Hopp til innhold

Mondofilm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mondofilm (fra det italienske ordet for «verden») er en type dokumentarfilm innen exploitationsjangeren. Filmene omhandler som oftest sensasjonelle og tabubelagte tema som sex og død, og sjangeren har derfor også blitt beskrevet som «sjokkumentar».[1] I filmene blir det brukt en kombinasjon av ekte dokumentarklipp og iscenesatte klipp som blir fremstilt som ekte. Sjangeren kan noen ganger minne om fiktiv dokumentarfilm. Vanlige trekk ved mondofilmer var framheving av sjokkerende emner som død og sex, narkotika, forbrytelser, utenlandske kulturer (som var enten meget forenklet, feilaktig eller rasistisk framstilt),[2] men over tid var det særlig emner av død, både ekte og falsk, som preget filmene.[1]

En kuriøs italiensk mondofilm, Svezia, Inferno e Paradiso av Luigi Scattini fra 1968, med svensk tittel Sverige - Himmel eller helvete, framstilte Sverige som et seksuelt fordervet land med skyhøy selvmordsstatistikk, enormt misbruk av narkotiske stoffer og motorsykkelgjenger, foruten en endeløs mengde blonde kvinner, og lesbiske nattklubber.[3] Det er åpenbart at denne filmen ikke dempet noen av mytene som utenomverden måtte ha om Sverige på slutten av 1960-tallet.

Sjangerens historie

[rediger | rediger kilde]

Selv om det hadde vært tidligere filmer som European Nights (1959) og World by Night (1960) som muligens kan det bli pekt på som eksempler på sjangeren,[4] er opprinnelsen til mondodokumentaren vanligvis sporet tilbake til den italienske filmen Mondo Cane («En hundeverden») som ble gjort i 1962 av Paolo Cavara, Gualtiero Jacopetti og Franco Prosperi, og framsto som en kommersiell suksess.[5][6][7]

Dokumentarfilmer som imiterte tilnærmingen til Mondo Cane på 1960-tallet hadde ofte begrepet «mondo» på et eller annet vis i tittelen, selv om resten av tittelen var på engelsk. En del eksempler er Mondo Bizarro, Mondo Daytona, Mondo Mod, Mondo Infame og Mondo Hollywood (1967).[8] Selv filmer utenfor sjangeren fulgte mønsteret: Mondo Trasho, Mondo Weirdo: A Trip to Paranoia Paradise, Mondo Keyhole[9] og Mondo Brutale (som faktisk var en tysk utgave av Wes Cravens film The Last House on the Left) [10] ble alle gitt betegnelsen som «mundo», men ingen av dem var virkelige mondodokumentarer. Mot 1970-tallet begynte denne navnkonvensjonen å gå av moten og færre mondofilmer identifiserte seg på således i sine titler.[8]

I årenes løp forsøkte filmprodusentene å toppe hverandre i sjokkverdi for å trekke publikum. Grusomhet mot dyr, ulykker, primitiv initieringritualer og kirurgi er vanlige opplegg for en typisk mondofilm. Mye av handlingen er også iscenesatt, selv om det hevdes at det er kun «virkeligheten» som dokumenteres. Emner som er dekket av mondofilmer er også sex (Mondo Sex og Mondo Sexualis USA); kjendiser (Mondo Elvis og Mondo Lugosi); ungdomskultur (Mondo Teeno) og homoseksuell subkultur (Mondo Rocco).

Russ Meyers film Mondo Topless (1966) var en av få «dokumentarer» begrenset til den gamle «old midnight»-distribusjonen (små TV-kanaler etter midnatt) i tiden før VHS videokassettene. Filmen undersøkte strippeklubbene i San Francisco på 1960-tallet i en tid da strippeklubber var en nyhet i USA og begrenset til havnebyer som San Francisco. Andre eksempler på sjangeren er Mondo New York (1988) av Harvey Keith som viste fra livene og aktivitetene til nattklubbsartister på Manhattan.

På 1980-tallet kom det en oppblomstring av mondofilmer, men disse fokuserte nesten utelukkende på død framfor på kultur og levevis. Filmserien Faces of Death er antagelig de best kjente eksemplene på disse mondofilmene, eller «dødsfilmer» som ble kalt. Fortsatt var det iscenesatt filming som ble hevdet å være «ekte», men tidvis var genuine opptak innimellom, som obduksjoner, selvmord, ulykker og andre kuriositeter.

Et antall filmer har gjort parodier over sjangeren i årenes løp. Eksempler er Mr. Mike's Mondo Video (1979) av Saturday Night Lives Michael O'Donoghue og There Sex After Death? (1971) av Jeanne og Alan Abel.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Brottman, Mikita (2004): «Mondo Horror. Carnivalizing the Taboo» i: Prince, Stephen (red.): The horror film. New Brunswick: Rutgers University Press. ISBN 0813533635. s. 167-188.
  • Goodall, Mark (2006): Sweet & Savage. The World Through the Shockumentary Film Lens. London: Headpress. ISBN 978-1900486491. (standardverket om mondo- og kannibalfilmer)
  • Goodall, Mark (2006): «Shockumentary Evidence. The perverse politics of the Mondo film» i: Dennison, Stephanie: Remapping world cinema. Identity, culture and politics in film. London: Wallflower. ISBN 978-1904764625. s. 118-128.
  • Kerekes, David; Slater, David (2006): Killing for culture. Death film from Shockumentaries to snuff. Manchester: Headpress. ISBN 1900486636.
  • Shipka, Danny (2011): Perverse titillation. The exploitation cinema of Italy, Spain and France, 1960-1980. Jefferson: Mcfarland. ISBN 978-0786448883.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Mondo New York (1988)», The New York Times,
  2. ^ Kerekes & Slater (2006), s. 108.
  3. ^ «Sweden: Heaven and Hell (1968)», IMDb
  4. ^ Kerekes & Slater (2006), s. 102.
  5. ^ «Mondo Cane (1962)», New York Times
  6. ^ «Revisiting a Cinematic Smackdown, and Other Avant-Garde Pleasures», The New York Times, 1. oktober 2009
  7. ^ «Mondo Cane», Variety Reviews, 31. desember 1961
  8. ^ a b Kerekes & Slater (2006), s. 107.
  9. ^ Kerekes & Slater (2006), s. 109.
  10. ^ Kerekes & Slater (2006), s. 315.
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mondofilm&oldid=23259803»