Hopp til innhold

Fjord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Fjordterskel»)
«Fjord» har flere betydninger.
Sognefjorden

Fjord er en landform som i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne. Åpningen ut mot havet kalles fjordens munning og er ofte grunn. Fjordens innerste del kalles fjordbunnen. Er havrenna bredere enn den er lang, er det en bukt eller en vik.

I alminnelig, folkelig språkbruk kalles gjerne enhver langsmal bukt for fjord. Oslofjorden, Limfjorden, alle fjordene i Bohuslän (unntatt Gullmarn), alle «fjärdarna» på den svenske østkysten og i de svenskspråklige områdene i Finland er ikke fjorder i den internasjonale, geologiske definisjonen. Flere innsjøer i Norge kalles fjord, for eksempel Tyrifjorden. Langs Mjøsa refererer folk gjerne til «fjorden». Til og med et havstykke kalles fjord, nemlig Vestfjorden. Derimot kalles fjordene i Alaska og i New Zealand gjerne for «sounds» eller «inlets», ikke fjorder.

Fjordens geologiske opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Skisse av lengderetning av fjord som graves ut av isbre.
Utsikt over Lysefjorden mot Vest
Foto: Snorre E Johnsen

Det er bred enighet om at ekte fjorder som Hardangerfjorden i hovedsak har blitt skapt av isbreers erosjon av berggrunnen.[1] Fjordens karakteristiske morfologi har blitt dannet gjennom avsmeltningen fra isbretunger som har ligget i direkte kontakt med større vann, ofte havet. I takt med at isen smeltet, ble det avsatt sedimenter foran iskanten og den typiske fjordterskelen ble dannet. På grunn av fjordens morfologi og vannets saltvannsinnhold kan mange dyr som egentlig lever på dypere vann, klare å leve i den grunnere fjorden.

En fjord er således et undersjøisk dalføre. Typisk for denne landskapsformen er at den har et U-formet tverrsnitt. Dette skyldes at fjorden en gang i tiden ble gravd ut av en brearm fra en isbre under siste eller tidligere istider. Foran brearmen ble det avsatt en endemorene av grus og sand som dannet en undersjøisk barriere, gjerne kalt «fjordterskler» eller «ra».

Denne grunne terskelen i fjordmunningen gjør at fjordene er roligere enn det åpne havet, og fjordene er dermed ofte naturlige havner. Ulempen med fjordterskelen er den hindrer utskiftningen av vann, noe som gjør at for eksempel forurensning ofte blir værende i fjorden i lang tid. Det er derfor viktig at kloakk og annen forurensning ikke slippes ut i fjorder. Sidefjorder og fjorder med ekstra trangt og grunt innløp (poller) er ekstra sårbare og kan få bunnvannsforgiftning selv uten menneskelig påvirkning.

Sidefjorder danner ofte undersjøiske hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens Sognefjordens hoveløp er nær 1200 meter dyp like utenfor munning.[2] Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til Hardangerfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann.[1]

De lengste fjorder i verden er:

  1. Scoresbysundet på Grønland (350 km)
  2. Sognefjorden i Norge (204 km)
  3. Independencefjorden på Grønland (200 km)
  4. Kangerlussuaqfjorden på Grønland (190 km)
  5. Hardangerfjorden i Norge (179 km)
  6. Dean Channel i Canada (170 km)
  7. Puget Sound i USA (150 km)

Fjordsjøer

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fjordsjø

Eidfjord i Hardanger med terrassen (Hæreid) på elvens høyre bredd. Elven kommer fra Eidfjordvatnet utenfor bildet til høyre. Den relativt grunne Simadalsfjorden rett frem.
Mofjorden (til venstre) er forbundet med Romarheimasfjorden (til høyre) over en grunn terskel i det smale sundet Mostraumen. Mofjorden var opprinnelig en innsjø til elven grov seg ned så dypt i eidet at sjøvann trengte inn. Senere ble Mostraumen sprengt ut og mudret for å gi plass til større båter.

