Jakob (stamfar)

«Jakob» omdirigeres hit. For mannsnavnet, se Jakob (fornavn).

Jakob bryter med engel, maleri av Rembrandt, 1659.

Jakob (hebraisk: יַעֲקֹב – Yaʿăqōḇ, i betydningen «hæl» eller «beintrekker»; gresk: Ἰακώβ – Iakṓb; arabisk: يَعْقُوب – Yaʿqūb), senere kjent som Israel (hebraisk: יִשְׂרָאֵל – Yiśrāʾēl, «blir med Gud»; gresk: Ἰσραήλ – Israḗl; arabisk: إِسْرَائِيل‎ – Isrāʼīl), er beskrevet i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet), i Talmud, Det nye testamentet, og i Koranen, som den tredje patriark av den hebraiske folket som Gud inngikk en pakt med, og som stamfar til stammene i Israel, og etter ham har hans etterkommere blitt oppkalt etter, «israelitter».

I den hebraiske Bibelen er han sønnen til Isak og Rebekka, sønnesønn av Abraham og Sara, og av Betuel, og den yngre tvillingbroren av Esau. Jakob fikk tolv sønner og minst en datter med sine to hustruer, Lea og Rakel, og med deres kvinnelige slaver Bilha og Silpa. Barna som er nevnt i Første Mosebok var Ruben, Simeon, Levi, Juda, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Jissakar, Sebulon, datteren Dina, Josef, og Benjamin.

Før Benjamin ble født hadde Jakob fått sitt nye navn Israel av Jahve. Navnet «Israel» kan bli oversatt som «Gud utfordrer», men andre betydninger har også blitt foreslått. En del bibelforskere mener at navnet kommer fra verbet śœarar («å herske, være sterk, ha autoritet over»), dermed betyr navnet «Gud styrer» eller «Gud dømmer». Andre mulige meninger er «Guds fyrste» (fra King James-utgaven) eller «El slåss/strides».

Som et resultat av en alvorlig tørke i Kanaan, flyttet Jakob til Egypt på den tiden da hans sønn Josef var egyptisk visekonge. Etter at Jakob døde der 17 år senere, førte Josef levningene av Jakobs legeme til landet Kanaan hvor han ga sin far en storstilt grav i den samme Makpela-hulen hvor også Abraham, Sara, Isak, Rebekka og Jakobs hustru Lea var gravlagt.

Jakob i Første Mosebok

Den bibelske fortelling om Jakobs liv er beskrevet i Første Mosebok, kapitlene 25-50.

Jakob og Esaus fødsel

Jakob og hans tvillingbror, Esau, ble født av Isak og Rebekka etter tyve års ekteskap da Isak var 60 år. Rebekka var ubekvem under graviditeten og dro for å spørre Gud hvorfor hun hadde det vondt. Hun fikk en profeti om at tvillingbrødrene kjempet i hennes livmor og ville fortsette å slåss livet gjennom, selv etter at de hadde fått hver deres stammer. Profetien sa at «To folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.»

Da tiden kom for Rebekka å føde, kom den førstefødte Esau ut dekket av rødt hår som han var dekket av «en fell over hele kroppen», og den andrefødte, Jakob, holdt om hans hæl. I henhold til Første Mosebok navnga Isak og Rebekka den førstefødt for עשו, Esau (`Esav eller `Esaw, i betydningen «hårete» eller «grovt/barskt», fra hebraisk: עשה, `asah, «gjøre» eller «lage»; Den neste sønnen ga de navnet יעקב, Jacob (Ya`aqob eller Ya`aqov, i betydningen «hæl-griper», «beintrekker», «han som følger etter hælen», fra hebraisk: עקב, `aqab eller `aqav, «gripe ved hælen», «overgå», «holde igjen», et ordspill på hebraiske: עקבה, `iqqebah eller `iqqbah, «hæl»).

Guttene viste svært forskjellig natur etter hvert som de vokste og modnet. «...og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene.» Holdningen til deres foreldre endret seg også: «Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob.»

Salg av fødselsretten

Jakob tilbyr Esau mat i bytte for fødselsretten, maleri av Zacarias Gonzalez Velazquez, 1800

I den hebraiske Bibelen fortelles det at Esau solgte sin fødselsrett til Jakob. Dette avsnittet hevder at Esau, etter å ha kommet utsultet tilbake fra markene, bønnfalt Jakob om å gi ham noe av den suppe som Jakob nettopp hadde kokt. «Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom.» Esau referert til maten som «det røde», altså rød kjøttsuppe, noe som ga hans tilnavn, hebraisk: אדום, `Edom, i betydningen «Rød». Jakob tilbød å gi Esau en bolle av stuingen i bytte for fødselsretten, og Esau må ha vært svært sulten for han gikk med på det.

