Hopp til innhold

Enola Gay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paul Tibbets vinker adjø før avgang

Enola Gay var et amerikansk bombefly av typen B-29 Superfortress. Flyet ble oppkalt etter piloten Paul Tibbets’ mor, dagen før angrepet. Flyet ble brukt til å slippe den første atombomben i bruk i krig noensinne. Bomben ble sluppet over det strategiske målet Hiroshima som var en av det japanske forsvarets viktigste baser. Bomben ble droppet på 9600 meters høyde og detonerte 580 meter over byen. Dette skjedde kl 08:15:17, den 6. august 1945. Førtitre sekunder senere skal mesteparten av Hiroshima ha ligget i grus. Selve atombomben som ble brukt gikk under navnet Little Boy

Atombomben som ble sluppet var den første av to bomber som USA slapp over japanske byer for at Japan skulle kapitulere og for at den andre verdenskrig skulle være over. Den andre bomben ble sluppet over byen Nagasaki. De offisielle tallene sier at bomben umiddelbart drepte 66 000 mennesker. Ca 140 000 skal ha dødd av senskader etter strålingen. Røyksoppen etter bomben skal ha steget 13 kilometer til værs. Haleskytteren på Enola Gay kunne fortsatt se røyksoppen da flyet var 560 kilometer unna droppsonen. Japan kapitulerte offisielt den 2. september 1945.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Før bombingene

[rediger | rediger kilde]

Enola Gay (Modellnummer B-29-45-MO,[N 1] Serienummer 44-86292, typenummer 82) ble bygd av Glenn L. Martin Company (nå Lockheed Martin) på selskapets fabrikk i Bellevue, Nebraska, i det som i dag er Offutt Air Force Base. Bombeflyet var en av 15 B-29 med «Silverplate»-modifikasjoner som var nødvendige for å kunne bære atomvåpen. Disse endringene inkluderte en omfattende endring av bombekammeret med pneumatiske dører og britisk bombefeste- og slippsystemer, reversible propeller som ga mer bremsekraft ved landing, forbedrede motorer med innsprøytning og bedre kjøling,[2][3] og fjerning av beskyttelsespansring og kanoner.[4]

Enola Gay etter bomingen av Hiroshima.

Enola Gay ble valgt ut personlig av oberst Paul W. Tibbets, Jr., sjefen for 509th Composite Group 9. mai 1945, mens flyet fortsatt på var under bygging. Flyet ble overtatt av United States Army Air Forces (USAAF) 18. mai 1945 og 509th Composite Group. Flyet ble levert til Crew B-9, ledet av kaptein Robert A. Lewis og fløyet fra Omaha til basen på Wendover Army Air Field, Utah, 14. juni 1945.[5]

Tretten dager senere, forlot flyet Wendover for å flys til Guam, hvor bombekammeret ble modifisert. 6. juli ble det fløyet videre til North Field, Tinian.[5] I løpet av juli, ble det fløyet åtte treningsflyginger, og to oppdrag på 24. og. 26. juli, for å slippe gresskarbomber på industrimål i Kobe og Nagoya. Enola Gay ble 31. juli, brukt på en testflyging for selve oppdraget.[6]

Den delvis monterte uranbomben Little Boy L-11 ble oppbevart inne i en 100 cm x 120 cm x 350 cm stor trekasse, som veide 4,500 kg. Kassen var festet til dekk på USS «Indianapolis». I motsetning til de seks uran-235-platene, som senere ble fløyet til Tinian i tre separate fly 28. og 29. juli. Det monterte prosjektilet med ni uran-235 plater ble levert i en enkelt blydekket stålbeholder, som veide 140 kg og som var låst og sikret fast til dekk på kaptein Charles B. McVay IIIs kvarter. [N 2] Både L-11 og prosjektilet ble lastet av på Tinian 26. juli 1945.[8]

Bombingen av Hiroshima

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Atombombene over Hiroshima og Nagasaki

Atombomben Little Boy lastes ombord i flyet. Bombeluken kan sees øverst til høyre

5. august 1945, under forberedelsene til den første bombingen, overtok Tibbets kommandoen av flyet og kalte det opp etter moren sin, Enola Gay Tibbets, som selv hadde blitt kalt for heltinnen i romanen Enola; or, Her fatal mistake.[9] Når det kom til å velge navn på flyet, har Tibbets senere uttalt at:

mine tanker gikk på dette tidspunktet til min modige rødhårede mor, som med sin rolige tillit hadde vært gitt meg styrke siden guttedagene, og spesielt under perioden da jeg bestemte meg for å gi opp en medisinsk karriere for å bli pilot i militæret. I en tid da pappa trodde at jeg hadde gått fra vettet, hadde hun tatt min side og sa: Jeg vet at det vil gå bra med sønnen min.[10]

