess på den albanske front før den forestående tyske intervensjonen og samlet sine styrker for å starte en ny offensiv med kodenavnet «Primavera» (forår). 17 divisjoner ble oppstilt mot grekerne som hadde 13 divisjoner, og under Mussolinis personlige overvåkning iverksatte de italienske offiserer et besluttsomt angrep mot det strategiske viktige Klisura-passet på en bred front mellom elvene Aoos og Apsos ved 9. mars. Offensiven raste fra 9. til 20. mars 1941 med mindre gevinster for italienerne som klarte ikke å slå grekerne tilbake. Grekerne hadde forberedt seg på den ventede storoffensiven siden slutten på februar med 2. Korps, medregnet 17a, 5a, 1a, 15a og 11a infanteridivisjoner. Forsterkninger fra vestlige Makedonia i form av 6a divisjon kom i tide til å støtte 1a og 15a divisjoner som var sterkt utsatt for den italienske ildkraften. Etter en uke avblåste Mussolini mesteparten av operasjonene under offensiven etter å ha lidd stor tap, og dro hjemover. På nytt forsøkt italienerne seg den 18. mars ved Pestani på den greske venstre flanke sør for elven Aoos, men ble stoppet etter to dager. Et isolerte forsøk på å bryte gjennom startet den 25. mars, men ble straks etterpå stoppet. De nevnte gevinster som var vunnet, som Himare, området ved Mali Harza og Trebescinifjellet ved Berat, var meget lite i forhold til innsatsen mot kraftige motstand. Heretter og frem til det tyske angrepet som begynte den 6. april var den strategiske stillstanden eller dødvannet uendret, med mindre begrensede operasjoner på begge sider.

I forventning på et tysk angrep gav britene og noen få grekerne råd om å få til en tilbaketrekning av den sterke Epirosarméen, slik at det skulle være mulig å ha tilgjengelige tropper og utstyr til et forsvar mot tyskerne. Men nasjonale følelser umuliggjorde en oppgivelse av så hardt vunnede stillinger på tross av militær logikk, og det var anset for å være vanærende å innlede en tilbaketrekning overfor de slagne italienerne. Derfor ble mesteparten av den greske hæren stående dypt inne i Albania mens de tyske forberedelsene pågikk i nabolandet Bulgaria langt nordøstover for det forekommende angrepet. General Wilson hånet dette med ordene: «den fetishistiske doktrine om å ikke miste eller oppgi en meter land til italienerne», og kun seks av 21 greske divisjoner stod til rådighet mot nord.

Den 6. april gjenopptok italienerne deres offensiv i Albania i sammenheng med den tyske Operasjon Marita. De innledende angrepene gjorde ikke større fremskritt, men den 12. april beordret den greske overkommando, som var bekymret over de tyske styrkers hurtige inntrengning fra nord og nordøst inn i landet, en tilbaketrekning fra Albania. For å møte det tyske angrepet ønsket Papagos å opprette en ny forsvarslinje, «Vermion-linjen» mellom Salonikibukten i øst og det joniske havet i vest langs elven Aliakmon som munnet ut i Egeerhavet.

I forveien hadde grekerne vært i den troen om at det jugoslaviske militæret hadde en bedre forsvarsevne enn hva den var i virkeligheten, og de tyske styrkene i Bulgaria var for langt bort til å ha noe direkte påvirkning på fronten i Albania. Etter å ha stoppet de italienske angrepene beordret den greske overkommando arméen i det vestlige Makedonia om å etablere kontakt med de fire jugoslaviske divisjoner i den jugoslaviske provinsen Makedonia og gå til angrep i retning Tirana via byen Elbasan. Epirosarméen skulle få dager senere gå til angrep mot nordvest for å møte den andre arméen dypt inn i Albania. Den greske motoffensiven startet kl. 05.30 om morgen den 7. april. Men offensiven kjørt seg fast etter hvert som de jugoslaviske styrker uteble, truet av de tyske styrker som fra Bulgaria rykket raskt mot den strategiske viktige Bitola i Jugoslavia. Først etter grekerne hadde realisert at det jugoslaviske forsvaret i Sør-Jugoslavia hadde kollapset, besluttet øverstkommanderende Papagos å beordre styrker tilbake til «Vermion-linjen» sør i den greske provinsen Makedonia. Enheter i arméen i det vestlige Makedonia rykket til Bitola den 9. april, og oppdaget til deres forferdelse tyske stridsvogner i byen. Det tyske fremstøtet fra Bitola dagen etterpå tok de allierte ved overraskelse, man hadde ikke rukket å forberede deres forsvarsposisjoner før de var overløpet.

