Gummiboomen

Gummiboomen betegner periodene med utvinning og kommersialisering av gummi som råvare i Brasil mellom 1879 og 1912 og med en andre periode mellom 1942 og 1945 under den andre verdenskrigen. Disse periodene er viktige deler av den økonomiske og sosiale historien i Brasil og begivenhetenes sentrum var i Amazonasregionen hvor de bidro til store utvidelser i form av bosettinger. Med bosettingene kom også rikdommene. De medførte store kulturelle og sosiale endringer som bidro til at byene Manaus, Porto Velho og Belém ble kraftig utbygd. De er den dag i dag store sentre og hovedsteder i sine respektive delstater, Amazonas, Rondônia og Pará. I den første perioden ble det føderale området av Acre, i dag delstaten Acre, opprettet etter å ha blitt kjøpt fra Bolivia for 2 millioner britiske pund i 1903.

Bakgrunn

Den første gummifabrikken oppstod i Paris i 1803 og produserte gummistrikker og bukseseler. Problemet var bare at materialet utviste visse uønskede egenskaper ved forskjellige temperaturer. Ved romtemperatur var massen klebete og høyere temperaturer bare forverret disse egenskapene, mens lavere temperaturer førte til herding av gummien.

De første til å oppdage og ta i bruk de enestående egenskapene til naturlig gummi var de innfødte indianerne i Sentral-Amerika. Det var altså i Amazonasregnskogen at utvinningen av gummi fra gummitreet (Hevea brasiliensis) utviklet seg. Gummitreet er et tre i Euphorbiaceae-familien og er også kjent som lykketréet i disse områdene.

Fra stammen til gummitreet blir det tappet en hvit væske kalt latex som består av gjennomsnittlig 35% hydrokarboner hvor hovedbestanden er 2-metyl-1,3-butadien (C₅H₈), ellers kjent som isopren, monomeren til naturgummi.

Latex er i utgangspunktet et praktisk talt nøytralt stoff med en pH mellom 7,0 og 7,2. Når det blir utsatt for luft i en periode på 12 til 24 timer, faller surhetsgraden til 5,0 og det skjer en spontan koagulasjon som danner polymeret gummi, representert ved (C₅H₈)_n, hvor n er i størrelsesordenen 10 000 og representerer en gjennomsnittlig molar masse mellom 600 000 og 950 000 g/mol.

Det finnes noen ulemper med denne måten å få tak i gummien. For eksempel vil den ved tappingen kunne bli utsatt for andre stoffer (rusk og avfall), noe som vil gjøre den utsatt for fordervelse og forråtnelse samt gjøre den klebrig på grunn av temperaturpåvirkningene. Ved å behandle gummien industrielt kan man eliminere forurensningene ved koagulering og videre vulkanisere produktet. Når råvaren blir bearbeidet ved hjelp av slike prosesser, blir den ubedervelig samt holdbar mot løsningsmidler og temperatursvingninger pluss at den får utmerkede mekaniske egenskaper og mister den klebete karakteren.

Den første gummiboomen (1879–1912)

I de første fire og et halvt århundrene med utforskning levde befolkningene i den brasilianske delen av Amazonas praktisk talt isolert fra de portigusiske/brasilianske kolonistene. Dette hadde mye å gjøre med at man ikke fant noe gull eller edelstener i områdene og verken portugiserne eller senere det brasilianske keiserriket klarte å utføre noe som ga oppmuntring til utvikling i regionen. Den regionale økonomien ble uviklet i faser som fulgte markedets interesse for de forskjellige naturressursene i regionen.

Gummi - garantert gevinst

Den teknologiske utviklingen og den industrielle revolusjonen i Europa var den utløsende faktoren som gjorde naturgummien, inntil dette tidspunktet et produkt kun Amazonas kunne levere, høyt etterspurt og dermed høyt priset. Dette garanterte derfor høye gevinster og avkastninger for de som bega seg inn i denne bransjen.

Siden begynnelsen av den andre halvdelen av det 18. århundre hadde gummi en stor tiltrekningskraft på framtidsrettede gründere. Utvinningen av latex i Amazonas viste seg å gi en umiddelbar høy gevinst. Naturgummien ble snart en høyt profilert råvare i den europeiske og nordamerikanske industrien og prisen steg deretter. Dette gjorde derfor Brasil til en destinasjon for folk med intensjoner om å få kjennskap til gummitreet samt metoder for tapping i håp om å kunne gjøre seg en kjapp fortjeneste.