I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.[3] Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilder til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum.[4] Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid, om lag 110 meter over omgivelsene.[5] På Østlandet er det flere langstrakte fjordsjøer, for eksempel Randsfjorden og Mjøsa, som geologisk er del av de lange U-formede dalene som Gudbrandsdalen.[3]

Noen av disse innsjøene var saltvannsfjorder etter istiden, men avskåret fra havet på grunn av landhevingen.[6] På slutten av istiden var Østlandet omkring 200 meter enn i dag, såkalte marine grense. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet Tyrifjorden var deler av havet. Drammensdalen var en smale fjord. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen var under vann.[7] Drammensfjorden var like etter istiden forbundet med Holsfjorden via Lierdalen slik at Finnemarka en periode var helt innringet av fjorder.[3] Ved Notodden sto havet 150 meter høyere enn i dag. Havet strakte seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr..[8][9][10] Ved Minnesund er den marine grense på 192 meter, men det er liten marin påvirkning i Mjøsa fordi isfronten ved Minnesund trolig sperret for havet i form av «Romeriksfjorden». Da mjøsbassenget var isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa.[11]

Mofjorden i Hordaland er eksempel på en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden.[12]

Salvatnet ligger bare 9 meter over havet og ble skilt fra havet omkring 1000 år f.Kr.. I den dypeste delen (under 400 meter) av innsjøen er 2,9 % salt (mot 3,5 % i gjennomsnittlig sjøvann) og dette saltvannet antas å ha blitt værende siden Salvatnet var en fjord med saltvann. I de dypeste lagene er innsjøen uten oksygen i vannet. Grensen mellom monimolimnion (dype oksygenfattig og salte lag) og miksolimnion er skarp.[13][14]

Terskel

[rediger | rediger kilde]
Dypder langs Sam Ford, en fjord på Baffin Island.

Fjordterskel er et gruntvannsområde i en fjord, laget av løsmasse-avsetninger fra endemorenen til isbreen som gravde ut fjordens dalføre i istiden(e). Terskelen(e) hindrer fri vannutveksling av fjordens dypere vannlag med havet utenfor. En fjordarm med terskel innenfor innløpet kalles en terskelfjord.

Gruntvannsområdet finnes i munningen av mange fjorder (også sidefjorder), og i varierende grad innover i, særlig, langstrakte fjorder. Enkelte morener ligger slik at indre fjordbasseng utgjør en poll.

Dype fjorder med relativt grunne terskler finnes blant annet på Vestlandet.[15] Saltstraumen dannes der tidevannet passerer over en grunn terskel (om lag 30 meter) i et smalt sund mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden.[16]

Sognefjordens dypeste dele er omtrent ved Åkrestrand og Vadheim. Den ytre delen av fjorden (ved Losna og Sula) har en markert terskel med dybder på 100 til 200 meter, der stiger fjordbunnen brått fra 1200 meters dyp til omkring 100 meter. I Sognesjøen er det flere små trau (med dyp ned til 400-500 meter) med terskler mellom. På tvers av fjorden er det bunnen til dels helt flat med mindre enn 1 meter variasjon i dybde på 2 km tverrsnitt. Bunnen er dekket av fint materiale (leir) som ved Vangsnes er opp til 300 meter tykt.[17][18][19] Mellom 50 og 180 km fra munningen er fjordbunnen relativt flat. Nesten alle sidefjorden danner hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste.[2] I store deler av fjorden er det «brådypt» ved at de bratte fjellsidene fortsetter like bratt under vann.[20]

Navnet Sognefjorden henger sammen med ordet «sug» som trolig viser til suget eller de vanskelig strømforholdene som skapes når vannet strømmer gjennom fjordmunningen og over terskelen.[21][22] Mens Sognefjorden blir jevnt dypere fra terskelen mot Nordsjøen og fra de innerste fjordarmene, består Hardangerfjorden av flere basseng skilt av terskler. Det varierende dyp med flere terskler skyldes trolig varierende bergarter. Den dypeste delen av Hardangerfjord er Samlafjorden mellom Jonaneset (Jondal) og Ålvik med en markert terskel ved Vikingneset i Kvam herad. Hissfjorden-Sildafjorden-Kvinnheradsfjorden danner et litt grunnere basseng på knapt 700 meters dyp, Husnesfjorden mellom Skorpo (ved Uskedalen) og Huglo danner et basseng på omkring 400 meters dyp. Ved Huglo og innløpet til Langenuen er det en terskel på omkring 150 meters dyp. Halsnøyfjorden danner et basseng til en terskel ved Otterøy litt innenfor Mosterhamn (Bømlafjordtunnelen går gjennom dette relativt grunne partiet), Bømlafjorden utenfor går ned til mer enn 400 meters dyp. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til hovedfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann. Sørfjorden har dyp på 300-400 meter og danner også en hengende dal.[1]