Jakobs bedrag av Isak

Da Isak ble gammel ble han blind og ble usikker på når han skulle dø, og besluttet å skjenke Esau hans fødselsrett. Han anmodet Esau om å gå ut på markene med sine våpen (pilkogge og bue) for å drepe et rådyr. Isak ba deretter Esau om gjøre velsmakende retter for ham, slik han likte, og deretter ville han spise det og velsigne Esau.

Rebekka overhørte dette, og hun innså at profetien ville bli oppfylt ved at Isaks velsignelse gikk til Jakob da «den eldste skal tjene den yngste». Hun ba Jakob om å bringe henne to geitekjeer slik at disse kunne bli lagd til en velsmakende rett som Isak likte og slik at Jakob kunne ta Esaus plass ved velsignelsen. Jakob innvendte at faren ville gjenkjenne forskjellen på dem da Esau var hårete mens hans selv var glatt. Han fryktet at faren ville forbanne ham, men Rebakka tilbød å ta forbannelsen på seg selv. Før hun sendte Jakob inn til faren, kledde hun ham i Esaus klær og la geiteskinn på hans armer og nakke.

Forkledd som Esau gikk Jakob til Isaks rom og sa at han var Esau. Overrasket at Esau var tilbake allerede, spurte Isak hvordan jakten var over så rask. «Herren din Gud lot det løpe rett imot meg.» Faren ba om å få kjenne på ham og sa «Det er stemmen til Jakob, men hendene til Esau.» Isak ga deretter Jakob sin velsignelse i den tro at det var Esau: «Folk skal tjene deg, folkeslag bøye seg for deg. Vær herre over dine brødre, din mors sønner skal bøye seg for deg. Forbannet er de som forbanner deg, velsignet er de som velsigner deg!»

Jakob hadde knapt forlatt rommet da Esau kom tilbake fra jakten for å motta sin velsignelse. Isak ble sjokkert da han forsto at han var blitt bedratt, men Jakob ville forbli velsignet. Esau spurte om faren bare hadde én velsignelse. Isak kunne da bare love ham «Av sverd skal du leve, din bror skal du tjene. Men når du river deg løs, skal du kaste åket hans av nakken.»

Selv Esau hadde solgt sin fødselsrett, la Esau sin bror Jakob for hat for at han hadde tatt farens velsignelse. Han sverget å drepe broren så snart faren var død. Da Rebakka fikk vite dette, ba hun Jakob om å reise til hennes bror Labans hus i Harran. Hun overbeviste Isak om å sende Jakob av sted da hun fryktet at han ville ta til seg en hetittkvinne til kone (hvilket Esau hadde gjort). Etter at Isak sendte Jakob av sted for å finne en egnet hustru, innså Esau at hans egne kanaanittiske hustruer var onde i hans fars øyne, og han tok en datter av Isaks halvbror Ismael som enda en hustru.

Jakobs stige

«Jakobs stige», maleri av Michael Willmann, ca. 1691

På veg fra Beer-Sjeba og i nærheten av Luz på veg til Harran fikk Jakob i en drøm en visjon om en stige, eller en trapp, som nådde helt opp til himmelen med engler som gikk opp og ned langs den. Han hørte Guds stemme som gjentok mange av velsignelsene av ham og stemmen kom fra toppen av stigen: «Jeg er Herren, din far Abrahams og Isaks Gud. Den jorden du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt.»

I henhold til den fransk rabbiner Rashi var meningen bak visjonen at i landflyktigheten ville det jødiske folket ha store lidelser før den jødiske Messias ville komme: englene som representerte de landflyktige i Babylonia, Persia og Hellas som alle steg opp et antall skritt, parallelt med årene i landflyktighet, før de «falt ned»; men engelen som representerte den siste landflyktighet, den av Roma eller Edom, steg høyere og høyere inn i skyene. Jakob fryktet at hans barn aldri ville bli fri for Esaus herredømme, men Gud forsikret ham at ved de siste dager ville også Edom falle ned.

Om morgenen våknet Jakob og fortsatte sin veg til Harran. Det stedet hvor han hadde tilbrakt natten, kalte han for «Betel» (Beth El), «Guds hus», eller egentlig «Els hus».

Jakobs ekteskap

Rakel og Jakob, maleri av William Dyce

Da Jakob kom til Harran i Paddan-Aram så han en brønn hvor gjetere samlet sin flokker og her møtte han Labans yngste datter Rakel, sin kusine. Hun arbeidet som gjeter. Han ble forelsket i henne med en gang, hun var «velskapt og vakker» og etter å ha tilbrakt en måned med sine slektninger, ba han om hennes hånd i ekteskap. I gjenytelse skulle han arbeide for Laban i syv år, noe Laban gikk med på. Disse syv årene virket for Jakob «som noen få dager i hans øyne, så glad var han i henne», men da årene var fullført, ba han for sin brud. Laban bedro Jakob ved å bytte den tildekte bruden med Rakels eldre søster Lea.