Den italienske 9. armé som fulgt etter, erobret Korçë den 14. april, deretter Ersekë tre dager senere. Den 19. april ble de greske bredder av Prespasjøen besatt av italienerne og den 22. april nådde det 4. Bersaglieri Regiment broen i grenselandsbyen Perati og krysset den dagen etterpå inn på gresk område. Den greske overkommando som forsøkte å organisere fram en ny forsvarslinje i den sentrale Hellas, oppdaget at det tyske fremstøtet fra Bitola var sterkere enn ventet, og det britiske ekspedisjonskorpset tross sterk motstand klarte ikke å holde deres stillinger. Den høyre fløyen av «Vermion-linjen» kollapset etter general Wilson beordret retrett tilbake til passet Thermopylene den 16. april 1941. Med ett var Epirosarméen og arméen i vestlige Makedonia truet i deres rygg av de fremrykkende tyske styrker. Mangel på samarbeid mellom britiske, greske og jugoslaviske offiserer vist seg fatalt.

I mellomtiden ble den greske Epirosarmé avskåret den 18. april etter elementer av den motoriserte Leibstandarte SS Adolf Hitler brigade erobret det strategiske viktige Metsovon passet etter å ha overvunnet den sterke greske motstanden i området. Den neste dag falt Ioannina til tyskerne som med dette hadde effektivt isolert den greske arméen i vestlige Hellas fra resten av landet. Etter å ha realiserte hvor håpløst situasjonen var, kom det til en konferanse uten tillatelse fra Papagos mellom generalløytnant Tsolakoglou som avløste hærsjefen generalløytnant Pitsikas og en rekke andre generaler. Det ble besluttet om å ta kontakt med tyskerne for å tilby hærens overgivelse, først og fremst for å unngå forsmedelsen av å overgi seg til italienerne. Sepp Dietrich aksepterte tilbudet den 20. april. Betingelsene ved overgivelse ble vurdert som ærefulle, ettersom den greske hær ble ikke ført i fangenskap, og offiserene fikk lov til å beholde deres våpen. Mussolini ble rasende over denne ensidige overgivelse, og etter mange protester overfor Hitler ble overgivelseseremonien gjentatt den 23. april – med italienske representanter til stede.

Den 24. april møttes de italienske tropper med de tyske styrker, som hadde gått til angrep på Attika området ved Athen, mens de slåtte britiske styrker begynte deres evakuering samtidig som Bulgaria invaderte det nordlige greske området i Thrakia omkring Xanthi. Den 3. mai etter den avsluttende erobringen av Kreta, ble det gjennomført en stor tysk-italiensk militærparade i den greske hovedstaden Athen for å feire aksemaktenes seier. Det var etter seieren i Hellas (og Jugoslavia) Mussolini begynte å omtale Middelhavet som «mare nostrum» (latin for «vårt hav») i sin propaganda som ikke hadde røtter i virkeligheten.

Vinterkrigen

På julaften var Mussolini og hans svigersønn, utenriksminister grev Ciano i Venezia, i det oppvarmete palasset, mens det snødde ute. I godt humør på grunn av julen, kom Mussolini med en liten preken overfor Ciano, som alltid noterte de daglige begivenheter i sin dagbok: «Snøen og kulden er av det gode. På denne måten herdes våre døgenikter av noen menn og denne middelmådige rasen. En av de viktigste grunner jeg hadde for å dyrke ny skog i Appenninene, var for å gjøre Italia kaldere og snørik.» Samtidig, over Otrantostredet fra Den italienske halvøya, led flere tusen italienerne under den samme snøen og kulden. Den italienske journalisten Mario Cervi hadde dokumentert hva vinterkrigen innbar:

Frostskader herjer blant mennene av den niende armé, som tilbrakte måneder på de høyeste fjeller, sov ute i det åpent uten skikkelig vinterklær, ofte i våte skyttergraver midt i søle og snø... Blant disse lidende soldatene som uten forstående grunner kjemper mot en fiende de ikke hater, begynte den fryktede plagen kjent som koldbrann eller «hvit død» å spre seg med illevarslende hastighet. Dens debut var smertefri. Beina over ankelen svulmet opp etter hvert som følelsene forsvant som det ble mørkere. Så begynte den forpinte reisen til overfylte feltsykehus, hjulpet av deres kamerater på grunn av mangel på bårer, og deretter ble ført opp på lastebiler, som forårsaket dem smerte ved hvert støt på de forferdelige veier til Valona, Durazzo eller Tirana, hvor de ventet på transport til Puglia.