Bolstadfjorden er 160 meter på det dypeste. Bolstadfjorden er forbundet med Osterfjorden/Veafjorden over en terskel bare 1,5 meter under overflaten gjennom sund å mindre enn 100 meter bredde og med en svært sterk tidevannsstrøm. Fjorden mottar ferskvann fra Vossos nedbørsfelt på 1500 km2, ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer sirkulasjon av det tyngre saltvannet under slik at fjordbunnen har lag av organiske sedimenter og saltvannet er oksygenfattig.[23]

Hydrologi

[rediger | rediger kilde]

Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. For eksempel har Sognefjorden et langt hovedbasseng på mer enn 1000 meters dyp, mens terskelen ved munningen er på 100 til 200 meter. Noen fjorder, som Hardangerfjorden, har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen.[23][24]

Ferskvann fra elvene har normalt markert effekt på vannet i overflaten, under de øverste meterne med brakkvann er saltholdinnholdet som i havet utenfor. Saltinnholdet i overflatevannet har betydning for fjordens biologi. Ferskvannstilførselen er i Norge størst ved snøsmeltingen i mai-juni og om høsten, mens når nedbøren om vinteren faller som snø har mange fjorder normalt saltinnhold helt til overflaten.. I områder med vesentlig tilførsel av smeltevann fra isbreer vil saltholdigheten i overflaten være lav også på ettersommeren.[23][24]

I indre del av Hardangerfjorden varierer saltinnholdet i overflaten mellom 3 % i januar-februar og 1 % i juni-august i takt med vannføringen i Eio, Kinso, Opo og Tysso. Regulerte vassdrag har mindre svingninger i vannføringen med mer avløp om vinteren og mindre under snøsmeltingen våren.[24] Den dype Bolstadfjorden har en terskel på bare 1,5 meter og ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer de tyngre saltvannet å sirkulere slik at det blir oksygenfattig.[25]

Den indre del av Drammensfjorden er skilt fra den ytre av en morene ved Svelvik. Tidevannet og overskytende ferskvann går gjennom den grunne Svelvikstrømmen (8 meter, mudret til 10 meter av hensyn til skipstrafikken) som er en av Norges sterkeste tidevannsstrømmer med opp til 5 knop. Fjorden er over 100 meter dyp innenfor. Drammenselva tilfører store mengder ferskvann til Drammensfjorden og innenfor Svelvik er fjorden markert mindre saltholdig enn havet generelt.[26][27][28][29] Ved flom i Drammenselva dominerer ferskvann fjorden innenfor Svelvik.[30]

Målinger i Bolstadfjorden i april og august viste at under 50 meters dybde var vannet nesten oksygenfritt. I april var brakkvannslaget omtrent 5 meter tykt, mens det i august var 20 meter tykt. Fjorden er 160 meter dyp.[31]

Normalt blir fjordene tilført lite ferskvann i vinterhalvåret. Avkjøling av overflaten kombinert med vind gjør at fjordvannet blir gjennomblandet (ned til 100 meter eller mer) om vinteren. Dette vannet inneholder ferskvann fra sommeren og er lettere enn det mer salte vannet på kysten. Kraftig fralandsvind (vanlig i fjordstrøkene om vinteren) skaper strøm på overflaten ut fjorden slik at tyngre vann fra kysten trekkes inn over fjordterskelen og ned i fjordens dyp.[32]

I sommerhalvåret er det normalt stor tilførsel av elvevann innerst i fjordene. Dette ferskvannet blander seg med saltvann til et brakkvannslag som hever overflatenivået slik at det oppstår en strøm på overflaten ut fjorden. Denne overflatestrømmen blir gradvis saltere ved omrøring med litt dypere vannlag. Like under denne strømmen ut fjorden går en kompenserende strøm av saltere kystvann innover fjorden. På større dyp står under fjordterskelens nivå står det kalde vintervannet stille og er adskilt fra atmosfæren av brakkvannstrømmene øverst i vannsøylen. I en del fjorder er terskelen så grunn at vannet i dypet ikke skiftes ut hvert år og vannet blir oksygenfattig og ulevelig for en del fisk og dyr. I de mest ekstreme tilfellene der det alltid ligger en barriere av ferskvann på fjorden og det dessuten legger seg is skiftes vannet under overflaten aldri ut slik at fjorden blir oksygenfri og råtten. Drammensfjorden er et eksempel.[32]

