Jesu fem sårmerker
Jesu fem sårmerker er en katolsk andakt knyttet til Kristi lidelse og død på korset, og tildels til dåp og nattverd; det er også et motiv i kristen kunst.
Til Jesu fem sårmerker regner man de to sår i håndflatene eller håndleddene, to sår på føttene og ett sår i siden. Disse stammer alle fra korsfestelsen, de fire første fra naglene, og såret i siden fra lansen som ble stukket i Jesu side for å forsikre seg om at Han var død.
I middelalderen, særlig i forbindelse med korstogene og valfarter til Det hellige land ble det populært å meditere over Jesu lidelse. Dette synliggjøres i Jerusalemskorset, som var korsfarernes merke fremfor noe. Det består av fem kors, som hver representerer et av de fem sårmerker. St. Bernhard av Clairvaux og St. Frans av Assisi var store tilhengere av andakten til de hellige fem sår, og bidro sterkt til å gjøre den populær.
Også andre middelalderhelgener holdt meget av fromheten til de hellige sår, blant annet St. Thomas à Kempis, Den hellige Klara, Sta. Birgitta og St. Gjertrud. De to sistnevnte skal ha fått åpenbaringer om at Kristus led under nesten 5500 sår under korsfestelsen, i hovedsak fra tornekronen og hudflettingen. Det ble derfor vanlig i Tyskland på 1300-tallet å be 15 Fadervår hver dag (tilsammen 5475 på ett år) som en «oppreisning» for disse sårene, en skikk som ble fremmet av Sta. Birgitta.
I 1761 fremmet St. Alphonso Maria de Liguori, grunnleggeren av redemptoristordenen en fromhetsøvelse kalt «Den korsfestede Jesu fem sårs rosenkrans». I 1821 utviklet også pasjonistene en slik rosenkransbønn til de hellige fem sår, som bestod av 5 x 5 Ære være til minne om Kristi sår, og 1 x 5 Ave Maria til minne om jomfru Marias sorg i forbindelse med hennes Sønns lidelse. Den franske nonnen Marie Martha Chambon skal ha fått overlevert en rosenkransbønn til De fem sårmerker i en åpenbaring. Den ble godkjent for universell bruk i Kirken i 1924.