Vinteren var så hard på de italienske tropper at det etter sigende frøs ihjel førti italienere daglig ved fronten. På de nakne og snørike fjelltopper på Pindus-fjellene i Epiros opplevde soldatene på begge sider en av de råeste vintrer på meget lenge i Balkan-halvøya. På de forblåste fjelltopper var det så kaldt – 15 til 20 minusgrader – at geværkamrene frøs fast, og så stormfullt at geværer ble feid ut over de iskalde skrentene. Som et tiltak mot været og de kalde forholdene gravde grekerne svære huler for å holde varmen. Der i disse huler pakket man seg inn i ulltepper og siden sov i klynger. Under en snøstorm var det så dårlig sikte og så vanskelig å orientere seg i, at en gresk infanterist minnes om hvordan man sloss: «Det var umulig å skille mellom venn og fiende før i siste øyeblikk, og da vant han som kastet håndgranaten først.»

Ingen av partene hadde sørget for at deres soldater skulle ha skikkelige klær eller fottøy, slik at forfrysning kalt «den hvite døden» med koldbrann ble etterhvert den verste fienden under krigen. Tusener av menn oppe i fjellkløftene merket ikke at de frøs før de mistet følelsen i oppsvulmede bein. Mange ble båret ned fra de snørike fjellene på ryggen til kamerater, mens andre stavret seg fram under store lidelser, ofte i dyp snø. Når de så var kommet fram til et feltsykehus, var beina ofte to eller tre ganger så store som normalt og hadde begynt å bli svart som et tegn på koldbrann. På den italienske siden er det offisielt erklært om 12.368 invaliderte som var tvunget til å gjennomgå amputasjoner på grunn av forfrysning. På den greske siden har det blitt innrømt at 25.000 var rammet av forfrysninger og deretter invalidert.

De greske soldatene under vinterkrigen var ekstra utsatt for de voldsomme påkjenninger i vinterkrigen, etterhvert som de trengte seg dypere inn i Albania kom de lengre bort fra deres forsyningsforråder i et meget vanskelige terreng. I visse fjellområder var det ikke mulig for transportdyr som muldyr å ha fotfeste, og soldatene måtte selv bære resten av forsyningene på ryggen til de fremskutte posisjoner. Maten de i begynnelsen hadde fått fra bøndene i Epiros, hadde tatt slutt, og man var nødt til å stole på deres forsyningstjeneste som var meget avhengige av tilgjengelighet på store mengder transportdyr. Vinteren og terrenget ble så anstrengende at opptil halvparten av muldyrene omkommet under krigen. De greske soldatene måtte livnærte seg på mindre rasjoner som til slutt besto ikke av annet enn brød og oliven. Den amerikanske reporteren Leland Stowe skrev at uniformene deres «virket to nummer for store for dem». De fleste soldatene mistet mye vekt, og mange steder var man nødt til å plyndre deres fiender for ammunisjon, våpen og næringsmidler.

Den årlige regnsesongen ved senhøsten i Hellas gjorde sjøen utenfor De joniske øyer meget røft, og oppe i fjellene ble elver og bekker oppsvulmet med flomvann, de få vegene gjennom området ble så gjørmete at det etterhvert ikke var mulig å kjøre tyngre kjøretøyer uten å senke ned i søle. Det var meget dårlig sikte for de italienske tropper på bakken under voldsom regn. Med vinterens ankomsten ble det verre, spesielt mellom fjellene og lavlandet i lite utbygde områder som var omgjorde til krigsområde for over en halv million stridende menn. Mens greskerne hadde mangel på forsyninger på grunn av de lange forsyningslinjer over vanskelig terreng, var den italienske forsyningstjenesten meget dårlig organisert i begynnelsen at det hadde oppstått skandaløse episoder. I en italiensk havneby hadde det hopet seg opp hele 30 000 transportdyr med kusk uten å bli overført til Albania ved et tidspunkt. Det var et behov for 1 750 lastebiler for den planlagte invasjonen i oktober, bare 107 stykker hadde kommet til Albania der de senere kjørt seg fast i vegene.