Fjord - etymologi og bruk

[rediger | rediger kilde]
Se også: Norges fjorder
Utsikt over Eyjafjörður på Island.
Doubtful Sound er en fjord på New Zealand.

Fjord er et av de få norske ord som er blitt internasjonale, spesielt i engelsk hvor det benyttes direkte. Det skotske ordet firth er et også lånord fra norsk.

Fjord kommer fra det norrøne fjǫrðr[33] som kan bli trukket tilbake til det prehistoriske indoeuropeiske ordet *prtús, avledet av *por- eller *per, det vil si «gå», «passere» eller «å sette over på den andre siden».[34]

Fjord i grunnbetydningen «der man ferder over» har da samme opprinnelse med ordet «ferd» (reise), engelske fare. Engelsk firth er et lånord fra gammelnorsk.[35] Verbet fare og substantivet ferje, engelske ferry, er av samme opprinnelse.[36]

Det indoeuropeiske *por- har gitt det greske poros. Det latinske ordet portus for havn er også beslektet og har gått inn i det tyske ordet Furt og det engelske ordet ford som betyr vadested, ord som gjenfinnes i både Frankfurt og i Oxford, som direkte oversatt til norsk blir Øksnevad, gresk Bosporos – okse-vadestedet[35][37]

Fjord er felles i de skandinaviske språkene norsk, dansk og svensk. På islandsk er fjord fjörður, og på færøysk fjørður. På svensk finnes også i tillegg det mer dialektpregete ordet fjärd som er etymologiske det samme ordet. Fjärd benyttes hovedsakelig i navn om vannrenner rundt Østersjøen mens fjord benyttes om vannrenner rundt Nordsjøen. Svenskene skiller altså de to ordene i henhold til både vannrennens karakter og plassering grunnet gamle navnkonvensjoner.[trenger referanse] På gammelnorsk var genitiv av fjǫrðr fjaraðr, dativ var firði. Dativformen har blitt til det vanlige stedsnavnet Førde eller Førre.[38]

I Finland finnes det ikke fjorder, men det finske ordet som benyttes er vuono og det er ikke avledet fra det norrøne fjörðr.

Til tross for at fjord har gått inn i internasjonal terminologi er det likevel ikke universalt. Mange fjorder blir på engelsk kalt for «canals», «inlets» og «sounds», eksempelvis Hood Canal, Burrard Inlet og Puget Sound. På norsk er en kanal kun en kunstig gravrenne med vann i og brukes aldri som synonymt med fjord, slik som Sootkanalen, Göta kanal og Panamakanalen.

I norrøn tid ble -sær brukt om fjorder eller deler av fjorder, ifølge Oluf Rygh spesielt om fjordmunning som Sognsær (Sognesjøen). Strindsær (Strindfjorden) er en utvidelse eller en del av en fjord. Naumsær kan tidligere ha vært brukt om Namsens brede, sakteflytende munning og har senere gått over til å betegne hele vassdraget. Rygh antok at de aller eldste fjordnavnene har vært usammensatte, det vil si uten «-fjord» eller «-anger». Bunnefjorden ble i vikingtiden kalt Skjáldr.[39] Langesundsfjorden ble i norrøn tid kalt Grenmarr, i betydningen sjøen utenfor grenenes land. «Marr» er et gammelt ord for sjø eller hav. Vefsnir var det gammelnorske navnet på Vefsnfjorden og var laget av elvenavnet Vefsna som er den største i området. Senere har Vefsn blitt navn på distriktet. Ofotfjorden ble i norrøn tid kalt Ófóti som senere gikk over til å være navn på distriktet Ofoten.[35]

