Hopp til innhold

Francesco Colasuonno

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Francesco Colasuonno
Født2. jan. 1925[1]Rediger på Wikidata
Grumo Appula
Død31. mai 2003[1]Rediger på Wikidata (78 år)
Grumo Appula
BeskjeftigelseKatolsk prest (1947–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1975–)
  • kardinaldiakon (Sant’Eugenio, 1998–)
  • titulær erkebiskop (1974–)
  • Apostolic Nuncio to Poland (1986–)
  • Apostolisk delegat (1990–)
  • Apostolisk delegat (1974–)
  • Apostolic Pro-Nuncio (1981–)
  • Apostolic Pro-Nuncio (1985–)
  • Apostolic Nuncio to Italy (1994–1998)
  • Apostolic Nuncio to San Marino (1995–1998) Rediger på Wikidata
Utdannet vedPontificia Ecclesiastica Academia
Gregoriana
NasjonalitetItalia (19462003)
Kongedømmet Italia (19251946)
UtmerkelserStorkors av Republikken Italias fortjenstorden

Francesco Colasuonno (født 2. januar 1925 i Grumola Appula ved Bari i Italia, død 31. mai 2003 i Grumola Appula) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Francesco Colasuonno ble presteviet av Baris erkebiskop Marcello Mimmi den 27. september 1947. Han underviste så i et tiår ved seminaret i Bari mens han tok doktorgrader i teologi og kirkerett.[2]

Pavelig diplomat

[rediger | rediger kilde]

Hans tidlige postertinger i det pavelige diplomati var til USA 19621967,[3] India 19681972, og Kina (Taiwan) 19721974.

Titulærerkebiskop

[rediger | rediger kilde]

Den 9. februar 1975 ble han bispeviet av Corrado Ursi.

Han var apostolisk delegat i Mosambik 19741981, nuntius i Zimbabwe 19811984, pro-nuntius i Jugoslavia 19851986, nuntius med særoppgaver og leder for Den hellige stols arbeidskontakter med den polske regjering 19861990, Pavestolens representant ovenfor Den russiske føderasjon 19901991.

Før og ved slutten av realsosialismen i Øst-Europa, var Colasuonno i tillegg til Polen også ansvarlig for for andre sosialistiske stater som Tsjekkoslovakia, hvor den katolske kirke ble utsatt for alvorlige represalier og overvåking av sine prester. Likevel lyktes det å få kommunistene å til tillate de tre bispeordinasjonene den 11/12. juni 1988, som Colasuonno var hoved- eller medkonsekrator for: Jan Lebeda, Antonín Liška, Ján Sokol. I august og september 1989 ordinerte han også František Vaňák, Josef Koukl og František Tondra.

Han ordinerte også i eller for Øst-Europa biskopene Gheorghi Ivanov Jovcev (Bulgaria, juli 1988), Tadeusz Kondrusiewicz (Belarus, oktober 1989), György-Miklós Jakubínyi (Romania, april 1990), Pál Reizer (Romania, mai 1990), John Bukovsky (Romania, oktober 1990), Jan Purwiński (Ukraina, mars 1991), Jan Pawel Lenga (Kasakhstan, mai 1991), Jānis Pujats (Latvia, juni 1991), Joseph Werth (Russland, juni 1991), Jānis Bulis (Latvia, juni 1991).

Da han ønsket å få kontakt med og en formening om katolikkenes nærvær i Vladivostok, vandret han rundt i byen i sin soutane for gjåre seg synlig.[2]

Han var nuntius i Italia 19941998 (og San Marino fra 1995).

Han ble kreert til kardinal den 21. februar 1998 av pave Johannes Paul II; hans titteldiakonia ble Sant’Eugenio.

Kardinal Colasounno døde den 31. mai 2003 i Grumo Appula og ble i und wurde in der dortigen Pfarrkirche beigesetzt.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018192, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Corley, Felix (26. juni 2003). «Cardinal Francesco Colasuonno». The Independent. Besøkt 2. september 2017. 
  3. ^ Bourdeaux, Michael (29. juli 2003). «Cardinal Francesco Colasuonno». The Guardian. Besøkt 2. september 2017. 
  4. ^ colaf, lest 10. desember 2021

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]