Flåteoperasjoner

Ved krigsutbruddet bestod den greske marineflåten av den gamle panserkrysseren «Averof», 10 destroyere (fire eldre av «Theria» klassen, 4 moderne av «Dardo» klassen og 2 nye av «Greyhound» klassen), atskillelige torpedobåter og 6 eldre undervannsbåter. Overfor italiernes store krigsflåte Regia Marina, var dens rolle primært begrenset til patrujlering og konvoitjeneste i Egeerhavet. Dette var av avgjørende betydning for både hærens mobilisering og den generelle forsyning av landet. Konvoirutene var truet av italienske fly og ubåter som opererte fra de dodekanesiske øyer i sørøst. Ikke alle skip var blitt operativt, to eldre pre-deadnought slagskip, «Kilkis» og «Lemnos» forble i deres havn til de var senket av tyske fly.

Allikevel gjennomførte greske skip begrensede offensive operasjoner mot italiensk skipsfart i Otrantostredet. Allerede under det italienske angrepet ble den søralbanske kysten angrepet under et nattlig tokt natten til 31. oktober 1940 av destroyere «Spetsai» og «Psara» som seilte forbi Korfu og kom tilbake etter å ha bombarderte flere militære posisjoner. Dette dannet mønsteret for tre modige nattlige angrep (14.-15. november 1940, 15.-16. desember 1940 og 4.-5. januar 1941) med de greske destroyerer i de første måneder. Viseadmiral Cavadias som ledet eskadren hadde ved en anledning tatt seg fram til Valonabukten etter å ha fått rapporter om at to italienske kryssere var kommet til Valona, men kom ikke ut for væpnet kamp. Grekerne klarte å senke noen få italienske transportskip.

På italiensk side fortsatte italienske kryssere og destroyere å operere mellom Italia og Albania for konvoitjeneste tross det alvorlige tilbakeslaget under det britiske angrepet på deres viktigste marinebase i Taranto, november 1940 der flere slagskiper var slått ut. Den 28. november 1940 bombarderte en italiensk eskadre Korfu, og under støtteoperasjoner til deres bakkestyrker bombarderte italienske krigsskip greske kyststilinger i Albania den 18. desember 1940 og 4. mars 1941. I Egeerhavet ble en ubåt senket av den greske destroyeren «Aetos» i midten av desember under et angrep på en konvoi. Til støtte for den greske marinen var tre skvadroner med sjøfly og speiderfly utplasserte på flyplassene rundt omkring i Egeerhavet.

Fra januar 1941 bestod den greske flåtens hovedoppgave til å eskortere konvoier til og fra Alexandria i Egypt, under samarbeid med den britiske middelhavsflåten. Etter overførelsen av det britiske ekspedisjonskorpset startet i begynnelsen av mars, besluttet italienerne å sende ut deres krigsflåte for et tokt østover til utenfor Hellas. Den britiske middelhavsflåten fikk rede på dette gjennom etterretningskilder og dermed kom den italienske flåten i møte. Italienerne hadde blitt feilaktig informert om at middelhavsflåten hadde bare ét operativt slagskip, og dermed trodde de kunne ta risikoen med å gå etter konvoiene utenfor Kreta. Men admiral Cunningham hadde tre slagskip og et hangarskip. Slaget ved Kapp Matapan den 27. til 29. mars 1941 sluttet med et smertelig nederlag for den italienske krigsflåten med et tap på tre tunge kryssere og to destroyere med opptil 2.300 døde. Det eneste gjenværende operative slagskipet, «Vittorio Veneto», var blitt skadet og satt ute av drift for fem måneder.

Den greske marinen hadde mindre suksess i foråret 1941 med en bekreftet senket ubåt i mars, og deres ubåter «Papanicolis», «Proteus», «Katsonis» og «Nireus» hadde begrenset suksess med seg i Adriaterhavet mot italienske fartøyer. Grekerne var en hårbredde fra å delta på den britiske siden under slaget ved Kapp Matapan idet de kom til og eskortere den involverte konvoien videre til det greske landet. Et mindre tilbakeslag hendt i den første uken av april da den greske torpedobåten «Prousa» ble senket sammen med et transportskip i det joniske havet.