Det er vanlig at fjordnavnet har blitt overført til bygda eller landskapet omkring, og denne betydningsutvidelsen kan ha skjedd allerede i forhistorisk tid. I nyere tid har det vært vanlig at «-fjord» (ubestemt form) har blitt erstattet av «-fjorden» (bestemt form).[40] Fjordene har alltid vært ferdselsårer og navn på den enkelte fjord antas derfor å være tildels meget gammelt.[41]

-angr

[rediger | rediger kilde]

I norrønt, trolig fra før vikingtiden - det er ikke brukt på Island, ble «angr» brukt som fellesnavn på fjorder, viker og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger, Mauranger, Malangen og Kvænangen, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder, bygder eller landskap for eksempel Varanger. «Angr» kan være relatert til gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal. Rygh antok at «-angr» er eldre enn «-fjord» og at betydningen av «-angr» kan ha vært glemt allerede i vikingtiden og middelalderen.[39][42][43] På Island og Grønland finnes ikke fjordnavn på «-angr». I Nord-Norge finnes fjordnavn på «-angr» helt øst til Varanger noe som tyder på at folk fra norrøn bosetning lenger sør besøkt de nordlige områdene før vikingtiden og før områdene ble bebygget og fikk fast bosetting.[41]

Falske fjorder

[rediger | rediger kilde]

I norsk dagligtale har ordet fjord en bredere betydning enn i internasjonal språkbruk og i geologisk terminologi. Flere navn har for eksempel fjord-leddet i seg selv om de ikke er ekte fjorder:

En smal innsjødel som munner ut i en større innsjø har også gjerne fått navnet fjord — som Furnesfjorden i innsjøen Mjøsa. En del lange, fjordliknende innsjøer blir også kalt for fjorder. Tyrifjorden, Randsfjorden og Byglandsfjorden er eksempler på dette. Navngivingen kan henge sammen med at de ble brukte til ferdsel på samme måte som fjorder i havet.[trenger referanse] Flere av disse var etter istiden saltvannsfjorder som ble skilt fra havet på grunn av landhevingen. For eksempel strakte havet seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr..[3][8][9][10]

De fleste ekte fjorder i verden finnes langs kysten av Norge, Skottland, Island, Grønland og det østlige Canada omkring Nord-Atlanteren; langs kysten av Britisk Columbia (Vest-Canada) og Alaska (USA) langs det nordøstlige Stillehavet; langs kysten av Chile ved det sørøstlige Stillehavet og langs det sørvestlige New Zealand.

Avvik og rariteter:

  • Noen steder regner man at fjorden startet når de ytterste skjær var bak en, og en så land forut og etter hvert på sidene. Dette kan passe for ytre Oslofjorden, tidligere kalt «Viken», innløpet til flere sørlandsbyer, Ryfylkefjorden, Trondheimsfjorden og videre til Varangerfjorden. I tillegg får vi fjordnavn som Hafrsfjord, hvor «fjorden» er en stor morenesjø med seilbar havforbindelse.
  • Osterfjorden har den egenskap at man kan seile inn en lang og trang fjord som ikke stopper før man er tilbake til start. Osterøy er en «innlandsøy» helt omgitt av fjorder.
  • Limfjorden i nordlige Danmark er fjord i dansk språkbruk, mens den i engelsk språk er en «channel» (kanal) ettersom den er åpen i begge ender og deler øya Vendsyssel-Thy fra resten av Jylland. Definisjonsmessig er det i dag ikke en fjord i henhold til norsk språkbruk heller, men navnet er en konvensjon fra gammelt av. (Den har da i perioder vært lukket mot Nordsjøen også i historisk tid). Men dette heller ikke konsekvent den andre veien. «The Bristol Channel» ligner på en fjord. Det samme kan sies om «St. Lawrence Channel» i Canada.
  • Mens den lange fjordlignende buktene langs kysten av New England i USA noen ganger blir referert til som «fiards» (fjorder) er den eneste isbredannede fjorden i New England Somes Sound i Maine.
  • En del innlandsvann på Østlandet, dannet av isbreen, fått fjord i navnene. Utenfor Norge er det tre vestlige armer av New Zealands innsjø Lake Te Anau blitt navngitt som fjorder - North Fiord, Middle Fiord og South Fiord. En annen «ferskvannsfjord» i en større innsjø er Baie Fine som ligger ved det nordøstlige kysten av Lake Huron i Ontario i Canada.