Navnet ble malt på flyet, 5. august av menig Allan L. Karl.[5] Den tidligere fartøysjefen Robert Lewis var skuffet over å bli fortrengt av Tibbets for dette viktige oppdraget, og ble rasende da han kom på flyet på morgenen, 6. august for å se det malt med den nå berømte nesekunsten.[11]

Hiroshima var det hovedmålet for den første atombombingen, 6. august, med Kokura og Nagasaki som alternative mål. Enola Gay, fløyet av Tibbets, tok av fra North Field, ca. seks timers flytid fra Japan. Det fløy sammen med to andre B-29 fly, The Great Artiste, for å overvåke og en da navnløse flyer, men senere kalt Necessary Evil, ledet av kaptein George Marquardt, for å ta bilder. Direktøren i Manhattanprosjektet, generalmajor Leslie Groves, ville vise hendelsen for ettertiden, så avgangen ble opplyst av lyskastere. Da flyet takset ut mot rullebanen, lente Tibbets seg ut av vinduet for vinke tilskuerne ut av veien. På forespørsel, ga han et vennlig vink til kameraene.[12]

Etter å ha forlatt Tinian, fløy flyet alene til Iwo Jima, hvor de møttes på 2 440 meter (8 010 ft) og satte kurs for Japan. Flyet kom til målet med klar sikt fra 9 855 meter (32 333 ft). Kaptein William S. «Deak» Parsons fra Project Alberta, som hadde kommandoen under oppdraget, armerte bomben under flyturen for å minimere risikoen under avgang. Assistenten, fenrik Morris R. Jeppson, fjernet sikkerhetsanordningene, 30 minutter før de nådde målområdet.[13]

Bomben ble sluppet kl 08:15 (Hiroshima-tid), som planlagt, og Little Boy brukte 43 sekunder på å falle fra flyets høyde på 31 060 fot (9 470 m) til den forhåndsbestemte detonasjonhøyden på 1 968 fot (600 m) over byen. Enola Gay fløy 18,5 km før det ble truffet av sjokkbølgene fra eksplosjonen.[14] Selv om flyene ble truffet av sjokkbølgene, ble verken Enola Gay eller The Great Artiste skadet.[15]

Bomben skapte et smell på 16 TNT-ekvivalenter (67 TJ).[16] Våpen med U-235 ble ansett som svært ineffektiv, med at bare 1,7% av sitt spaltbare materiale, som ble spaltet.[17] Ødeleggelsene hadde en radius på ca 1.6 km, med påfølgende branner over 11 km².[18] Amerikanerne regnet med at 12 km² av byen var blitt ødelagt. Japanske myndigheter sa at 69% av Hiroshimas bygninger ble ødelagt og ytterligere 6-7% ble skadet.[19] Omtrent 70 000-80 000 mennesker, eller 30% av byens befolkning, ble drept i eksplosjonen og den påfølgende ildstormen,[20] og ytterligere 70 000 personer ble skadet.[21] Av de drepte var 20 000 soldater.[22]

Bildet av flyet, da det kom tilbake til basen etter bombingen.

Enola Gay returnerte trygt til basen på Tinian til stor fanfare og landet 14:58, etter 12 timer og 13 minutter. The Great Artiste og Necessary Evil fulgte rett bak. Flere hundre mennesker, inkludert journalister og fotografer, hadde samlet seg for å se flyene, da de kom tilbake. Tibbets var den første til å komme ut av flyet og ble tildelt medaljen Distinguished Service Cross på stedet.[15]

Bombingen av Nagasaki

[rediger | rediger kilde]

Bomingen av Hiroshima ble etterfulgt av en ny bombing. Denne var opprinnelig satt til 11. august, men ble fremskyndet med to dager til 9. august på grunn av dårlig vær. Denne gangen ble atombomben Fat Man, fløyet av et B-29 Bockscar, med Major Charles Sweeney som pilot.[23] Enola Gay, fløyet av kaptein George Marquardt, var værrekognoseringsfly for Kokura, det primære målet.[24] Enola Gay rapporterte om klart vær over Kokura,[25] men da Bockscar kom, var byen dekket i røyk fra branner etter den konvensjonelle bombingen av Yawata av 224 B-29 bombefly, dagen før. Etter tre mislykkede overflygninger, fløy Bockscar videre til det sekundære målet, Nagasaki,[26] hvor det slapp atombomben. I motsetning til bombingen av Hiroshima, ble bombingen av Nagasaki beskrevet som taktisk feilslått, selv om de traff målene som var satt. Mannskapet hadde rekke problemer under gjennomføringen, og hadde svært lite drivstoff da de landet på Yontan Airfield i Okinawa.[27][28]