Med starten av den tyske offensiven den 6. april ble situasjonen raskt forvandret om til det verste for den greske marinen. Det tyske Luftwaffe straks tok luftherredømme, og dermed omgjorde den nordlige del av Egeerhavet til et meget farefullt sted for de allierte krigsskipene. Etter mindre enn en uke måtte det greske flaggskipet «Averof» 12. april sette kurs for Alexandria fra Thessaloniki. Det fungerende flaggskipet, destroyeren «Georgios I» som hadde ledet operasjonene under krigen, ble meget sterkt skadet av de tyske bombene.

Etterspillet

Med Kretas fall i mai 1941 var hele Hellas under kontroll av aksemaktene, I de neste tre år ble landet utsatt for en hardhendt besettelse av tyske, italienske og bulgarske styrker. I dette okkuperte landet ble det raskt etablert en effektiv motstandsbevegelse, som på egne initiativ hadde sørget for befrielse av store områder i fjellene på fastlandet i 1944. Samtidig deltok de greske tropper og skipene med heder sammen med briterne i felttoget i Nord-Afrika og deretter felttoget i Italia. Med den tyske tilbaketrekningen fra Balkanhalvøya i oktober-november 1944 ble Hellas, bortsett fra få isolerte øyer med gjenværende tyske garnisoner, befritt. Men etterkjølet av den tyske retretten skapte en politisk krise mellom mesteparten av motstandsbevegelsen som var kommet under kommunistisk innflytelse og eksilregjeringen som under Georgios Papandreou var ikke villige til å gå med betydelige innrømmelser. Snart etterpå ble landet oppslukt i en ny konflikt, den greske borgerkrigen.

Betydning for andre verdenskrig

Selv om den gresk-italienske krigen hadde sluttet med seier for aksemaktene som dermed hadde hele Balkan under deres kontroll, hadde den greske motstanden mot den italienske invasjonen stor betydning for utfallet av verdenskonflikten ifølge flere historikere. Det er blitt hevdet, at behovet for tysk intervensjon på Balkan for å hjelpe Mussolini forsinket Operasjon Barbarossa og forårsaket merkbare tap, spesielt av fly og fallskjermstropper, under den luftbårne invasjonen av Kreta, skulle ha fått viktige betydning for resultatet. Men dette synspunktet deles ikke av alle historikerne med dyp kjennskap til verdenskonflikten. Den populære historikeren kjent for sine bøker, Antony Beevor, hevder at det ikke var den greske motstanden og Mussolinis inngrep i Balkan, som hadde forsinket den planlagte invasjonen av Sovjetunionen, men de langvarige forberedelser som fant sted over hele Øst-Europa. Deriblant etablering av flyplasser med etterfølgende infrastruktur.

Hitler i senere tid hadde forstått konsekvensene av sin intervensjon til støtte for Mussolini som hadde skapt seg et vedvarende rot som ikke hadde noe positive følger for de tyske interesser verken den gang eller senere under krigen. For å besette landet, som sammen med Jugoslavia måtte sikres med okkupasjonsstyrker mot mulige allierte inntoginger i Balkan, var atskillige styrker fra aksemaktene sendt dit der de senere kom inn i konflikter med en voksende partisan-aktivitet. Hitler bittert kommenterte dette i en samtale med Leni Riefenstahl:

Hvis italienerne ikke hadde angrepet Hellas og fått bruk for vår hjelp, ville krigen ha forløpet annerledes. Vi kunne ha kommet den russiske kulden i forkjøpet med flere uker og erobret Leningrad og Moskva. Det ville ikke ha vært et slag om Stalingrad.

På den samme tid forårsaket den italienske invasjonen som forhindres av det greske forsvaret, et allierte (britisk) utenrikspolitisk og militært inngrep i Balkan. Beslutningen om å sende britiske styrker til Hellas på et kritisk tidspunkt med tanke på den nordafrikanske fronten i Libya der den tyske generalen Erwin Rommel var begynte å gjøre seg gjeldende, var hovedsakelig politisk motivert, og som en ettertanke hevdet den britiske generalstabssjef Alan Brooke om at det var «en klar strategisk feiltakelse». Det britiske ekspedisjonskorpset var utilstrekkelig til å stoppe det tyske angrepet, og kunne ha spilt en avgjørende rolle under kampen mot Rommel.