Med tappingen av gummien dukket det opp flere byer og befolkninger som senere ble utvidet til byer. Belém og Manaus som allerede eksisterte fikk derfor en viktig omforming og urbanisering. Manaus var den første brasilianske byen som ble urbanisert og den andre byen som fikk installert elektrisk energi (den første var Campos dos Goytacazes i Rio de Janeiro).

Planleggingen av en jernbane for å transportere gummiproduksjonen

Idéen om å bygge en jernbane på elvebankene til elvene Madeira og Mamoré ble unnfanget i Bolivia i 1846. Siden landet ikke haddet noen transportmuligheter fra sine landområder var det nødvendig å lage et alternativ for å kunne eksportere gummien ut via Atlanterhavet.

Den opprinnelige idéen gikk ut på å benytte båter som gikk opp Mamoréelven i boliviansk territorium og deretter via Madeiraelven i Brasil. Denne vannveien hadde store utfordringer i form av tjue fossefall. Dermed ble det foreslått bygging av en jernbane som tok seg igjennom det problematiske området.

Tanken om å finne en transportmetode for gummien ble også tenkt i Brasil, og i 1867 dro ingeniørene Josè og Francisco Keller ut på en ekspedisjon for å utforske fossefallregionene i Madeiraelven for å finne den beste transportmuligheten. De kom også fram til at en jernbane måtte konstrueres.

Til tross for at transport via vannveier allerede var sett på som overkomplisert, dro den nordamerikanske ingeniøren George Earl Church ut i 1869 med godkjennelse fra den bolivianske regjeringen for å opprette et transportfirma som skulle koble sammen Mamoré- og Madeiraelvene. Etter å ha sett vanskelighetene med egne øyne ble derimot disse planene gitt opp av Church og det var nå duket for bygging av en jernbane.

Forhandlingene gikk framover, og i 1870 fikk Church tillatelse fra den brasilianske regjeringen til å bygge en jernbane langs fossefallene til Madeiraelven.

Acre-konflikten

Den nå nærmest ukontrollerbare tappingen av gummi fra trærne førte til en internasjonal konflikt. De brasilianske arbeiderne gikk stadig lenger inn i skogene og over grensene til Bolivia, alt for å finne nye gummitrær som kunne tappes for sin dyrebare latex. Det førte til konflikter og kamper over grensegangene i slutten av 1800-tallet og situasjonen ble eskalert til en militær tilstedeværelse under ledelse av José Plácido de Castro.

Den nylig proklamerte brasilianske republikken utnyttet rikdommene fra gummihandelen til det maksimale, men Acre-konflikten (som grensekonfliktene på grunn av gummitappingen ble kalt) var en alvorlig distraksjon.

Det var den forutseende og intelligente intervensjonen fra diplomaten Baronen av Rio Branco og ambassadøren Joaquim Francisco de Assis Brasil, delvis finansiert av gummibaronene, som endte i undertegnelsen av Petrópolistraktaten den 17. november 1903 under regjeringen til president Rodrigues Alves. Denne traktaten satte en sluttstrek for konflikten med Bolivia og garanterte en effektiv brasiliansk kontroll av landområdene og skogene i Acre.

Brasil fikk herredømmet over regionen i bytte mot landområder i Mato Grosso, en utbetaling av 2 millioner britiske pund samt en avtale om å bygge en jernbane over fossefallene i Madeiraelven. Dette ville gjøre det mulig å transportere bolivianske varer (hvorav gummi var hoveddelen) til de brasilianske havnene i Atlanterhavet (til å begynne med Belém i Pará ved utløpet av Amazonas).

På grunn av den fredelige løsningen på denne konflikten fikk hovedstaden i Acre navnet Rio Branco og to kommuner i denne delstaten ble navngitt etter to viktige rolleinnhavere: Assis Brasil og Plácido de Castro.