Om morgenen da sannheten ble kjent, rettferdiggjorde Laban sin handling ved å si at i hans land var det uhørt å gi bort en yngre datter før den eldre. Imidlertid ville han gi Rakel også i ekteskap om Jakob arbeidet i ytterligere syv år. Etter bryllupsfesten var over, giftet Jakob seg med den yngre søsteren, og påbegynte de nye syv årene. Laban satte slavekvinnen Bilha til å tjene hos Rakel.

Jakob elsket Rakel mer enn Lea, og Lea ble fylt av hat. Gud åpnet Leas livmor og hun fødte fire sønner i rask rekkefølge: Ruben, Simeon, Levi, og Juda. Rakel ble derimot ufruktbar. Ved å følge Saras eksempel, ga hun Jakob sin slavekvinnen Bilha, slik at Rakel kunne oppfostre sønner via henne, og Bilha fødte Jakob sønnene Dan og Naftali. Da Lea midlertidig var uten barn, ga hun sin slavekvinne Silpa til Jakob slik at Lea kunne oppfostre flere barn enn Rakel. Jakob gjorde Silpa gravid og hun fødte sønnene Gad og Asjer. Etterpå ble Lea fruktsommelig igjen, og fødte Jissakar, Sebulon, og datteren Dina, hans eneste datter. Gud husket Rakel, og til sist fødte hun sønnene Josef og Benjamin. Om graviditetene blant de ulike kvinnene var overlappende, skulle de tolv fødslene ha skjedd innenfor syv år. Den første elleve fødslene skjedde innenfor seks år i henhold til Første Mosebok.

Etter at Josef var født besluttet Jakob å reise tilbake til sine foreldre. Laban var uvillig til å slippe ham, men spurte hva han skulle betale ham. Jakob foreslo at alle geitene og sauene i Labans flokk som var «stripete, flekkete og droplete» skulle være hans lønn. Teksten antyder at Jakob hadde utført eksperimenter med avl, og således sørget for egen flokk ble sterkere og mer tallrike enn Labans, og han ble meget rik. Med tiden merket Labans sønner at Jakob tok store deler av deres flokker, og holdningen til Jakob endret seg. Gud fortalte Jakob at burde komme seg vekk, og han dro med sine kameler, sauer, hustruer og barn uten å informere Laban. Før de dro stjal Rakel farens terafer, som antagelig kan tolkes som religiøse husidoler i form av figurer av englevesener, små nok til at hun kunne skjule dem i salvesken.

I raseri forfulgte Laban etter Jakob i syv dager. Natten før han nådde fram til ham kom Gud til Laban i en drøm og advarte ham om ikke å sin noe som var verken godt eller ondt til Jakob. Da de to til sist møtes, spilte Laban rollen som den sårete svigerfar og krevde sine terafer tilbake. Da Jakob ikke kjente til disse, sa han at den som hadde stjålet dem skulle dø. Da Laban kom til Rakels telt, skjulte hun teraferne ved å sitte på dem og sa at hun ikke kunne reise seg da hun menstruerte. Jakob og Laban skiltes med en pakt om bevare freden dem imellom. Laban dro hjem og Jakob fortsatte.

Jakob tilbake i Kanaan

Jakob bryter med en engel, maleri av Eugène Delacroix.

Da Jakob nærmet seg landet Kanaan sendte han budbringere i forvegen til sin bror Esau i «Se'ir-landet, på markene i Edom». De kom tilbake og fortalte at Esau var på veg med en hær på 400 menn. Med stor engstelse forberedte Jakob seg på det verste. Deretter sendte han en inderlig bønn til Gud om hjelp. Han delte så sitt følge i to deler, for om han ble angrepet ville den ene delen slippe unna. Byen her fikk navnet Mahanajim (hebraisk for «to telt/leirer»). I tillegg sendte han foran seg en forsoningsgave til broren. «Av det han eide, tok han ut en gave til broren Esau: to hundre geiter og tjue bukker, to hundre sauer og tjue værer, tretti kameler som ga melk, og føllene deres, førti kuer og ti okser, tjue eselhopper og ti esler.» Denne forsoningsgaven tolket tidlige teologer som et tegn på Jakobs kjærlighet til broren. Pytagoreerne anså 220 og 284 som «vennskapstall»: Divisorene til 220 er 1, 2, 4, 5, 10, 11, 20, 22, 44, 55 og 110, og summen av disse er 284. Motsatt er divisorene til 284 1, 2, 4, 71 og 142, og summen av disse blir 220. Tallparet 220 og 284 ble derfor oppfattet som symboler på vennskap, og talismaner solgt i middelalderen hadde inngravert disse tallene, ettersom det å bære en slik talisman ble antatt å fremme kjærligheten.