Mannskap

[rediger | rediger kilde]
  • Pilot: Oberst Paul Tibbets
  • Annenpilot: Kaptein Robert Lewis
  • Bombedropper: Major Thomas Ferebee
  • Navigatør: Kaptein Theodore van Kirk
  • Flytekniker: Sersjant Wyatt Duzenbury
  • Radiooperatør: Løytnant Jacob Beser
  • Radiooperatør: Menig Richard Nelson
  • Radaroperatør: Sersjant Joseph Stiborik
  • Radartekniker: Sersjant Robert Shumard
  • Haleskytter: Sersjant George Caron

Våpenansvarlige for Little Boy

[rediger | rediger kilde]
  • Våpenoffiser: Kaptein William Parsons
  • Våpenoffiser: Fenrik Morris Jeppson

Etter andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

6. november 1945 ble Enola Gay fløyet tilbake til USA og ankom 509ths nye base på Roswell Army Air Field i New Mexico 8. november. 29. april 1946 forlot Enola Gay, Roswell som en del av atomprøvesprengningene i Operation Crossroads i Stillehavet. 1. mai ble det fløyet videre til Kwajalein. Det ble ikke valgt å gjøre noe prøvesprengninger på Bikiniatollen, derfor ble Enola Gay fløyet videre fra Kwajalein 1. juli, da teste skulle vært og videre til Fairfield-Suisun Army Air Field i California, neste dag.[29]

Det ble vedtatt å bevare Enola Gay, og 24. juli 1946 ble det fløyet til Davis-Monthan Air Force Base i Arizona, som forberedelse for å lagre flyet. 30. august 1946 ble eierskapet til flyet overført fra USAAF til Smithsonian Institution.[29] I perioden 1946-1961 ble Enola Gay lagret midlertidig på en rekke steder. Det var på Davis-Monthan fra 1. september 1946 til 3. juli 1949, da det ble fløyet til Orchard Place Air Field utenfor Chicago Den ble flyttet videre til Pyote Air Force Base i Texas, 12. januar 1952 og deretter til Andrews Air Force Base i Maryland, 2. desember 1953,[30] fordi Smithsonian ikke hadde noen lagringsplass for flyet.[31]

Det ble håpet på at luftforsvaret ville passe på flyet, men mangelen på hangarplass, gjorde at flyet ble plassert utendørs på en avsidesliggende del av flystasjonen og ble svært utsatt for vær og vind. Suvenirjegere brøt inn og fjernet deler fra flyet. Insekter og fugler hadde bosatt seg i flyet. Paul E. Garber, den første sjefen for National Air Museum of the Smithsonian Institution, var svært bekymret for tilstanden til Enola Gay,[31] og 10. august 1960 begynte ansatte fra Smithsonian, å demontere flyet. Komponentene ble fraktet til Smithsonians lager i Suitland, Maryland, 21. juli 1961..[30]

Enola Gay ble lagret i Suitland i mange år. På begynnelsen av 1980-tallet, begynte de to veteraner Don Rehl og hans tidligere navigatør, fra 509th, Frank B. Stewart, å jobbe for å få flyet restaurert og stilt ut til publikum. De fikk med seg Tibbets og Senator Barry Goldwater på prosjektet. I 1983 ble den tidligere B-52 piloten Walter Boyne, direktør for National Air and Space Museum, og vedtok å restaurere Enola Gay.[31] Å de på flyet igjen, har Tibbets uttalt at var «et trist møte. [Mine] gode minner, og jeg mener ikke atombombingen, men de mange anledninger jeg fløy flyet.... Jeg presset det veldig, veldig hardt og det har aldri sviktet meg.... Det var trolig den vakreste maskinen som en pilot noensinne har fløyet.»[31]

Restaurering av flyet begynte 5. desember 1984 på Paul E. Garber Preservation, Restoration, and Storage Facility i Suitland-Silver Hill, Maryland. Propellene som ble brukt på bombeoppdraget ble senere sendt til Texas A & M University. En av disse propellene ble forkortet til 3.8 meter for å kunne brukes i universitetets vindtunnel. Den lette vridbare propellen i aluminium er drevet av en 1250 kVA elektrisk motor som gir en vindhastighet opp til 320 km/h.[32] To motorer ble gjenoppbygd på Garber og to på San Diego Air & Space Museum. Arbeidet var tregt, men grundig, der hver komponent er nøye rengjort. Noen deler og instrumenter hadde blitt fjernet, og ble ikke funnet. Det ble funnet eller laget nye erstatningsdeler, som ble merket slik at det i fremtiden skulle være mulig å kunne skille dem fra de opprinnelige komponentene.[33]

Restaurering

[rediger | rediger kilde]

Kontroverser rundt utstillingen

[rediger | rediger kilde]
Under cockpitvinduet på Enola Gay, mens flyet ble lagret i 1987.

