Hopp til innhold

Paros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paros
Πάρος
Fra oppe til venstre: Parikia, Panagia Ekatontapiliani, frankernes festning og en typisk gate.
Geografi
PlasseringEgeerhavet
Øygruppe / del avKykladene
Areal 196,3 km²
Lengde 21 kilometer
Bredde 16 kilometer
Høyeste punkt- (724 moh.)
Administrasjon
LandHellas’ flagg Hellas
PeriferiSørlige egeiske øyer
Demografi
Befolkning6 058
Befolkningstetthet30,86 innb./km²
Posisjon
Kart
Paros
37°30′N 25°54′Ø
Paros på Commons

Paros (gresk: Πάρος; venetiansk: Paro) er en gresk øy i det sentrale Egeerhavet innenfor øygruppen Kykladene. Den ligger vest for Naxos, som den er skilt fra ved en kanal på rundt 8 km, og ligger rundt 161 km sørøst for Athens havneby Pireus. Kommunen Paros omfatter tallrike ubebodde småøyer som til sammen har et areal på 196,308 km². Dens nærmeste nabo er kommunen Antiparos som ligger i sørvest.

Historisk var Paros kjent for sin fine hvite marmor som ga betegnelsen «pariansk» for å beskrive en tilsvarende kvalitet.[1] I dag er de gamle steinbruddene og gruvene spredt og forlatt over hele øya, og Paros er hovedsakelig kjent som et turistmål.

Geografi

[rediger | rediger kilde]

Paros’ har som øy et areal på 165 km². Den største lengde på 21 km går fra nordøst til sørvest, og dens største bredde er 16 km. Øyas form er rund, noe pæreformet, dannet av et enkelt fjell som strekker seg til 724 meter på det høyeste, og med dalsider til alle kanter ned til havet, og er bredest i nordøst og sørvest. Øya består av marmor, men også en del bergarter som gneis og glimmerskifer kan bli funnet en del steder.

Vest for Paros ligger den mindre søsterøya Antiparos. Ved det smaleste er kanalen mellom de to øyene mindre enn 2 km bred. En bilferge er i drift på dagtid til og fra Pounda. I tillegg er det et dusin mindre småøyer rundt Paros.

Paros har et antall strender, blant annet Chrissí Aktí («Gullstranda») nær Drios på østkysten, ved Pounda, Logaras, Piso Livadi, Naousa-bukta, Parikia og Agia Irini. Den vedvarende sterke vinden i stredet mellom Paros og Naxos gjør stedet velegnet for vindsurfing.

Øyer

[rediger | rediger kilde]
  • Gaiduronisi - nord for Xifara
  • Portes - vest for byen Parikia
  • Tigani Island - sørvest for Paros
  • Drionisi - sørøst for Paros

Historie

[rediger | rediger kilde]

Antikken

[rediger | rediger kilde]

I antikken fantes det fortellinger som hevdet at Paros var kolonisert av folk fra Arkadia på Peloponnes,[2] men disse har opphav i etymologiske fiksjoner knyttet til greske legender. Andre navn på øya i antikken skal ha vært Plateia (eller Paktia), Demetrias, Strongyli (i betydning rund, grunnet øyas form), Hyria, Hyleessa, Minoa og Kabarnis.[3]

Vindmølle i Parikia i tradisjonell stil for Kykladene.

Øya fikk uansett senere en koloni av jonere sendt fra Athen[4] og fikk etter hvert en stor framgang, såpass at Paros selv sendte ut kolonier til Thasos nord i Hellas[5] og Parion ved Hellespont. I den førstnevnte kolonien, som ble opprettet i tiden til den 15. eller 18. Olympiade, er det sagt at poeten Arkhilokhos,[6] innfødt fra Paros, skal ha deltatt i. Så sent som 385 f.Kr. grunnla Paros, i samarbeid med Dionysios I av Syrakus, en koloni på den illyriske øya Faros (dagens Hvar i Kroatia).[7]