Jakob reiste med sin familie og sine flokker over vadestedet Jabbok om natten, gikk deretter tilbake etter sine eiendeler og ble alene i samkvem med Gud. Der dukket det opp en mystisk vesen: en «mann» i henhold til Første Mosebok 32:24, 28; eller «Gud» i henhold til Første Mosebok 32:28, 30, Hosea 12:3, 5; eller en «engel» i henhold til 'Hosea 12:4. Han hadde brytekamp med dette vesenet til daggry kom, og da vesenet innså at han ikke greide å overmanne Jakob, ga han Jakob et slag over hofteskålen, slik at hoften gikk ut av ledd. Av den grunn haltet Jakob mens han gikk. På grunn av dette «er det slik den dag i dag at israelittene ikke spiser muskelen over hofteskålen». Denne hendelsen er grunnlaget for mitzva, påbudet om fjerne urene deler av kjøttet. Dette var også hendelsen hvor Jakob fikk et nytt navn: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Jakob ba den andre si sitt navn, men svarte ikke. Etterpå døpte Jakob/Israel stedet til Penuel, hebraisk פְּנוּאֵל, Penuw`el eller Peniy`el, i betydningen «Guds ansikt», således hevdet han at «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og overlevd».

Forsoningen mellom Jakob og Esau, maleri av Peter Paul Rubens, 1624.

Ettersom terminologien er tvetydig («el» i Yisra`el) og ikke konsistent, og ettersom dette vesenet nektet å oppgi sitt navn, er det ulike syn på om vesenet var en mann, engel eller Gud. Den jødiske historikeren Josefus benytter seg kun av begrepene «engel», «guddommelig engel», og «Guds engel» i beskrivelsen av kampen som en liten seier. I henhold rabbineren Rashi var vesenet en beskyttende engel av Esau selv, sendt for å ødelegge Jakob før han kunne komme til Kanaan. Joshua Trachtenberg teoretiserte at vesenet nektet å identifisere seg selv i frykt for at dets hemmelige navn ble kjent. Litterære kristne tolkninger som Henry M. Morris mener at den fremmede var «Gud selv, og derfor Kristus i hans førinkarnerte tilstand» ved å sitere Jakobs egen evaluering og det navnet han tok deretter, Israel, «den ene som slåss seierrik med Gud», og la til at Gud hadde opptrådt i menneskelig form som Guds engel som spiste et måltid med Abraham i Første Mosebok 18.

Jakob bryter med engel, Bibelillustrasjon

Om morgenen samlet Jakob sine 4 hustruer og 11 sønner, plasserte slavekvinnene og deres barn først, Lea og hennes barn deretter, og Rakel og Josef sist. Det er blitt tolket som bevis for at Jakob fortsatte å favorisere Josef framfor Leas barn da posisjonen i bakre rekke var antatt tryggere ved frontalt angrep fra Esau. Jakob selv stilte seg i første rekke. Esaus tanker om hevn var åpenbart dempet da han synes fornøyd med de rikholdige gaver som han hadde mottatt. Deres gjenforening ble følelsesladet.

Esau tilbød å følge dem tilbake til Isak, men Jakob protesterte at hans barn var fortsatt unge og skjøre (født 6 til 13 år forut i fortellingen). Han foreslo at hans følge skulle møtte Esau ved Seirfjellet, men Jakob og Esau møttes ikke før ved Makpela-hulen for å gravlegge deres far Isak som levde til han ble hele 180 og var 60 år eldre enn dem selv.

Jakob kom deretter til Sikem hvor han kjøpte et stykke land (i dag identifisert som Josefs grav) I Sikem ble Jakobs datter Dina tatt til fange og voldtatt av sønnen til stedets lokale hersker, og som deretter ønsket å gifte seg med pike. Dinas brødre, Simeon og Levi, gikk med på dette i Jakobs navn på betingelse av at alle menn i Sikem ble omskåret, og således kunne de delta i israelittenes pakt med Jahve og således ble en del av stammefellesskapet. På den tredje dagen etter omskjæringen, da alle menn fortsatt hadde smerter, drepte Simeon og Levi dem alle med sverd og grep sin søster, og brødrene plyndret deretter alt som var av verdi, eiendeler, kvinner og barn. Jakob fordømte denne handlingen ved å si: «Dere har ført ulykke over meg. Dere har gjort meg forhatt hos dem som bor i landet, hos kanaaneerne og perisittene. Jeg har bare noen få menn. Samler de seg mot meg, slår de meg, og jeg og mitt hus blir utryddet.» Senere irettesatte han sine to sønner for deres anger da han ga sine velsignelser på sitt dødsleie.

