Hopp til innhold

Enerhaugen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Boligblokkene tegnet av arkitekt Sofus Bangen i Le Corbusiers ånd.
Enerhaugen ca. 1900
Enerhaugen sett fra Hagegata
Blokkene på Enerhaugen midt i bildet, sett fra Ekeberg
Stupinngata på Enerhaugen før saneringen, 1959

Enerhaugen er i dag et nabolag med seks boligblokker på Tøyen i Bydel Gamle Oslo, beliggende nord for strøket Grønland. Området ligger på en høyde rett sør for Tøyen hovedgård, og ble hovedsakelig bebygd i første halvdel av 1800-tallet, hvor det da ble en slags forstad til Oslo. Gatene på dagens Enerhaugen er Sørligata, Enerhauggata og Smedgata. Nærmeste T-banestasjon er Tøyen.

I Enerhauggata 4 ligger St. Hallvard kirke for østre menighet i Oslo katolske bispedømme. Kirken er nå fredet og hadde tidligere et fransiskanerkloster. Dette bygges nå om til presteleiligheter.

I begynnelsen

[rediger | rediger kilde]

Den første bebyggelsen på Enerhaugen kan spores tilbake til cirka år 1240 da kong Håkon Håkonsson anla et borganlegg på stedet.

Bosetning begynte på 1690-tallet, den gang bestående av et fåtall husmannshytter.

1800-tallet

[rediger | rediger kilde]

Folketellingen i 1801 registrerte 43 mennesker som bodde på eller nær Enerhaugen (22 bodde på selve haugen, 21 var bosatt rundt). Den gang tilhørte området husmannsplassen Ulvebråten som lå under Oslo ladegård.

Ladegården solgte så Ulvebråten til lensmann Barthold Nicolai Knoph i 1811. Knoph delte opp den tidligere husmannsplassen i tre parseller og solgte stykket som i dag er Enerhaugen til spekulant Knud Olsen.

I 1815 ble området kjøpt av byens rikeste mann på den tiden, Jørgen Young. Han stykket opp Enerhaugen i over 70 parseller og på få år vokste det frem en hel forstad. Her fant arbeidsfolk rimelig byggegrunn og mulighet for å bygge enkle hus i treverk – utenfor byen med dens murtvang. I 1842 var det registrert over 1 200 mennesker som hadde bosatt seg her. Bebyggelsen bestod av enetasjes og halvannenetasjes laftede hus eller hus i utmurt bindingsverk.

Norges første arbeidersamfunn, «Samfundet på Enerhaugen», ble stiftet i 1850.[1]

Det var dårlige kår på Enerhaugen, og koleraepidemiene rundt 1850 rammet områdene øst for Akerselva hardt på grunn av trange boliger, dårlig vanntilførsel og dårlig hygiene.

Etter kolerautbruddene ble en rekke fattige områder øst for Akerselva i Aker kommune innlemmet i Christiania by i 1859, blant dem Grønland med Enerhaugen. Byen iverksatte tiltak for å gi de nye bydelene bedre kommunale tjenester og bedre hygiene. I Grønlandsleiret, rett under Enerhaugen, bygget kommunen skole, kirke og brannstasjon i 1860-årene. På Enerhaugen ble nye hus bygget, vannposter ble opprettet og de smale, krokete gatene ble gjort farbare. Enerhaugen fikk sitt offentlige bad på slutten av 1800-tallet.

Nye Grønland skole ble bygget på Enerhaugen i 1867.[2]

Saneringen i 1960

[rediger | rediger kilde]

På grunn av bolignød i mellomkrigsårene begynte bystyret i Oslo arbeidet med å planlegge byggingen av nye boliger. I 1947 vedtok et enstemmig bystyre at Enerhaugen skulle bli et av områdene i byen som skulle «saneres» ved å rive den gamle bebyggelsen og bygge nytt. Formannskapet stemte for riving mot én stemme.

Den gamle trehusbebyggelsen ble revet i 1960 og erstattet av OBOS med fire høyhus (seks blokker var planlagt) i 13-15 etasjer, tegnet av arkitekt Sofus Haugen. Prosjektet var ferdigbygd i 1965.

Under rivearbeidene ble det funnet jernbolter fra tiden da båter ble fortøyd på Enerhaugen før landhevingen førte til at fjorden trakk seg tilbake.

Daværende direktør i OBOS ble sitert følgende: «Vi har et stenk av dårlig samvittighet, men jeg tror at glass og betong passer for vår tids mennesker».[3]

Enerhauggata, Sørligata og Smedgata eksisterer ennå, mens Langleiken, Stupinngata, Johannesgata og Flisberget er gatenavn fra gamle Enerhaugen som i dag er borte.

Enerhaugen på Norsk Folkemuseum

[rediger | rediger kilde]

Fem av de gamle husene ble flyttet og gjenreist på Norsk Folkemuseum og innredet med utgangspunkt i folketellingen fra 1865 og 1891 og åpnet for publikum i 1969. I 2011-2012 ble de fem husene ominnredet, og to av dem, fra Johannes gate 4 og Stupinngata 10 er nå innredet som hjemmene til henholdsvis Augusta og Marius Andresen, som bodde i Johannes gate 4 fra 1909 til 1940, og datteren deres, Martha Olsen, som bodde i Stupinngata 10 fra 1917 til 1959. Nyinnredningen er gjort i samarbeid med Martha Olsens barnebarn, som selv bodde i Stupinngata 10 som små, og er også basert på flere hundre fotografier innsamlet fra Augusta og Marius etterkommere.

Erling Zetterstrøm og Erik Kristoffersen har skrevet valsen «Enerhaugen». Trekkspillkameratene Sang: Zetterstrøm & Kristoffersen. Innspilt i Oslo i april 1949. Utgitt på 78-platen HMV A.L. 2991.

Alfred Næss skrev sin kjente vise «På Enerhaugen» for å minnes det gamle strøket. Visen ble sunget av Arvid Nilssen i revyen «Folk skal trives».[4] Den ble utgitt på dobbelt-LP-platen Jeg har mitt hjerte i Oslo (Talent) i 1979. Helge Borglund har også en versjon av visa på Frem fra Glemselen kap.17.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Arbeidersamfunn». NorgesLexi. Arkivert fra originalen 8. oktober 2007. Besøkt 6. juni 2007. 
  2. ^ «Osloskolens historie fra 1700-tallet til vårt århundre». Oslo kommune, Byarkivet. Besøkt 6. juni 2007. 
  3. ^ «Bare riv det ned!». Filologisk Forening, UiO. Besøkt 6. juni 2007. [død lenke]
  4. ^ «Arvid Nilsen». MIC. Arkivert fra originalen 15. juni 2007. Besøkt 6. juni 2007. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Kortfilmer

[rediger | rediger kilde]