Velkjente fjorder

[rediger | rediger kilde]

Nord-Atlanteren

[rediger | rediger kilde]

Russland

[rediger | rediger kilde]

Norge og Svalbard

[rediger | rediger kilde]
Nærøyfjorden i Aurland kommune i Sogn og Fjordane.
Fjord à Christiania, Claude Monet (1895).

De lengste fjordene:

Noen flere fjorder:

Se også Liste over norske fjorder

Danmark og Kontinentet

[rediger | rediger kilde]

De britiske øyer

[rediger | rediger kilde]

Island

[rediger | rediger kilde]

Grønland

[rediger | rediger kilde]

Vest

Øst

Canadas østkyst

[rediger | rediger kilde]

Nordlige Stillehavet

[rediger | rediger kilde]

Canadas vestkyst

[rediger | rediger kilde]

Alaska og USAs vestkyst

[rediger | rediger kilde]

Sørlige Stillehavet

[rediger | rediger kilde]

Chile

[rediger | rediger kilde]

New Zealand

[rediger | rediger kilde]

Fjorder i kultur og historie

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Holtedahl, H. (1967). Notes on the formation of fjords and fjord-valleys. Geografiska Annaler. Series A. Physical Geography, 49(2/4): 188-203.
  2. ^ a b Nesje, A., & Whillans, I. M. (1994). Erosion of Sognefjord, Norway. Geomorphology, 9(1), 33-45.
  3. ^ a b c d Dokken, Øyvind mfl (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. 
  4. ^ Ramberg, I. B. (Ed.). (2008). The making of a land: geology of Norway. Geological Society of London.
  5. ^ Dahl, Svein Olaf (6. september 2015). «Hæreid - geologi». Grind - Ei reise gjennom natur og kultur i Hordaland (på norsk nynorsk). Besøkt 19. mai 2018. 
  6. ^ «Fjord». Norwegian Biodiversity Information Centre. Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 30. januar 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 19. mai 2018. 
  7. ^ Johansen, Øystein Klock (1994). Fra fangstmann til viking. Hokksund: Øvre Eiker kommune. 
  8. ^ a b Telemark. Oslo: Gyldendal. 1975. ISBN 8205068445.
  9. ^ a b Norge sett fra luften. Oslo: Det Beste. 1980. ISBN 8270100935.
  10. ^ a b Mikkelsen, Egil (1989). Fra jeger til bonde: utviklingen av jordbrukssamfunn i Telemark i steinalder og bronsealder. Oslo: Universitetets oldsaksamling. ISBN 8271810790.
  11. ^ [https://web.archive.org/web/20180818150629/http://www.ngu.no/nyheter/hvorfor-fins-det-ikke-marine-avsetninger-oppover-langs-mj%C3%B8sa Arkivert 18. august 2018 hos Wayback Machine. Hvorfor fins det ikke marine avsetninger oppover langs Mjøsa? Ngu.no Norges geologiske undersøkelse
  12. ^ Bygdebok for Modalen og Eksingedalen. Bind 2. Sogenemnda, 1990.
  13. ^ Bøyum, Anders (1. september 1973). «Salsvatn, a lake with old sea water». Schweizerische Zeitschrift für Hydrologie. 2 (på engelsk). 35: 262–277. ISSN 1420-9055. doi:10.1007/BF02502922. Besøkt 19. oktober 2022. 
  14. ^ Østrem, Gunnar (1984). Dybdekart over norske innsjøer: et utvalg innsjøkart utarbeidet ved Hydrologisk avdeling. Oslo: Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. ISBN 8255403922. 
  15. ^ Rødevand, Øivind (1982). Natur og kultur: geografi for den videregående skolen. Oslo: NKS-Forlaget. ISBN 8250800737. 
  16. ^ Landet ved Polarsirkelen: geologi og landskapsformer. [Trondheim]: Norges geologiske undersøkelse. 1995. ISBN 8273851621. 
  17. ^ Sogn og Fjordane. Oslo: Gyldendal. 1980. ISBN 8205117721. 
  18. ^ Geografisk leksikon, redigert av Waldemar Brøgger. Oslo: Cappelen, 1963.
  19. ^ Askheim, Svein (11. juli 2017). «Sognefjorden». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 19. mai 2018. 
  20. ^ Den Norske los. Stavanger: Norges sjøkartverk. 1982. 