Rakels grav, hollandsk gravering fra 1600-tallet.

Jakob dro tilbake til Betel hvor han fikk ny visjon om velsignelse. Skjønt Rebekkas død, Jakobs mor, ikke er direkte nedtegnet, nevnes det at «Debora, Rebekkas amme, døde og ble gravlagt nedenfor Betel, under eika; den ble kalt Gråteeika». I henhold til Midrasj indikerer Gråteeika, hebraisk אלון בכות, Allon Bachuth, at flertallsbetegnelsen i «gråte» at det var en dobbel sorg, hvilket at Rebekka døde på samme tid.

Jakob flyttet deretter videre mens Rakel var gravid og i nærheten av Betlehem begynte hun å føde og døde i veer mens hun fødte sin andre sønn Benjamin, Jakops tolvte sønn. Han gravla henne og reiste et monument over hennes grav. Rakels grav, rett utenfor Betlehem, har forblitt et populært sted for pilegrimer fram til denne dag. Jakob bosatte seg i Migdal Eder («Eders tårn») i nærheten av Betlehem hvor hans førstefødte sønn Ruben sov med Rakels slavinne Bilha. Jakobs reaksjon for dette ble ikke gitt, men senere fordømte han Ruben for det da han ga sine velsignelser på dødsleiet. Ved Mamre, utenfor Hebron, ble Jakob endelig gjenforent med sin far Isak.

Da Isak døde 180 år gammel, gravla Jakob ham sammen med Esau i Makpela-hulen, også kalt for «Patriarkenes gravsted», som Abraham hadde kjøpt som et familiegravsted. På dette tidspunktet i den bibelske fortellingen har to genealogier for Esaus familier blitt nevnt. En konservativ tolkning er at ved Isaks grav fikk Jakob nedtegnelser fra Esau som hadde vært gift 80 år tidligere, og han la dem sammen med sin egen familienedtegnelser, og den slektsliste fra Moses ble utvidet og utgitt.

Jakob i Hebron

Josefs tunika gitt til Jakob
maleri ved Giovanni Andrea de Ferrari, ca. 1640.

Jakobs hus bodde i Hebron i landet Kanaan. Hans buskap og flokker ble ofte gjetet ved beitemarkene i Sikem foruten også i Dotan. Av alle sine barn elsket han Josef, sin sønn med Rakel, mest. Det gjorde de andre brødrene sjalu og de gjorde narr av ham, og Josef gikk til sin far med disse plagene. Da Josef ble 17 år gammel fikk Jakob gjort for ham en lang frakk eller tunika bestående av mange farger. Da brødrene så denne hatet de ham enda mer. Da Josef begynte få drømmer, drømte han at hans familie ville bøye seg for ham. Han fortalte brødrene om denne visjonen, noe som fikk dem til å sammensverge for å bli kvitt ham. Da Jakob fikk høre om drømmen, irettesatte han sønnen for å antyde at huset Jakob skulle bøye seg for Josef.

En tid senere drev sønnene og beitet Jakobs flokker i Sikem, og Jakob ville vite hvordan det sto til og ba Josef dra i hans sted. Det var siste gangen han fikk se sin sønn i Hebron. Senere den dagen fikk Jakob rapporten om at Josef var død, drept av ulver, og sønnene brakte ham Josefs tunika dynket i blod som bevis. Jakob flerret opp sine egne klær i fortvilelse og sørget over sønnen i lange tider. Ingen av barna hans klarte å trøste ham.

I virkeligheten hadde hans sønner solgt Josef til slaveri til en karavane som dro til Egypt.

Syv år med sult

"Triumf Joseph" 1657

Tyve år senere, skjedde det over hele Midtøsten, i henhold til Første Mosebok, en betydelig hungersnød som varte i syv år. Det ble sagt at det eneste land som fortsatt hadde framgang var Egypt. I det andre året av denne hungeren, da Israel (Jakob) var blitt rundt 130 år gammel, beordret han sine ti sønner med Lea, Bilha og Silpa til å reise til Egypt og kjøpe korn. Israels yngste sønn, Benjamin, ble igjen hos sin far slik at han var trygg.

Da de ti sønnene kom tilbake til deres far fra Egypt hadde fylt opp med korn på sine esler. De fortalte sin far hva som hadde skjedd i Egypt, hvordan de var blitt anklaget for å være spioner og at deres bror Simeon var blitt tatt som fange. Da Ruben, den eldste, nevnte at de måtte ta med seg Benjamin til Egypt for å bevise deres ord som ærlige, ble deres far rasende på dem. Han kunne ikke forstå hvordan de ble satt i en posisjon hvor de fortalte egypterne alt om deres familie. Da sønnene åpnet sine sekker, oppdaget de at pengene som de hadde betalt for kornet var blitt fraktet tilbake. De ble da svært redde. Israel (Jakob) ble rasende på utsikten å tape ikke bare Josef og Simeon, men også Benjamin.