Det moralske eksempel, som var produsert i det begredelige tidspunktet da det bare var det britiske imperiet tilbake som fremdeles kjemper mot aksemaktene, gjorde et uutslettelig inntrykk på verden om hvordan et lite land i deres rettferdig kamp for frihet hadde motstått det fascistiske Italia. Dette avspeilte seg i ros fra flere kanter, deriblant det kjente sitatet fra Winston Churchill:

Heretter vil vi ikke si, at grekerne kjemper som helter, men at helter kjemper som grekerne.^{[trenger referanse]}

Den franske general Charles de Gaulle var blant dem som roste utholdenheten i den greske motstanden. I en offisiell note, som ble offentliggjort så det falt sammen med den greske feiringen av uavhengighetsdagen den 25. mars, uttrykte de Gaulle sin beundring for den heroiske greske motstand:

I det fangne men stadige levende franske folkets navn ønsker Frankrike å sende sine hilsener til det greske folket, som kjemper for sin frihet. Den 25. mars 1941 er Hellas på toppen av sin heltemodige kamp og er på toppen av sin ære. Siden slaget ved Salamis har Hellas ikke oppnådde den storhet og ære, som det har i dag.

Den greske tilslutningen til de allierte bidro også til annekteringen av de italienske besatte, men greske befolkede dodekanesiske øyer i 1947 etter avslutningen av 2. verdenskrig.

Markeringer av den gresk-italienske krig

Krigen i 1940, som populært kalles Épos toú Saránda i Hellas og den greske motstandsvilje mot aksemaktene festes hvert år den 28. oktober, denne dagen Ioannis Metaxas avviste det italienske ultimatum. Det er en nasjonal festdag i Hellas, den såkalte Ohi-dagen, «nei-dagen». En militærparade finner sted i Thessaloniki (og faller dermed sammen med byens årsdag for befrielsen fra Det ottomanske riket under den første Balkankrig og festen for byens skytspatron, St. Demetrius. Det er studenterparader i Athen og andre byer. I forbindelse med feiringen blir flaggene heist på både offentlige og private bygninger. Som vanlig i dagene før «Ohi-dagen» utsender radio og TV ofte programmer om 1940 eller sender greske patriotiske sanger, spesielt av Sophia Vembo, en meget populær sangerinne som vant seg stor popularitet hos det greske folket under krigen. Dagen fungerer også som en minnedag for de mørke årene da den greske staten var okkupert av aksemaktene i 1941 til 1944.

Militære erfaringer fra krigen

General Sebastiano Viscont Prasca stadfestet i sine memoarer om at den mislykkede offensiven først og fremst skyldes dårlig organisering, personlige agendaer hos de involverte personligheter, korrupsjon og manglende samarbeid mellom de italienske generaler ansvarlig for planlegging og den operative ledelsen. Prasca sammenlignet den hardnakkende greske motstanden i Epiros med tyrkernes i slaget ved Gallipoli under 1. verdenskrig. Samtidig er Prasca ansett som en av de ansvarlige for den fatale undervurderingen av den greske hærens reelle styrke med påfølgende tilbakeslag som skyldes utilstrekkelige planlegging som ikke tok i betraktning de topografiske betingelser omkring et felttog i Epirus. De italienske styrkene hadde dels alvorlige taktiske problemer, ettersom de var forholdsvis svake på infanteriområdet med kun to regimenter per. divisjon. Men italienerne var overlegne i artilleri og morterskyts, og hadde hadde absolutt herredømme i luften, selv om man hadde ikke klarte å utnytte det på en ordentlige måte. Dårlig motivasjon i motsetning til grekerne og det vanskelige terrenget i Epiros, som var vitalt for det greske forsvaret, hadde også en betydelig rolle for resultatet av kampene.

Dessuten hadde italienerne begått feil på det strategiske nivået som affekterte krigsinnsatsen under ledelse av Mussolini og overkommandoen. Knapt en måned før invasjonen, den 1. oktober 1940, beordret Mussolini demobilisering av halvdelen av den italienske hær, et tiltak som ble uten motmæle akseptert av generalstaben, selv om general Mario Roatta advart om at dette vil gjør en stor del av hæren ubrukelig i mange måneder. Hertil skulle den vedvarende undervurderingen av den greske beredskapsevnen dømme den planlagte invasjonen til mislykkelse allerede i starten.