Madeira-Mamoré strekningen ferdigstilt

Jernbanestrekningen Madeira-Mamoré, også kjent som Ferrovia do Diabo (Djevelens jernbane) for å ha kostet cirka seks tusen arbeideres liv, ble konstruert av nordamerikaneren Percival Farquhar. Byggingen ble påbegynt i 1907 under Affonso Pennas regjering og var en av viktigste hendelsene i utviklingene i Amazonas og var et klart forsøk på å integrere regionen i verdensmarkedet ved hjelp av kommersialiseringen av gummi.

Den 30. april 1912 ble den siste delen av jernbanestrekningen Madeira-Mamoré lagt. På denne datoen ankom det første togsettet byen Guajará-Mirim som offisielt er grunnlagt samme dag.

Framtiden til jernbanen som hovedsakelig ble konstruert for å transportere gummi og andre amazonasprodukter fra både Bolivia og Brasil til atlanterhavshavnene skulle vise seg å bli nokså usikker.

Årsaken var først og fremst at prisen på latex falt loddrett på verdensmarkedet, noe som gjorde at handelen med gummi fra Amazonas ikke lenger var levedyktig. For det andre ble det bygd to andre jernbaner ut av Amazonasregionen, en i Chile og en annen i Argentina. Den tredje faktoren var at Panamakanalen som åpnet den 15. august i 1914 også tok sin del av transportene.

I tillegg viste naturkreftene sin styrke og Amazonasregnskogen sine enorme nedbørsmengder tok ofte med seg lange strekninger av jernbanesporene samt broer og landfyllinger. Naturen tok tilbake områdene som var åpnet i forbindelse med byggingen.

Jernbanen ble delvis lagt ned i 1930-årene og helt nedlagt i 1972, det samme året som Transamazônica-veien (BR-230) ble åpnet. Idag er det kun 7 kilometer av de tidligere 364 kilometrene med jernbanespor som er åpnet og det er kun for turistformål.

Høydepunktet, forfining og luksus

De nyrike i Manaus gjorde byen til verdens hovedmarked f diamanthandel.

Hovedstedene i Pará og Amazonas, henholdsvis Belém og Manaus, ble i denne tidsepoken ansett som de mest utviklede byene i Brasil og blant de mest velstående i verden. Belém hadde en litt mer framstående posisjon grunnet både sin strategiske lokalisering nesten på kysten samt at det bodde flere gummiutvinnerne der enn i Manaus. Begge byene hadde installert elektrisitet, rennende vann og avløp. Velstanden og utviklingen hadde sine høydepunkter mellom 1890 og 1920 da disse byene nøt godt av teknologier som de andre byene lenger sør i landet ennå ikke hadde. Manaus hadde slikt som trikker, store avenyer bygd på gjenfylte sumpområder samt luksuriøse og imponerende bygninger som Amazonasteateret, regjeringspalasset, kommunemarkedet og tollboden. Belém kunne skilte med sitt fiskemarked, jernmarked, fredsteateret samt mange private bygninger i palass-stil.

Den europeiske innflytelsen gjorde seg snart bemerket i Manaus og Belém, både i arkitekturen og livsstilen, og gjorde 1800-tallet til den beste økonomiske fasen noensinne for begge byene. Eksporten fra Amazonas i denne tidsperioden stod for nesten 40% av Brasils eksport. De nyrike i Manaus gjorde byen til verdens hovedmarked for salg av diamanter. Takket være gummien var personinntekten i Manaus dobbelt så stor som hele regionen til kaffeproduksjonen (São Paulo, Rio de Janeiro og Espírito Santo).

Valutaen som ble benyttet i gummihandelen var britiske pund og dette var dermed også valutaen som ble benyttet i Manaus og Belém i denne fantastiske tidsperioden.

Slutten på gummimonopolet i Amazonas

Jernbanestrekningen Madeira-Mamoré som ble ferdigstilt i 1912 kom alt for sent. Amazonas' monopol på gummiproduksjon var allerede på vei til å bli brutt da engelske botanikere hadde fått tak i frø fra gummitrærne i Amazonas og påbegynt plantasjer i Malaysia, Sri Lanka og tropiske deler av Afrika. Disse nye plantasjene hadde en mer effektiv og billigere produksjon som resulterte i lavere utsalgspriser og kunne dermed ta over verdensmarkedet for produktet.