Det viste seg at Josef, som hadde identifisert sine brødre i Egypt, var i stand i all hemmelighet å gi dem pengene tilbake. Da Israels familie hadde konsumert alt kornet de hadde fraktet fra Egypt, beordret Israel sine sønner om å reise tilbake og kjøpe mer. Denne gangen talte Juda til sin far for overtale ham om å la Benjamin komme sammen med dem for å forhindre egyptisk gjengjeldelse. I håp om å få Simeon tilbake og sikre at Benjamin ble med tilbake, ba Israel dem om gi egypteren en gave av det beste de hadde: «litt balsam og litt honning, gummi og harpiks, pistasjnøtter og mandler!» Dessuten måtte de også ta med seg pengene tilbake.

Jakob i Egypt

Huset Israel ønskes velkommen av farao, akvarell av James Tissot (ca. 1900)

Da sønnene til Israel (Jakob) dro tilbake til Hebron fra deres andre reise, kom tilbake med tyve ekstra esler som fraktet med seg alle slags varer foruten også egyptiske vogner. Da deres far kom dem i møte kunne de fortelle ham at Josef fortsatt var i live, at han var guvernør over hele Egypt og at han ønsket hele Israels hus skulle flytte til Egypt. Israel «var like kald i hjertet, for han trodde dem ikke.» Da han fikk se hva de fraktet med seg hjem, erklærte han: «Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør.»

Israel og hele hans hus på sytti samlet deres buskap og begynte reisen til Egypt. På vegen stoppet Israel ved Beersheba for natten og for ofre til sin Gud, Jahve. Tilsynelatende hadde han reservasjoner mot å forlate sine forfedres land, men Gud forsikret ham om ikke å frykte noe, Gud vil følge ham til Egypt og tilbake igjen. Gud forsikret ham også at hans folk ville ha framgang og at Josef ville være hos ham når han døde. De fortsatte videre mot Egypt, og da nærmet seg landets grense, sendte Israel sin sønn Juda i forvegen for å finne ut hvor karavanen kunne stoppe. De ble dirigert til å slå leir i Gosen. Det var her, etter 22 år, at Israel så sin sønn Josef igjen. De omfavnet hverandre og gråt sammen. «Nå kan jeg dø, jeg har sett ditt ansikt, du lever ennå!»

Tiden hadde kommet for Josefs familie å personlig møte Egypts farao. Etter at Josef hadde forberedt sin familie for møtet, kom brødrene fram for farao først, formelt for å be om at deres budskap skulle gjete på egyptisk jord. Deretter ble Israel ført fram for farao og ettersom farao hadde slike høye tanker om Josef, var de praktisk talt likeverdige. Etter audiensen ble de dirigert til å bo og leve i Gosen. Huset Israel skaffet seg mange eiendeler og økte mangfoldig i løpet av sytten år, selv gjennom den verste av den syv år lange hungeren.

Jakobs siste dager

Israel (Jacob) var 147 år gammel da han tilkalte sin fremste sønn Josef og bønnfalt om at han ikke ville bli gravlagt i Egypt. Heller ville han bli fraktet til Kanaan og bli gravlagt sammen med sin forfedre. Josef sverget å gjøre som hans far ba ham om. Ikke lenge etter var Israel blitt syk og tapt mye av synet. Da Josef kom for å besøke sin far, brakte han med seg sine to sønner, Efraim og Manasse. Israel erklærte at de ville bli arvinger til arven av huset Israel, som om de var hans egne sønner, akkurat som Ruben og Simeon var det. Deretter la Israel sin høyre hånd på den yngre Efraims hode og hans venstre hånd på den eldre Manasses hode og velsignet Josef. Imidlertid var Josef misfornøyd med at hans fars høyre hånd ikke var på hans førstefødte, og han lot hendene bytte plass. Men Israel nekte og sa «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Også han skal bli til et folk, også han skal bli stor, men broren hans, som er yngre, skal bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.» Deretter tilkalte han alle sine sønner og ga profetier og forbannelser til alle tolv i henhold til deres alder.

Så døde Israel og familien, også egyptere, sørget over ham i sytti dager. Han ble balsamert og Josef forberedte en stor seremoniell reise til Kanaan. Han ledet faraos tjenere, og de eldre fra huset Israel og Egypt til bortenfor elven Jordan til Atad hvor de sørget i syv dager. Dette stedet ble siden kalt for Abel Mizraim. Deretter gravla de Israel i gravkomplekset Makpela-hulen som Abraham hadde kjøpt fra hettittene.

