Justismord

Gravstenen i Arizona, USA, over George Johnson som ble offer for et justismord i ordets opprinnelige betydning, ettersom han ble hengt til tross for at han var uskyldig.

Fritz Moens gravsted, til venstre John Christian Elden, Moens advokat, til høyre Tore Sandberg, privatetterforsker.

Justismord er når en person dømmes for en forbrytelse vedkommende ikke har begått. Opprinnelig har begrepet vært knyttet til en uskyldig som ble dømt til døden og henrettet. Siden er det også brukt om uriktige domfellelser knyttet til andre forhold av alvorlig karakter. Bruken er ikke bare avhengig av straffens lengde, men at det også dreier seg om alvorlige forbrytelser.

Det vil også være et justismord dersom tiltalte dømmes selv om beviskravene ikke er oppfylt, samtidig som det kan være all grunn til å tro at vedkommende er skyldig.

Prinsippet om at all (begrunnet) tvil skal komme tiltalte til gode (in dubio pro reo) gjelder for å hindre justismord. Prinsippet har røtter tilbake til romerretten. Det er stadfestet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6.2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14.2.

Justisfeil omfatter ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall. Justisfeil kan derfor slå i begge retninger, fra manglende oppklaring til uriktig domfellelse.

Justismord i Norge

Ordet justismord er ikke definert i norske lover. Falsk anklage dømmes etter straffeloven §§ 222-225. Det er også straffbart ikke å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse.

Initiativ fra private, uavhengige etterforskere har medført at justismord er avdekket. For eksempel konkluderer granskningsrapporten om «Lilandsaken» med at «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Sten Ekroth og Tore Sandberg hadde bidratt med». Det ble nedsatt en ny granskningskommisjon i forbindelse med «Moen-saken», og også her spilte Sandberg en avgjørende rolle i forbindelse med gjenopptagelsen.

I utredningen Fritz Moen og norsk strafferettspleie (NOU 2007:7) kom det fram kritikk om at norske domstoler i flere alvorlige straffesaker ikke har stilt strenge nok krav til påtalemyndighetens bevisførsel. Det har vært vanskelig å få saker gjenopptatt på tross av nye bevis eller uttalelser fra nye, uavhengige sakkyndige.

Professor Anders Bratholm og førsteamanuensis Ulf Stridbeck ved Universitetet i Oslo utførte i 1996 en undersøkelse for å se på hvor ofte uskyldige blir straffedømt. De hevdet at i perioden 1986–1996 kan over 144 personer ha blitt uskyldig dømt i Norge. Tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen engasjerte seg i arbeidet med å få frikjent uskyldig dømte i incest-saker.

Som en konsekvens av kritikken, og også som en konsekvens av blant annet Lilandsaken og Bjugnsaken vedtok Stortinget at det skulle opprettes en egen uavhengig «kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker» Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ble opprettet i 2004.

25. juni 2007 avleverte undersøkelseskommisjonen i Moen-saken sin rapport. Rapporten konkluderte med at flere fundamentale prinsipper i en rettsstat var brutt i denne saken, blant annet prinsippet om at eventuell tvil skal komme tiltalte til gode («in dubio pro reo»).

Barneombudet publiserte i 2003 en kommentar om at frifinnelsesprosessene kunne være et problem for overgrepsofrenes rettssikkerhet. Sexolog Margrete Wiede Aasland har i en kronikk ytret at feilaktige incest-saker i stor grad er mytebelagt og at stadige frifinnelser holder liv i denne myten.

Noen kjente justismord-saker

Norge

• 1903 og 1929 – Hoel-sakene.
• 1907 – Hetle-saken – Mikal Hetle og hans sønn Ole Hetle.
• 1970 – Lilandsaken – Per Liland ble uskyldig dømt for drapet på to venner i 1969. Han ble frikjent i 1994.
• 1978 – Moen-saken – Fritz Moen ble uskyldig dømt for drapene på to 20 år gamle kvinner i 1976 og 1977.
• 1982 – Rødseth-saken – Sveinung Rødseth ble i 1981 uskyldig dømt for drapet på sin 5 måneder gamle datter.
• 1984 – Hage-saken – Atle Joar Hage begikk selvmord i 1987 på grunn av anklagene og dommen, og ble frikjent 1. april 1998.
• 1988–1990 – Bumerangsakene.
• 1990 – Fjell-saken – Åge Vidar Fjell.
• 2001 – Baneheia-saken – Viggo Kristiansen ble dømt for voldtekt og drap på to jenter i 2000. Frifunnet 15. desember 2022.

Utlandet

• 1762 – Jean Calas – Frankrike.
• 1894 – Alfred Dreyfus – Frankrike.
• 1952 – Derek Bentley – England.
• 1954 – Samuel Sheppard – USA.
• 1966 – Rubin Carter – USA.
• 1976 – Guildford Four – England.
• 1984 – Juan Melendez – USA.

Se også

• Gudjonsson suggestibility scale
• Memory distrust syndrome

Litteratur

• Anders Bratholm, Ståle Eskeland (2008). Justismord og rettssikkerhet. Universitetsforlaget. 
• 1983 – Justitiemord, Jan Guillou

Eksterne lenker

• Justice: denied – Månedlig nyhetsmagasin som profilerer justismordsaker og rettferdighet for ofrene, og er det eneste nyhetsmagasinet av sitt slag i verden.
• «Innocence project», samlingen av amerikanske og kanadiske organisasjoner som jobber med å identifisere, etterforske og profilere justismordsaker
• «falserape.net»: amerikansk opplysningsside laget av foreldre av mennesker uskyldig anklaget for voldtekt. Arkivert 2. november 2008 hos Wayback Machine.
• «Hvorfor falske voldtektsanklager bør straffes hardt», av advokat Jonna Spilbor (på engelsk)
• Artikkelserie om norske justismord, skrevet av Ole Texmo
• Falske anmeldelser – Politiadvokat Thomas Utne Pettersen
• Database over justismord
• Olaf Jakhelln: Jeg har ikke lyst til at mitt ettermæle skal være skjemmet av beskyldninger at det ikke ville være rett å la meg gå fri som justismorder