Hattemakerfeiden

Marcus Møller Thrane

Hattemakerfeiden, eller hattemakerkrigen som hendelsen også kalles, var en hendelse med arbeideropptøyer som utspant seg på Ringerike, og kanskje spesielt i Hønefoss, i 1851, da politiet ville arrestere en av thranitterbevegelsens ledere, den radikale hattemakeren Halsten Knudsen.

Bakgrunn

Halsten Knudsen kom til Hønefoss i 1835 og gikk i lære som hattemakersvenn hos hattemaker Lars Andersen, som var gift med Ellen Kirstine født Ridder (1803–1867). Knudsen var sønn av Knud Halstensen og Aase Maria Andersdatter og født i Drammen, men familien skal egentlig ha vært fra Valdres. Da Lars Andersen plutselig døde giftet Knudsen seg med enka den 23. juli 1836, og ble således svigersønn av sagfogd Ole Hansen Ridder (1758–?) og kona Lucie Marie Jørgensdatter født Stabel (1771–?). Ole Ridder var en yngre bror (eller halvbror) av Lars Ridder (1738–1794), som i 1775 kjøpte Stein gård i Hole for 3 290 riksdaler.

Den lokale arbeiderbevegelsen

Thranitterbevegelsen ble lokalt på Ringerike ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen. Knudsen kom til byen som hattemakersvenn under hattemaker Lars Andresen. Marcus Thrane (1817–1890) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Da Thrane kom til Hønefoss i slutten av april 1849, ble den første lokale arbederforeningen stiftet. Like etterpå ble det stiftet to til i Ådal.

Arbeiderforeningenes hovedkrav var at alminnelig folk skulle få stemmerett. Arbeiderforeningenes pionerer argumenterte med at dersom arbeiderne fikk stemmerett, ville de få talsmenn på Stortinget og slik kunne endre lovene. Arbeiderforeningene mente også at skolen måtte bli lik for alle, og de ivret etter å opprette sparebanker som kunne lære småkårsfolk å spare og få orden på økonomien sin. Ved siden av sin rent politiske virksomhet drev også arbeiderforeningene et omfattende opplysningsarbeid.

I en oversikt over antall foreninger som ble publisert i Arbeider-Foreningernes Blad i september 1849 hadde Hønefoss 219 medlemmer, Ytre Ådal 79, Øvre Ådal 107, Ytre Sokndalen 50, Øvre Soknedalen 87, Storelven i Norderhov 38, og Vegårdsfjerdingen i Norderhov 12. Utover høsten og vinteren vokste foreningene voldsomt, og sommeren 1850 var Hønefossforeningen blant landets største. Ut på høstparten samme året er det senere anslått at antallet medlemmer på Ringerike trolig var nærmere 1 400, men siden det ikke finnes medlemslister kan man ikke være sikker på det riktige antallet.

Ved siden av Knudsen opererte også ringerikingene Gudbrand Larssøn Sundløkken og læreren Johan Henrik Semmen som agitatorer rundt om i hele landet. Ringerike var også sterkt representert på de store arbeidermøtene som ble holdt på Ladegårdsøen, som Bygdøy het på den tiden. Disse møtene blir gjerne referert til som «Lilletinget». Det første Lilletinget ble holdt i 1850, og det andre året etter. Det var dette siste møtet som var opptakten til den hendelsen som siden har blitt kjent som «hattemakerfeiden». I tillegg til Knudsen møtte også Gulbrand Johnsrud fra Øvre Ådal og Hans Christensen Fjeld fra Hole på Lilletinget.

Feiden begynner

Skisse av E.M. Færden (1915) over Nordsiden i Hønefoss, cirka år 1852.

Forhandlingene på Lilletinget i 1851 førte til at både Marcus Thrane og Theodor Abildgaard (1826–1884) ble arrestert. Årsaken var uklarheter omkring voteringen om bruk av makt dersom arbeiderne ikke fikk gjennomslag i stemmerettssaken gjennom forhandlinger. Både Knudsen, Johnsrud og Semmen tilhørte de som talte for bruk av makt. Trusselen om maktbruk gjorde myndighetene nervøse, noe som førte til arrestasjonene. Myndighetenes aksjon mot arbeiderforeningene og ønsket om å kriminalisere dem var den direkte foranledningen til urolighetene som oppsto på Ringerike i juli 1851.

Den 21. juli 1851 startet bråket i Hønefoss. Sorenskriver Jørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingen Christian Fjeld i Madame Glatvedts gård på Norsida. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet i Christiania, og der hadde det blitt tatt opp en del radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle hattemaker Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.

Hattemakerens våpendragere

En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til oppfordre folk om ikke å svikte han, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet han. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da ørvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av de som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robsahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i Hønefossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.

Hattemakeren arresteres

Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra det Norske Jegerkorps til Klokkergården (synonym med tidligere Østre Hønen) i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham, og dro derfor opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpna med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være til stede da under avhørene av formannen deres, Johan Henrik Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han pånytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus festning den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.

Tiltale og dom

Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav flere kom fra Ringerike. Saken endte til slutt i Høyesterett, som avsa sin dom våren 1855. Opprinnelig ble Knudsen og Semmen dømt til henholdsvis 15 og 10 års tukthus av kommisjonen, men begge fikk redusert straffene i Høyesterett. Knudsen fikk 9 år og Semmen 3 år. Marcus Thrane fikk til slutt 4 års tukthus, og utvandret til USA etter soningen.

Det har blitt hevdet at Knudsen i sin dype fortvilelse over dommen tok rennefart og stanget hodet i en kakkelovn så han døde, men dette er ikke tilfellet. Knudsen døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel den 4. juli 1855, men av kolera. Halstein Knudsen ble begravet på kolerakirkegården ved Tøyen i Oslo.

Andre ringerikinger som ble dømt var Anders Larsen Sundløkken (3,5 år), Anders Gulsplads (2 år), Gulbrand Johnsrud (1 år), Elling Semmen (1 år), Ole Mælingen (9 måneder), Hans Olsen Holt (8 måneder), pottemaker Nils Andersen (7 måneder), Anders Kristiansen Marigaard (30 dagers vann og brød), Fredrik Hvalseie (30 dagers vann og brød). I tillegg ble Ole Ingebrigsten Semmen, far til Johan Henrik Semmen, dømt til 2 års fengsel. Han var blind og hadde diktert fullmakten sønnen fikk til Lilletinget i 1851. Helge Gunbjørnsen Tytodden, som kommisjonen opprinnelig dømte til 7 års fengsel, druknet i fløtningsulykke før saken hans kom opp i Høyesterett, slik at retten avviste saken hans. En rekke andre personer ble dessuten dømt til kortere fengselsstraffer.

Det skulle gå mange år før det ble ny fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846–1931) fra Hønefoss valgt til Det norske Arbeiderpartiets første partiformann. Man kan kanskje hevde han var en produkt av hattemakerfeiden.