Etterkommerne av Jakobs sønner ble til Israels stammer som fulgte flukten fra Egypt, da israelittene erobret og bosatte seg i Israels land som var gitt til dem av Gud selv.

Religiøse perspektiv

Jødisk tradisjon

I henhold til klassiske jødiske tekster levde Jakob, som den tredje og siste patriark, et liv som var parallelt til avstamningen til hans avkom, det jødiske folk, inn i landflyktighetens mørke. I kontrast til Abraham — som opplyste verden med kunnskapen om Gud og fikk respekt av befolkningen i landet Kanaan — og Isak — som fortsatte sin fars lære og også levde i harmoni med sine naboer — erfarte Jakob mange personlige strider, både i landet og ute av det — inkludert hatet fra sin bror Esau, bedrageriet til hans svigerfar Laban, voldtekten av hans datter Dina, dødsfallet til hans favoritthustru Rakel, og forsvinningen av hans ynglingsønn Josef. Av disse grunner har jødiske kommentarer tolket mange elementer i Jakobs fortelling som symbolske for de framtidige vanskeligheter og stridigheter for det jødiske folk.

Det er to meninger i Midrasj til hvor gammel Rebekka var da hun ble gift og deretter da hun fødte tvillingene. I henhold til den tradisjonelle beregningen sitert av Rashi, var Isak 37 år gammel da han ble forsøkt ofret av sin far og nyheten om Rebakkas fødsel nådde Abraham umiddelbart etter denne hendelsen. I det tilfellet, ettersom Isak var 60 år da Jakob og Esau ble født, og de hadde vært gift i tyve år, da var Isak 40 år gammel da han giftet seg med Rebekka, noe som betyr at Rebekka var 3 år da hun ble gift, og 23 år gammel da hun fødte Jakob og Esau. I henhold til en annen mening var Rebekka 14 da hun ble gift og 34 år gammel da hun fødte tvillingene. I uansett tilfelle hadde Isak og Rebekka vært gift i tyve år før Jakob og Esau ble født. Midrasj sier at i løpet av Rebekkas graviditet, hver gang hun gikk forbi et hus med Torastudier, slet Jakob med å komme ut, og hver gang hun passerte et hus med avgudsdyrking, ville Esau slite med å komme ut.

Østlig-ortodoks kristendom

Russisk ortodoks ikon av sankt Jakob, 1700-tallet, ikonostasis i Kizjiklosteret i Russland

Den øst ortodokse kirke og de østkatolske kirker som følger de bysantinske ritualer, ser på Jakobs drøm som en profeti for kristen inkarnasjon av logos og hvor Jakobs stige er forstått som et symbol på Theotokos (jomfru Maria) som i henhold til ortodoks teologi forente himmelen og jorden i sin livmor. Den bibelske fortellingen av denne visjonen, Første Mosebok 28:10-17, er en av de fast høytlesningene av Det gamle testamente ved vesper under de store festivaler for Theotokos.

Jakobs velsignelser av Josefs sønner er også sett på som profetiske av kristne kommentarer. Eksempelvis er kryssingen av hans armer for å virkesette hans patriarkalske velsignelser sett som en forskygge av de velsignelser som kristne tror kom fra Jesus' død på korset.

Islamsk tradisjon

Den langt senere Koranen, skrevet på 600-tallet, plukket tekster og skikkelser fra den hebraiske Bibelen, og Jakob (arabisk: يعقوب , Ya'qub) er således framstilt som en profet av islam som mottok inspirasjon fra Gud. Han er anerkjent som en patriark av islam. Muslimer mener at han talte den samme monoteistiske tro som sine forfedre Abraham, Isak og Ismael. Han er nevnt 16 ganger i Koranen. I de fleste av disse tekstene er Jakob nevnt sammen med andre patriarker og profeter som en gammel og from profet. I henhold til Koranen forble Jakob i selskap med de utvalgte hele sitt liv. (XXXVIII: 47) Koranen nevner spesielt at Jakob var ledet (VI: 84) og inspirert (IV: 163) og var valgt for å håndheve forståelse av livet etter dette (XXXVIII: 46). Jakob er beskrevet som en gjør det gode (XXI: 72) og som oppfinnsom og hadde stor visdom (XXXVIII: 45).