Som den italienske historiker Renzo De Felice skrev: «Den militære overlegenhet (numerisk og teknologisk) var alltid, i de første måneder av krigen på grekernes side. Italienerne hadde kun åtte divisjoner i Albania (og to av disse stod overfor den jugoslaviske hær) i oktober 1940 mens grekerne i starten hadde 14 divisjoner, som var veltrent på å kjempe i deres fjellrike terreng. Den greske hær brukte alle stående ressurser til rådighet for å gjennomføre deres seierrike forsvar og motangrep. Som et resultat ble det tyske angrepet i Operasjon Marita kun møtt med begrenset motstand fra de utmattede grekerne i april 1941.» En andre bemerkelsesverdig feil med den italienske offensiven var at man hadde ikke gjort angrep på De joniske øyer eller Kreta, som var åpenbare og forholdsvis vergeløse mål, som kunne ha gitt Italia sterke fremskutte baser for deres flåte og flyvåpen.

Referanser

^ Kershaw 2009, s. 165

Se også

Litteratur

Bauer, Eddy; Young, Peter [1979] (2000): The History of World War II, rev. utg., London, UK: Orbis Publishing. ISBN 1-85605-552-3
Beevor, Anthony (1992): Crete: The Battle and the Resistance. Penguin Books. ISBN 0-14-016787-0
Buell, Hal (2002): World War II, Album & Chronicle. New York: Tess Press. ISBN 1-57912-271-X
Cervi, Mario (1972): The Hollow Legions, London: Chatto and Windus. ISBN 0-7011-1351-0
Ciano, Grev Galeazzo (1947): The Ciano Diaries 1939-1943, Mudderidge Ed. London
De Felice, Renzo (1990): Mussolini l`Alleato: Italia in guerra 1940-1943. Torino: Rizzoli Ed
Hadjipatereas, C.N. (1996): Greece 1940-41 Eyewitnessed, Efstathiadis Group, ISBN 960-226-533-7
Den greske hærs generalstab (1997): An Abridget History of the Greek-Italian and Greek-German War, 1941-1941 (Land Operations). Athen: Army History Directorate Editions.
Keegan, John (2005): The Second World War. Penguin. ISBN 0-14-303573-8
Knox, MacGregor (2000): Hitler's Italian Allies: Royal Armed Forces, Fascist Regime, and the War of 1940-43, Cambridge University Press. ISBN 0-521-79047-6
La Campagna di Grecia, Italiensk offisiell historie (på italiensk), 1980
Lamb, Richard (1998): Mussolini as Diplomat. London: John Murray Publishers. ISBN 0-88064-244-0
Mack Smith, Denis (1976): Mussolini's Roman Empire. Froom Ed. London (1949)
Papagos, Alexandros (1949): The Battle of Greece 1940-1941. Athen. J.M. Scazikis Alpha
Rodogno, Davide (2006): Fascism's European Empire: Italian Occupation During the Second World War. Cambrigde, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-84515-1
Verzijl, J.H.W. (1970): International Law in Historical Perspective
Walker, Ian W. (2003): Iron Hulls, Iron Hearts; Mussolini's Elite Armoured Divisions in North Africa. Ramsburh: The Crowood Press. ISBN 1-86126-646-4
Electris, Theodore (2008): Written on the Knee: A Diary from the Greek-Italian Front of WWII. Scarletta. ISBN 978-0-9798249-3-7
Hägg, Göran (2009): Mussolini- en studie i makt. Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0486-3
Tarnstrom, Ronald L. (1998): Balkan Battles. Trogen Books, ISBN 0-922037-14-0
Piekalkiewicz, Janusz (1985): Den Andre Verdenskrig, dansk oversettelse av Der Zweite Weltkrieg, Peter Asschenfeldts Forlag A/S
Gilbert, Martin (1989): Second World War. Phoenix Giant. ISBN 1-85799-346-2
Glenny, Misha (2000): The Balkans 1804-1999 – Nationalim, War and the Great Powers. Granta Books. ISBN 1-86207-073-3

Eksterne lenker

Forum: 28. oktober 1940, Militaryphotos.net

[1] Kershaw 2009, s. 165

[1]