Franske rettskrivingsreformer
Det har vært flere franske rettskrivingsreformer. Fransk er det språket som lengst har hatt en offisiell rettskriving, siden grunnleggelsen av Académie française i 1635.
Den siste rettskrivingsreformen var den franske rettskrivingen av 1990, som ble lansert som en anbefaling, uten å bli pålagt brukerne av det franske språk.
Historikk
[rediger | rediger kilde]Fransk rettskriving har alltid utviklet seg, etter det prinsippet at hvordan språket brukes skal reflektere ords rettskriving. Noen eksempler på franske rettskrivingsreformer er:
- 1718, i den andre utgaven av Académie françaises ordbok ble bokstavene J og V adoptert og skilt fra I og U.
- 1740, i den tredje utgaven av ordboken, fikk en tredel av alle ord endret rettskriving,[1] og de mange aksentene som brukes på fransk ble introdusert (f.eks ble throne, escrire, og fiebvre til trône (trone), écrire (skrive), og fièvre (feber).
- 1835, fra og med den sjette utgaven av ordboken, skriver man den stumme t-en i flertallsformen av ord som enfants (barn), som tidligere ble bøyd enfant-enfans. I imparfait, ble oi endret til ai for å stemme overens med faktisk uttale: Tredje person entall av verbet être (å være) gikk således fra å være étoit til å bli était.
- I begynnelsen av 1900-tallet, ble apostrofen i sammensatte hunnkjønnsord der første ledd var adjektivet grand (stor), erstattet med en bindestrek, ettersom dette adjektivet på latin hadde lik hannkjønns- og hunnkjønnsform (grandis). Dette gjaldt ord som grand'mère som ble endret til grand-mère.[2]
- I 1979 i Quebec, i 1986 og 1999 i Frankrike, og 1993 i Belgia ble det publisert retningslinjer for forskjellige yrkestitlers form for kvinnelige innehavere av yrker. En del yrker, f.eks. professeur (lærer) kan være både hannkjønn og hunnkjønn, men kan også gjøres om til hunnkjønn ved å legge til en e: professeure. (I motsetning til andre ord (inkludert adjektiv) der hannkjønnsformen slutter på -eur får hunnkjønnsform på -euse.)
Rettskrivingen av 1990
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Den franske rettskrivingen av 1990
I oktober 1989, ba den daværende franske statsministeren, Michel Rocard, le Conseil supérieur de la langue française om å foreslå en del rettelser til fransk rettskriving, spesielt der det var uregelmessigheter. Denne reformen fokuserte på bruken av bindestrek, flertallsformen av sammensatte ord, perfektum partisipp, cirkumfleks og en del andre uregelmessigheter. Endringene som ble foreslått av le Conseil Supérieur ble enstemmig vedtatt av Académie française og godtatt av de tilsvarende organisasjonene i Quebec og Belgia. Den tidligere rettskrivingen fortsatte å være gyldig, og det er opp til hver enkelt bruker av fransk å avgjøre hvorvidt man vil bruke den gamle eller nye rettskrivingen. Ordbøker vil inneholde både den gamle og nye formen som jevnbyrdige stavemåter for det samme ordet, og i korrekturprogrammer for datamaskiner kan man velge hvilken rettskriving man vil bruke. (Standarden er ofte rettskrivingen fra før 1990, slik at hvis man vil bruke denne, må man endre oppsettet selv.)
Ettersom man ikke har vært pålagt å gå over til den nye rettskrivingen, har den ikke hatt noe stort gjennomslag blant brukerne av fransk. I september 2008, gikk flere av ministrene i Belgias regjering inn for at franskspråklig undervisning skulle skje med den nye rettskrivingen.[3]
Fra og med 16. mars 2009, vil de franskspråklige, belgiske avisene La Libre Belgique, Le Soir et La Dernière Heure, bruke den nye rettskrivingen.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Orthographe sur le site du Service de la langue française Arkivert 16. mars 2008 hos Wayback Machine.
- ^ Bref aperçu de l'évolution de l'orthographe française
- ^ Circulaires 2675, 2677 og 2676 signert den 25. september 2008. Se La nouvelle orthographe et l'enseignement hos orthographe-recommandee.info
- ^ Communauté française de Belgique. ««Le 16 mars, la presse belge passe à la "nouvelle orthographe"»».