Kort tid før perserkrigene synes det som om Paros var blitt besittelse av Naxos.[8] I den første krigen mot Persia (490 f.Kr.) allierte Paros seg med perserne og sendte en trirem til Marathon som persisk støtte. Som hevn ble øyas hovedstad beleiret av en athensk flåte under ledelse av Miltiades den yngre som krevde en bot på 100 talenter. Men byen gjorde heftig motstand, og athenerne ga opp etter 26 dager etter å ha herjet hele øya, men ikke greid å innta byen. Det var tempel for Demeter Tesmoforos på Paros som Miltiades fikk det sår i foten fra som til sist drepte ham, antagelig av koldbrann.[9] Ved hjelp av en inskripsjon ble det i moderne tid mulig å identifisere tempelstedet; det lå slik Herodotos hadde antydet på en lav høyde nedenfor byens grenser.

Paros allierte seg også med Xerxes I av Persia mot grekerne i den andre perserkirgen (480 – 479 f.Kr.), men etter slaget ved Artemision forble den kontingenten fra Paros mens mens de så på hvordan hendelsene utartet.[10] For at Paros hadde allierte seg med grekernes fiender ble øya etter krigen straffet av athenerne ved deres leder Themistokles som krevde en stor bot.[11]

Under det athenske sjøforbundet (477 – 404 f.Kr.) måtte Paros betale den høyeste skatten av samtlige øymedlemmer: 30 talenter årlig, i henhold til en beregning gjort av Olympiodoros (429 f.Kr.).[12] Det antyder at Paros må ha vært en av de rikeste øyene i Egeerhavet. Lite er kjent om øya konstitusjon, men inskripsjoner synes å vise at den var modellert etter det athenske demokrati med en boule (senat) som ledet øyas affærer.[13] I 410 f.Kr. oppdaget den athenske hærføreren Theramenes at Paros var styrt av et oligarki; han avsatte fåmannsveldet og gjeninnførte demokratiet.[14] Paros ble inkludert i det andre athenske sjøforbundet (378–355 f.Kr.). En gang rundt 357 f.Kr., sammen med Khíos, opphevet sin forbindelse til Athen.

Fra inskripsjonen til Adule er det forstått at Kykladene, som antagelig også omfattet Paros, ble underlagt det greske Ptolemeerdynastiet (305 – 30 f.Kr.) som hersket over oldtidens Egypt. Paros ble deretter en del av Romerriket og siden en del av Østromerriket, førstenevntes greske bysantinske etterfølger.

Korstogene

[rediger | rediger kilde]
Manto Mavrogenous.

I 1204 erobret og herjet soldater fra det fjerde korstog storbyen Konstantinopel og veltet Det bysantinske rike. Selv om en gjenværende bysantinsk reststat kjent som keiserriket Nikea overlevde korstogets herjinger og til sist gjenopprettet Konstantinopel i 1261, ble mange av de opprinnelige bysantinske områdene, inkludert Paros, tapt for godt til korsfarermaktene. Paros ble underlagt hertugdømmet Arkipelagen (også kalt for hertugdømmet Naxos), et føydalt lenstyre opprettet av flere egeisk øyer styrt av en hertug fra republikken Venezia.

Osmansk styre til frigjøringen

[rediger | rediger kilde]

I 1537 ble Paros erobret av osmanske tyrkere og var underlagt det muslimske Det osmanske rike fram til den greske selvstendighetskrigen (1821–1829). Under den russisk-tyrkiske krig (1768–1774) ble Naoussabukta i tidsrommet 1770–1775 hjemmebase for den russiske øygruppeskvadronen til grev Aleksej Grigorjevitsj Orlov. Under Konstantinopeltraktaten av 1832 ble Paros en del av det nyopprettede kongeriket Hellas, den første gangen Paros ble styrt av grekere på seks århundrer. På denne tiden var Paros hjemstedet for en heltinne av nasjonalbevegelsen, Manto Mavrogenous, som hadde både finansiert og kjempet i uavhengighetskrigen. Hennes hus som ligger i nærheten av kirken Ekatontapiliani, er i dag et historisk monument.