Av livet til Jakob forteller Koranen to særlige viktige hendelser. Den første er den rollen han spiller i fortellingen om sin sønn Josef. Koranen gjenforteller historien om Josef i detaljer, og Jakob som Josefs far er nevnt to ganger og er referert ytterligere 25 ganger. I denne versjonen stoler Jakob ikke på en del av sine eldre sønner (XII: 11, 18, 23) ettersom de ikke respekterer ham. (XII: 8, 16-17) Jakobs profetiske vesen er åpenbar fra hans forhåndskunnskap om Josefs framtidige storhet, (XII: 6) hans anelse og svar på den antatte døden til Josef. (XII: 13, 18) Koranen nevner også biter av Jakobs liv, og nevner at hans hustruer omfatter Rakel. Jakob er senere nevnt i Koranen i konteksten av løftet gitt til Sakarja angående dennes sønn Johannes Døperen. (XIX: 6) Han ytterligere nevnt i Koranens andre kapittel: Da Jakob lå for døde ba hans sine tolv sønner om å bevitne om sin tro til ham før han dro til den neste verden. (II: 132) Hver av sønnene bevitnet foran Jakob om at de lovte å forbli muslimer til de døde, at de ville dyrke kun Gud.

I kontrast til det jødisk-kristne synet på Jakob er en hovedforskjell fortellingen om Isaks velsignelse av Jakob hvor Jakob bedro sin far. Det er ikke akseptert av islam og Koranen hevder at Jakob ble velsignet av Gud som profet, og derfor må muslimer tro at hans far, som også var profet, også kjente til sin sønns storhet. Jakob blir også funnet verdifull ved at hans liv har flere paralleller med livet til Muhammed. Muhammeds «Nattreise» hvor han reiste gjennom himlene kan blir sett på som en parallell til Jakobs visjon om stigen opp i himmelen. I tillegg gjorde de begge en viktig reise, Jakob fra Kanaan til Egypt og Muhammed fra Mekka til Medina. Islams tradisjon ser også paralleller til den islamsk tradisjonen med Job, også framstilt som en islams profet, da begge mistet mye, men forble tålmodige.

Historisk korrekthet

Mosebøkenes fortellinger begynner om Eden hage og fortsetter via fortellingene om Kain og Abel og Syndfloden til den sist fokuserer på skjebnen til en enkelt familie — Abrahams familie. Patriarken Abraham inngår en særskilt pakt med Gud at han skal bli far til en stor nasjon. Det dannet forutsetningen for reisen fra Mesopotamia til landet Kanaan. Det var Isaks sønn Jakob, tredje generasjon patriark, som ble far til tolv egne stammer, en for hver sønn. Konklusjonen er at etter å ha utvandret til Egypt skal de en dag ble ledet av Moses til det land som Gud har valgt ut for dem, og således oppfylle det løfte som Gud ga Abraham.

Løftet har i seg selv tre deler: avkom, velsignelser og land. Oppfyllelsen av løftet til hver av patriarkene avhenger av en mannlig arving, men etterkommerne beholder sin tro i Gud, og Gud gir i hvert tilfelle en sønn – i Jakobs tilfelle tolv sønner – som grunnlegger israelittene. Temaet med et guddommelig løfte forener de patriarkalske fortellingene, selv om det er underliggende og motstridende handlinger som gjør fortellingene komplekse, ikke minst de mange bedrag i fortellingen om Jakob.

De fleste bibelforskere og historikere av oldtidens Israel vurderer de patriarkalske fortellingene, inkludert livet til Jakob, som fylt av stor litterær og religiøs kraft, men ikke som historiske dokumenter. De er litterære komposisjoner fra 500- og 400-tallet f.Kr. som har blitt fremmet av ideologiske og teologiske grunner. De er upålitelige som historisk rekonstruksjon av den tidlige bosetningen av Israels fortid.

Arkeologi kan i liten grad bekrefte fortellingene om patriarkene, inkludert fortellingen om Jakob. The Bible Unearthed (2001) av Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman er det forfatterskap som mest konsekvent har avvist de patriarkalske fortellingene som historiske, og dermed også utvandringen til Egypt. Således har det heller ikke vært en utvandring ved Moses og en erobring av Kanaan, ettersom det ikke kan påvises av arkeologi. Tvert imot synes jødene være bare én av flere kanaanistiske stammer som alltid har vært i Kanaan og noen stamfar som Jakob finnes det intet historisk belegg for har eksistert.

Litteratur

• Albertz, Rainer (2003): Israel in exile: the history and literature of the sixth century B.C.E., Society of Biblical Literature
• Finkelstein, Israel & Silberman, Neil Asher (2001): The Bible Unearthed
• Moore, Megan Bishop; Kelle, Brad E. (2011): Biblical History and Israel's Past: The Changing Study of the Bible and History, Wm. B. Eerdmans Publishing
• Trachtenberg, Joshua (1939): Jewish Magic and Superstition: A Study in Folk Religion, New York: Behrman's Jewish Book house
• Thompson, Thomas L. (2002): The Historicity of the Patriarchal Narratives: The Quest for the Historical Abraham, Continuum International Publishing Group