  21. ^ Bergum, Leiv (1998). Sognefjorden. Leikanger: Skald. ISBN 8279590005. 
  22. ^ Fjordheimen: Vestlandets fjorder, folk og samfunn, før og nå. Oslo: Grøndahl. 1981. ISBN 8250404556. 
  23. ^ a b c Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). West Norwegian fjords.  Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN 978‐82‐92‐39491‐5
  24. ^ a b c Akvakultur i fjorder: biologiske, fysiske og administrative rammevilkår : foredrag holdt på seminar arrangert av Sogn og Fjordane distriktshøgskule 15.- 16. september 1988 på Sogndal hotell. Sogndal. 1988. ISBN 8272820536. 
  25. ^ Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). West Norwegian fjords. Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN 978‐82‐92‐39491‐5
  26. ^ Miljøsikkerhet i innseilingsleder: utredning fra en arbeidsgruppe opprettet av Fiskeridepartementet : avgitt 13. juni 1990. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Seksjon Statens trykning. 1991. ISBN 8258302256. 
  27. ^ Havnestrukturen i Oslofjord-regionen: en vurdering av havnestruktur og -samarbeid for framtidig håndtering av enhetslastet gods : utredning fra et utvalg oppnevnt av Fiskeridepartementet 24. april 1998 : avgitt 2. juni 1999. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Statens trykning. 1999. ISBN 8258304941. 
  28. ^ Ramsdal, Roald (22. september 2016). «Tåler denne turbinen seks uker i en av Norges sterkeste tidevannstrømmer?». Tu.no (på norsk). Besøkt 14. mai 2021. 
  29. ^ Svelvik 1945-1995. Svelvik: Svelvik kommune. 1995. ISBN 8299367204. 
  30. ^ Schandy, Tom (2000). Naturperler i Buskerud. Drammen: T. Helgesen. ISBN 8299568218. 
  31. ^ Johnsen, Geir Helge (2006). Temperaturmålinger i Bolstadfjorden våren / sommeren 2006. Rapport nr 926. Bergen: Rådgivende biologer. ISBN 82-7658-494-2. 
  32. ^ a b Skreslet, Stig (1980). Fjordene og kyststrømmen. Rauma/Ulvåa på vektskåla. Åndalsnes: Møre og Romsdal naturvern. s. 48–54. 
  33. ^ Nordisk kultur: samlingsverk. Oslo: Aschehoug. 1939. 
  34. ^ https://snl.no/fjord
  35. ^ a b c Helleland, Botolv (1975). Norske stedsnavn/stadnamn. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250401042. 
  36. ^ Rosbach, Johan Hammond (1984). Levende ord: etymologi for alle. Oslo: Aventura. ISBN 8258811185. 
  37. ^ Ayto, John: Dictionary of Word Origins, 1999. Side 236.
  38. ^ Rygh, O. (1898). Norske Gaardnavne: Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. Kristiania: Fabritius. 
  39. ^ a b Rygh, O. (1896). Norske Fjordnavne. Kristiania: Aschehoug. 
  40. ^ Olsen, Magnus (1973). Norsk stadnamngransking: ei artikkelsamling. Oslo: Samlaget. s. 110-114. ISBN 8252101607. 
  41. ^ a b Olsen, Magnus (1971). Hvad våre stedsnavn lærer oss. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200031950. 
  42. ^ Arnesen, Martin (1829-1905) (1958). Etymologisk Undersøgelse om norske Stedsnavne. Oslo: Børsum. 
  43. ^ Helle, Knut (1975). Stavanger: fra våg til by. [Stavanger]: i hovedkommisjon hos Stabenfeldt. ISBN 8253201893. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Nesje, Atle; mfl. «Sognefjorden : hvor mye fjernet isbreene?». I: Naturen, nr 5, 1992
  • Trømborg, Dagfinn. Geologi og landformer i Norge. Landbruksforl. , 2006. ISBN 82-529-2859-5
  • Aarseth, Inge. «Fjordene rundt Bergen – hvordan ble de dannet?» I: Stein, nr 3, 1998
  • Howe, J. A.; m.fl. Fjord Systems and Archives - Geological Society spesialpublikasjon nr 344, 1-3, 2010.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fjord&oldid=24558215»