Den 26. september 2000 kolliderte fergen MS «Express Samina» med en liten øy utenfor bukta Parikia, og 82 mennesker døde.[15]

Parikia

[rediger | rediger kilde]
Panagia Ekatontapiliani i Parikia
Parikia, Paros

Hovedstaden Parikia ligger ved en bukt på nordvestsiden av øya, og dekker det samme stedet som antikkens gamle hovedstad Paros. Havnen er et betydelig knutepunkt for fergene til øyene i Egeerhavet og med flere seilinger hver eneste dag til Pireus (Athens havneby), Heraklion (hovedstaden på Kreta), og andre øyer som Naxos, Ios, Santorini, og Mykonos.

I Parikia by er husene bygd og dekorert i henhold til den tradisjonelle stilen i Kykladene med flate tak, hvitvaskede vegger og blåmalte dører og vinduskarmer. Skyggelagt av frodige blader og omgitt av hageanlegg med appelsiner og granatepler gir husene byen et idyllisk og malerisk inntrykk. På en bergknaus ved havet er det en festning fra middelalderen, bygget bortimot fullstendig av marmorlevninger fra et antikk tempel. Tilsvarende spor etter antikken i form av relieffer, inskripsjoner, søyler og lignende, er tallrike. På en fjellhylle i sør er det levninger av et område som var dedikert til Asklepios, guden for helse og medisin. I tillegg, i nærheten av den moderne havnen, er det synlige rester av en gravlund fra antikken, som ble oppdaget i moderne tid ved ordinære gravarbeid.

Fiskebåter i Naoussa

I Parikias torgområde er byens hovedkirke, Panagia Ekatontapiliani, bokstavelig «kirken med de hundre dører». Dens eldste deler går tilbake til før kristendommen ble statsreligion i Romerriket i 391. Det er sagt at kirken ble grunnlagt av Helena, moren til keiser Konstantin den store, mens hun var på pilegrimsreise til Det hellige land. Det er to tilstøtende kapeller, det ene i en meget tidlig form, og dessuten et dåpskapell med korsformet døpefont.

Parikia by har et liten, men interessant arkeologisk museum som inneholder en rekke funn fra steder på Paros. De beste stykkene er imidlertid i det nasjonale arkeologiske museum i Athen. I museet på Paros finnes en fragment fra den parianske krønike, en bemerkelsesverdig kronologi av antikkens Hellas. Innrisset i marmor forteller oppslagene om tiden mellom de fremste hendelsene fra den fjerne fortid for rundt 1500 f.Kr. og fram til 264 f.Kr.[16]

Andre bosetninger

[rediger | rediger kilde]
Utsyn over landsbyen Lefkes.
Tradisjonell gate i Lefkes.

PÅ nordsiden av øya ligger bukta Naoussa (Naussa) eller Agoussa, som tilbyr en trygg og utstrakt havn. I antikken var den stengt av en kjetting eller sperring. En annen god havn er Drios på sørøstsiden av øya hvor den tyrkiske flåten pleide å ankre opp på sin årlige ferd gjennom Egeerhavet under perioden med osmansk styre over Paros (1537–1832).

De tre landsbyene Dragoulas, Mármara og Tsipidos, liggende på en åpen slette på østsiden av øya, og er rike på levninger fra antikken, er antagelig lokalisert på stedet til antikk bosetning. Disse landsbyene er kollektivt kjent som «landsbyene Kephalos» etter den bratte og høyde berget Kephalos. På denne bergtoppen står klosteret Agios Antonios. Rundt denne ligger ruinene av et borg fra middelalderen som tilhørte den venetianske adelsfamilien Venieri. De forsvarte seg forgjeves mot den tyrkiske admiralen Khair ed-Din (også kjent som Barbarossa) i 1537.