Naturgummien fra Amazonas fikk altså en for høy pris i verdensmarkedet og den regionale økonomien stagnerte som et resultat av denne nye konkurransen. Krisen for gummisalget ble forsterket av en bedriftsledelse samt regjering uten framtidsvisjoner som ikke hadde noen alternativer for regionens utvikling og en umiddelbar konsekvens med stagnasjon rammet byene. Feilen lå ikke bare hos bedriftslederne, kjent som gummibaronene, og den dominante klassen, men også hos regjeringen og politikerne som ikke la til rette for å planlegge produksjonen av gummien.

Malaysia var med sine gummitreplantasjer den viktigste årsaken til bruddet i Brasils monopol på gummi.

Den økonomiske krisen som fulgte monopolbruddet i Amazonas hadde store konsekvenser for inntektene og førte til stor arbeidsløshet, store utflyttinger, forlatte herskapshus og en komplett mangel på framtidsutsikter for de som valgte å bli igjen i regionen. Arven etter høydepunktet til gummiboomen var den nye jernbanen samt de nye byene Porto Velho og Guajará-Mirim.

Gummiarbeiderne som nå var uten inntekter bosatte seg i utkanten av Manaus for å søke nye måter å fø seg og sine familier. Brasils sentrale regjering opprettet et eget statlig organ kalt Superintendência de Defesa da Borracha med mål å snu krisen, men dette viste seg å være en ineffektiv organisasjon og den klarte ikke å garantere inntekter og ble dermed etter kort tid lagt ned.

I 1930-årene gikk Henry Ford, den nordamerikanske bilindustripionéren, inn i Amazonas og bygde byen Fordlândia vest i Pará hvor han satte opp gummiplantasjer. Forsøket ble en fiasko av flere årsaker og Ford gikk deretter ut av Amazonas.

Den andre gummiboomen (1942–1945)

Amazonas fikk sin andre gummiboom under den andre verdenskrig, men denne var kun for en begrenset periode. Siden de japanske styrkene hadde det militære herredømmet over det sørlige stillehavet i de første månedene av 1942 samt at de invaderte Malaysia, falt kontrollen over gummiplantasjene i japanske hender. Dette forårsaket et fall på 97% i produksjonen av asiatisk gummi.

Dette resulterte i igangsettingen av enda flere elementer, inklusive infrastruktur, kun i Belém. Denne gangen var det USA som stod for investeringene. Som eksempler på dette har vi Banco de Crédito da Borracha (idag BASA), det «store hotellet» som ble bygget i Belém på kun tre år som idag (2008) er et Hilton hotell, flyplassen i Belém, flybasen i Belém og så videre.

Gummikrigen

Ved å kalle inn befolkningen fra nordøstregionen (såkalte nordestinos), fikk Getúlio Vargas minimalisert tørkeproblemet i nordøst samtidig som det ga en ny innsprøytning for koloniseringen av Amazonas.

I sin streben etter å finne en måte å løse denne problemstillingen og samtidig forsyne de allierte styrkene med gummi som da var nødvendig for mye av krigsmateriellet, inngikk Brasil en avtale med USA som utløste en gummiutvinningsoperasjon i stor skala fra Amazonas som ble kjent under navnet «Gummikrigen».

Siden gummiutvinningen var forlatt og det ikke fantes mer enn 35 000 arbeidere i regionen var den store utfordringen til Getúlio Vargas (daværende president av Brasil) å øke den årlige produksjonen fra 18 000 til 45 000 tonn i henhold til avtalen. For å kunne gjennomføre dette, var det nødvendig med en arbeidsstyrke på 100 000 menn.

Den obligatoriske tjenesteplikten som ble innført i 1943 ble gjennomført av Serviço Especial de Mobilização de Trabalhadores para a Amazônia (SEMTA), med hovedsete i Fortaleza, Ceará. valget av nordøstregionen som hovedsete kom av den store krisen regionen befant seg i på grunn av tørken.

Litteratur

Dean, Warren (1989): A luta pela borracha no Brasil: um estudo de história ecológica. São Paulo: Nobel.

Eksterne lenker

Brasiliansk naturgummi (pt-br)

Autoritetsdata