Det skapte store kontroverser da Smithsonian Institution, ønsker å stille ut flykroppen til Enola Gay, i anledning 50-årsdagen for bombingen av Hiroshima i 1995.[34] Utstillingen, The Crossroads: The End of World War II, the Atomic Bomb and the Cold War, ble utarbeidet av personale på National Air and Space Museum og arrangert rundt den restaurerte Enola Gay.[35]

Kritikken av den planlagte utstillingen, særlig fra American Legion og Air Force Association, gikk på at utstillingen fokuserte for mye på de japanske tapene som ble påført av atombomben, snarere enn på motivasjonene for bombingen eller diskusjon av bombingens rolle for å få slutt på konflikten med Japan.[36] Utstillingen ga nasjonal oppmerksomhet til de akademiske og politiske spørsmålene, i den langvarige debatten rundt atombombingen av Hiroshima og Nagasaki knyttet til de retrospektive synene på bombene. Som et resultat ble utstillingen avlyst den 30. januar 1995, etter mange mislykkede forsøk på å endre utstillingen for å møte de forskjellige interessegruppene. Martin O. Harwit, direktør for National Air and Space Museum, ble tvunget til å trekke seg på grunn av kontroversen rundt saken.[37][38] Den fremre delen av flykroppen ble stilt ut 28. juni 1995. 2. juli 1995, ble tre personer arrestert for å kaste aske og menneskelig blod på flyskroget. Det hadde tidligere blitt kastet rød maling over galleriets tepper av en demonstrant.[39] Utstillingen ble avsluttet 18. mai 1998 og flykroppen ble returnert til Garber Facility for endelig restaurering.[40]