En annen viktig bosetning på øya er Lefkes (Λεύκες) som er landsby i fjellet rundt 10 km unna Parikia. Den er malerisk med trange gater og en besøkende kan oppleve de typiske hvite husene omkranset av fargerike blomster. På slutten av 1800-tallet var Lefkes sentrum for kommunen Iria som tilhørte provinsen Naxos fram til 1912. Navnet på kommunen Iria var et av oldtidsnavnene på Paros. Lefkes var hovedstad for kommunen Iria som også omfattet landsbyene Angyria eller Ageria, Aliki, Aneratzia, Vounia, Kamari, Campos, Langada, Maltes og Marathi. Iria ble omgjort til kommunen Lefkes som følge av loven DNZ/1912 «Om kommunene». På den tiden greide landsbyen å oppnå en stor økonomisk utvikling. Men på 1970-tallet var det mange av beboerne som flyttet til Athen, Maroussi og Melissia grunnet urbaniseringen. Imidlertid har turismen ført til en ny kilde for inntekter for lokalbefolkningen og som igjen har ført til restaureringen av hjem og landskap, og høyere livskvalitet. Lefkes ble en del av kommunen Paros ved Kapodistrias’ reformer i lokalstyre.[17] I den siste folketellingen i 2011 utgjorde befolkningen 545 innbyggere.

Marmorbrudd

[rediger | rediger kilde]

Marmor fra Paros, som er hvit og delvis gjennomsiktig (semi-transparent), med en grovkornet overflate og meget vakker tekstur, var den fremste kilden til rikdom for øya fra gammelt av. Stein- og gruvedriften av marmor lå på nordsiden av fjellet som i antikken var kjent som Marathi (senere som Capresso), litt nedenfor St Mina, et tidligere nonnekloster. Marmoren, som har blitt eksportert fra 500-tallet f.Kr. og framover, ble benyttet av Praxiteles og andre store greske skulptører. Marmoren ble utvunnet ved underjordiske gruver drevet horisontalt eller i en synkende vinkel end i fjellet. Marmoren som ble utvunnet ved lampelys ble således gitt navnet Lychnites, Lychneus (fra lychnos, en lampe), eller Lygdos.[18][19][20] Flere av disse tunnelene kan fortsatt bli sett. Ved inngangen til en av dem er det et relieff av Pan og nymfer. Det har vært gjort forsøk i moderne tid på å utvinne marmor igjen, men det har i liten grad blitt eksportert. Det meste av området med hvit marmor er i dag statseid og som dets motpart på det greske fastlandet, fjellet Pentelikon, benyttes kun for arkeologiske undersøkelser.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Parian - definition of Parian by the Free Online Dictionary, Thesaurus and Encyclopedia». Thefreedictionary.com.
  2. ^ Herakleides fra Pontos: De rebus publicis, 8
  3. ^ Stefan av Bysants
  4. ^ Schol. Dionys. Perieg. 525; Herodianus I.171
  5. ^ Thukydides: Peloponnesian War IV.104; Strabon: Geography 487
  6. ^ Zafeiropouloy, F., & Agelarakis, A. (2005): «Warriors of Paros» i: Archaeology 58.1, s. 30-35.
  7. ^ Diodorus Siculus XV.13
  8. ^ Herodotos: Histories V.31
  9. ^ Herodotos: Histories VI.133-136
  10. ^ Herodotos: Histories VIII.67
  11. ^ Herodotos: Histories VIII.112
  12. ^ Olympiodoros, 88.4
  13. ^ Corpus Inscriptionum Graecarum 2376–2383; Ross, Inscr. med. II.147, 148
  14. ^ Diodorus Siculus, XIII.47
  15. ^ «Ferry Disaster off Paros» Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.. Greek Island Hopping. ()
  16. ^ Inscriptiones Graecae XII.100 seqq.
  17. ^ Kapodistrias’ program, det greske innenriksdepartementet (engelsk)
  18. ^ Plinius den eldre, Historia Naturalis XXXVI. 5, 14
  19. ^ Platon, Eryxias, 400 D
  20. ^ Diodorus Siculus, 2.52

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Clarke (1814): Travels III, London
  • de Tournefort, J.R. (1717): Voyage du Levant I.232 seqq. Lyon.
  • Leake, William Martin (1835): Travels in Northern Greece III.84 seqq. London

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paros&oldid=23644311»