Gudolf Blakstad
| Gudolf Blakstad | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. mai 1893[1][2][3] Gjerpen | ||
| Død | 22. nov. 1985[2][3] (92 år) Oslo[4] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt | ||
| Utdannet ved | Norges tekniske høgskole | ||
| Far | Wilhelm Blakstad | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Gudolf Blakstad (født 19. mai 1893 i Gjerpen, død 22. november 1985 i Oslo) var en norsk arkitekt som i 1920-årene ble kjent som en av landets fremste innen nyklassisismen i norsk byggekunst, men som fra 1930 gikk over til funksjonalismen.
Utdannelse og karriere
[rediger | rediger kilde]Han ble ferdig utdannet arkitekt ved Norges tekniske høgskole i 1916 og arbeidet i to år hos arkitekt Arnstein Arneberg, før han i 1918 startet sin egen praksis i Oslo. I 1919 tegnet han Oslo Nye Teater (sammen med Jens Dunker).
Blakstad deltok også i en arkitektkonkurranse utlyst av idrettsforeningen ved høgskolen i 1911 om utforming av utfartsstedet Studenterhytta. Dette kan antas være Blakstads første prosjekt som stod ferdig i 1913 -- bygd i en speilvendt versjon. Originale byggetegninger finnes i arkivet til NTNUI.
Sammen med Herman Munthe-Kaas) etablerte han i 1922 arkitektfirmaet Blakstad og Munthe-Kaas. Samme år vant de arkitektkonkurransen om rådhuset i Haugesund, men deres prosjekt i nyklassisime sto ikke ferdig før i 1931.
I 1927 var han en av kunstnerne og arkitektene som etter invitasjon fra Arno Berg, daværende byantikvar i Oslo, utarbeidet forslag til hvordan hovedstadens bygningsmasse kunne bli mer fargerik og innbydende. Initiativet til dette byutviklingsprosjektet kom fra kunstneren Henrik Sørensen.[5]
I Oslo tegnet Blakstad og Munthe-Kaas blant annet Kunstnernes Hus, oppført i 1930 etter arkitektkonkurranse 1928, og Odd Fellow-gården, som stod ferdig i 1934 etter konkurranse i 1931. I 1940 sto Handelsgymnasiet ferdig, men ble rekvirert av tyskerne og ikke tatt i bruk som skole før i 1946. Blant Blakstad og Munthe-Kaas' kjente senere arbeider er Alfaset kapell fra 1972. Bodø domkirke er et av deres fremst verker fra etterkrigstiden.
Priser og utmerkelser
[rediger | rediger kilde]For sitt arbeid sammen med Herman Munthe-Kaas fikk Gudolf Blakstad Houens fonds diplom og Betongtavlen 2004 for Elgeseter bro.
Verker (utvalg)
[rediger | rediger kilde]- 1913 - NTNUI Studenterhytta, Trondheim
- 1930 – Kunstnernes hus (Wergelandsveien 17), Oslo
- 1931 – Haugesund rådhus, Haugesund
- 1934 – Odd Fellow-gården (Stortingsgata 28), Oslo
- 1940 – Oslo handelsgymnasium (Parkveien 65), Oslo
- 1951 – Elgeseter bro, Trondheim
- 1954 – Heddal stavkirke, restaurering 1939-54.
- 1956 – Bodø domkirke, Bodø
- 1972 – Alfaset kapell, Oslo
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Artists of the World Online, AOW kunstner-ID 10127925[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Gudolf_Blakstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b KulturNav, KulturNav-ID cb14a6d8-caca-4187-b1b2-528a07d0acc2, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500058172, utgitt 16. juni 2009, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Slik ville kunsteliten fargelegge Oslo i 1927». www.aftenposten.no. 22. september 2019. Besøkt 5. oktober 2020. ««Her er en vill plan, la oss omkolorere Oslo», skrev maleren Henrik Sørensen i 1927. 39 kunstnere og arkitekter tok utfordringen. (---) Det startet med en kronikk i tidsskriftet St. Hallvard i 1927, skrevet av den kjente maleren Henrik Sørensen. I det som nærmest var en frustrasjon over at Oslo by den gang fremsto som «hvitsmurt og «nedlerete», kom han med sitt ønske om «en vill plan». (---) Dette satte daværende byantikvar og leder av Oslo Byes Vel, Arno Berg, på ideen om å innby til en konkurranse blant de mest kjente kunstnere og arkitekter om å fargesette Oslo.»
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Verk av Gudolf Blakstad på nasjonalmuseet.no
- Gravferdsetaten om Alfaset kapell
- Museumsnett.no: Liste over arkitekter representert i Norsk arkitekturmuseums tegningssamling
- Gudolf Blakstad – utdypning. Fra Norsk biografisk leksikon. Store norske leksikon nettutgave (besøkt 20. mars 2011)