Endelig restaurering og utstilling

[rediger | rediger kilde]
Enola Gay gjenoppbygget og restaurert

Restaureringsarbeidet startet i 1984, og tok 300 000 arbeidstimer å fullføre. Mens flykroppen var utstilt fra 1995 til 1998 fortsatte arbeidet med de gjenværende urestaurerte delene. Flyet ble levert i deler til Steven F. Udvar-Hazy Center på National Air and Space Museum i Chantilly, Virginia fra mars-juni 2003. Flykroppen og vingene ble gjenforent for første gang siden 1960, 10. april 2003[3] og hele flyet ble ferdig montert 8. august 2003. Flyet har blitt stilt ut på Steven F. Udvar-Hazy Center på Washington Dulles International Airport, siden museumsannekset åpnet 15. desember 2003.[40]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ blokknummeret var en 1-3-sifret tall etterfulgt av en tobokstavs kode som betydde av flyet var bygd etter samme tekniske spesifikasjonene. De to bokstavene representerte anlegget der flyet ble bygget, i dette tilfellet, Martin i Omaha. Dette ble kombinert med flyets modellbetegnelse (B-29) for å danne modellnummeret.[1]
  2. ^ Atombombene ble eufemistisk kjent som «gadgets», et kallenavn som ble gitt til dem av forskere ved testanlegget i Los Alamos.[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Mann 2004, s. 100.
  2. ^ Campbell 2005, s. 14–15.
  3. ^ a b March, Peter R. "Enola Gay Restored". Aircraft Illustrated, October 2003.
  4. ^ «Boeing B-29 Enola Gay Superfortress bomber, Aircraft history, facts and pictures». aviationexplorer.com. Besøkt 4. august 2010. 
  5. ^ a b c Campbell 2005, s. 191–192.
  6. ^ Campbell 2005, s. 117.
  7. ^ Hoddeson et al. 1993, s. 2.
  8. ^ Hoddeson et al. 1993, s. 258.
  9. ^ Ridenbaugh, Mary Young (1886). Enola; or Her fatal mistake. St Louis, Missouri: Woodward & Tiernan. 
  10. ^ Tibbets 1998, s. 203.
  11. ^ Thomas & Morgan-Witts 1977, s. 382–383.
  12. ^ Polmar 2004, s. 31–32.
  13. ^ «Timeline #2- the 509th; The Hiroshima Mission». The Atomic Heritage Foundation. Arkivert fra originalen 1. mai 2013. Besøkt 5. mai 2007. 
  14. ^ «The Atomic Bombing of Hiroshima, Aug 6, 1945». www.cfo.doe.gov. Arkivert fra originalen 24. juni 2010. Besøkt 25. juni 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 24. juni 2010. Besøkt 1. juni 2015. 
  15. ^ a b Polmar 2004, s. 33.
  16. ^ «Section 8.0 The First Nuclear Weapons». Nuclear Weapons Archive. Besøkt 13. april 2013. 
  17. ^ «The Bomb-"Little Boy"». The Atomic Heritage Foundation. Arkivert fra originalen 17. april 2021. Besøkt 5. mai 2007. 
  18. ^ «Radiation Dose Reconstruction U.S. Occupation Forces in Hiroshima And Nagasaki, Japan, 1945–1946 (DNA 5512F)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. juni 2006. Besøkt 9. juni 2006.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. juni 2006. Besøkt 1. juni 2015. 
  19. ^ «U.S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946. President's Secretary's File, Truman Papers.». Harry S. Truman Library & Museum. s. 9. Arkivert fra originalen 13. november 2008. Besøkt 15. mars 2009. 
  20. ^ «U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946. President's Secretary's File, Truman Papers.». Harry S. Truman Library & Museum. s. 6. Arkivert fra originalen 3. mai 2018. Besøkt 15. mars 2009. 
  21. ^ «Harry S. Truman Library & Museum. U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946. President's Secretary's File, Truman Papers.». s. 37. Arkivert fra originalen 19. oktober 2018. Besøkt 15. mars 2009. 
  22. ^ «Hiroshima and Nagasaki Bombing: Facts about the Atomic Bomb». Hiroshima Day Committee. Besøkt 13. april 2013. 
  23. ^ Polmar 2004, s. 35–38.
  24. ^ Campbell 2005, s. 32.
  25. ^ Sweeney, Antonucci & Antonucci 1997, s. 210–211.
  26. ^ Sweeney, Antonucci & Antonucci 1997, s. 213–215.
  27. ^ «Boeing B-29 Superfortress». United States Air Force. Arkivert fra originalen 24. januar 2015. Besøkt 3. august 2010. 
  28. ^ Rossenfeld, Carrie (2005). «The Story of Nagasaki: The Missions». hiroshima-remembered.com. Besøkt 3. august 2010. 
  29. ^ a b Campbell 2005, s. 193.
  30. ^ a b Polmar 2004, s. 66.
  31. ^ a b c d Harwit, Martin. «An Exhibit Denied: Lobbying the History of Enola Gay». The New York Times. Besøkt 13. april 2013. 
  32. ^ «Enola Gay». Solarnavigator.net. Besøkt 10. november 2009. 
  33. ^ Polmar 2004, s. 60.
  34. ^ Sanger, David E. (6. august 1995). «Travel Advisory: Correspondent's Report; Enola Gay and Little Boy, Exactly 50 Years Later». The New York Times. Besøkt 3. august 2010. 
  35. ^ Gallagher, Edward. «History on Trial: The Enola Gay Controversy». Lehigh University. Besøkt 3. august 2010. 
  36. ^ «Enola Gay Archive: The Enola Gay and the Smithsonian». Air Force Association. 1996. Arkivert fra originalen 26. oktober 2010. Besøkt 3. august 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 26. oktober 2010. Besøkt 2. juni 2015. 
  37. ^ «Head of Air, Space Museum Quits Over Enola Gay Exhibit». Los Angeles Times. 3. mai 1995. Arkivert fra originalen 8. mars 2013. Besøkt 25. april 2013. 
  38. ^ Meyer, Eugene L. (3. mai 1995). «Air and Space Museum Chief Resigns: Harwit Cites Furor Over A-Bomb Exhibit». The Washington Post. Arkivert fra originalen 30. juni 2013. Besøkt 25. april 2013. 
  39. ^ Correll, John T. (august 1995). «Enola Gay Archive: Presenting the Enola Gay». Air Force Association. s. 19. Arkivert fra originalen 13. oktober 2010. Besøkt 8. august 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 13. oktober 2010. Besøkt 2. juni 2015. 
  40. ^ a b «Boeing B-29 'Superfortress': Enola Gay.». National air and Space Museum. Arkivert fra originalen . Besøkt 8. august 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 2. juni 2015. 

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Videre lesing

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Enola_Gay&oldid=24633203»