Hopp til innhold

Politiske partier i Danmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et politisk parti er en krets av personer med samme grunnholdninger, som har samla seg sammen for å prøve å påvirke den politiske utviklinga. Det er flere veier til påvirkning og eventuell innflytelse; partiet kan stille til Folketinget, kommunestyrer eller amtsråd og søke å få direkte innflytelse der. Partiet kan også virke som en presjonsgruppe utenfor de folkevalgte organer, for eksempel ved at partiets medlemmer skriver innlegg i avisene, avholder møter og på andre måter prøver å få partiets synspunkter fram i offentligheten.

Politiske partier er ikke nevnt i Danmarks grunnlov, som utgjør ramma for det politiske systemet i Danmark. Likevel spiller det en stor rolle i det politiske livet. Spillereglene og betingelsene i politikk er i Danmark, som i mange andre land, andre og flere enn de skrevne grunnleger i landets forfatning. Tradisjon, praktiske hensyn og den allmene samfunnsutviklinga er i høy grad med på å sette betingelsene for det politiske livet.

Med 1849-grunnloven fikk Danmark sitt første demokratiske parlament, Rigsdagen, som besto av Folketinget og Landstinget. I starten fantes ingen partier. I 1849 ventet man ikke at folket skulle tilkjennegi sin vilje gjennom partier, men via enkeltpersoner, som så ble valgt for sine synspunkter og personlige egenskaper.

Det var ikke alle som kunne stille i Riksdagen – kvinner var utelukket, det samme gjaldt ca. en fjerdedel av den voksne mannlige befolkning over 30 år, primært tjenestefolk og mottakere av fattighjelp. Etterhvert begynte folketingsmedlemmer med like holdninger å danne klubber, der de møttes og diskuterte. I begynnelsen var klubbene løst organisert, men de fikk etterhvert en fastere form. Klubbene utgjorde grunnlaget for partiene som ble danna rundt 1870. Det Konservative Folkeparti (tidligere Højre) og Venstre (tidligere Det forenede Venstre) oppsto begge som slike klubber i Riksdagen, det vil si, som sammenslutninger av folketingsmenn som allerede var valgt.

I begynnelsen fungerte disse to partiene kun i Riksdagen. Først senere kom lokalavdelinger, i form av velgerforeninger. Socialdemokratiet ble, i motsetning til Højre og Det forenede Venstre, stifta utafor Riksdagen, i 1871. Partiet hadde fra starten en sterkt partiorganisasjon. Partiets hovedoppgave var i begynnelsen bare å få så mange medlemmer som mulig. Det var først i løpet av 1880-åra at partiet klarte å vinne noen få mandater i Folketinget.

Samfunnsoppdelinga i slutten av det 19. århundre førte til en skarpere oppdeling av samfunnet. Felles for de tre nevnte partier er at de alle var knytta til en spesiell samfunnsgruppe eller klasse: Højre til godseiere og embetsmenn, Det forenede Venstre til bønder, og Socialdemokratiet til arbeiderne. Både Det forenede Venstre og Socialdemokratiet var dessuten også del av en mer omfattende bevegelse, andels- og arbeiderbevegelsen. Rundt 1920 spilte disse partiene og bevegelsene en avgjørende rolle for organiseringa av det danske samfunnet.

Noen av partiene som oppsto i det 20. århundre, oppsto ved at en folketingsgruppe ble splitta. I 1905 utskilte Det Radikale Venstre seg fra Venstre. I 1959 ble Socialistisk Folkeparti, og i 1995 ble Fremskridtspartiet delt i to – utbryterne ble til Dansk Folkeparti.

Andre partier fra dette århundret ble dannet ved at en rekke mennesker har slutta seg sammen, enten fordi de delte samfunnsoppfattelse, eller i protest mot enkeltsaker. En slik sammenslutning stifta utafor Folketinget har så senere prøvd å bli valgt inn i det. Både Venstre og Det konservative Folkeparti besto inntil starten av det 20. århundre av en rekke mindre grupper som siden ble samlet til de landsdekkende partiene slik de er i dag.

Enhedslisten starta opprinnelig som et valgteknisk samarbeid utafor Folketinget mellom Socialistisk Arbejderparti, Venstresocialisterne og Danmarks Kommunistiske Parti, men har i dag utvikla seg til en medlemsorganisasjon uavhengig av de partiene som tok initiativet.

Kristeligt Folkeparti og Fremskridtspartiet oppsto som reaksjoner på enkeltsaker. For Kristeligt Folkeparti var det av loven som tillot salg av pornografiske bilder, og den friere tilgangen til abort, som var den utløsende faktoren. I Fremskridtspartiets tilfelle var det de høye skattene. Begge partiene har nå utforma politikk angående de fleste av samfunnets områder.

Det er imidlertid også eksmpler på partier som kun har konsentrert seg om enkeltsaker, for eksempel Pensionistpartiet og De grønne. Det finnes også partier og lister som kun stiller til kommunevalgene. For å kunne stille opp til folketingsvalg må et parti enten ha sittet i Folketinget året før, eller ha et samla antall underskrifter som tilsvarer 1/175 av de gyldige stemmene ved forrige valg. I 1998 var det 19 015 stemmer. For at en slik underskrift skal kunne telle, må underskriften godkjennes i folkeregisteret, sendes tilbake til den underskrivende, som så selv må sende den videre til partiet.

Partienes oppbygning

[rediger | rediger kilde]

Medlemmer i danske partier er enkeltpersoner, ikke erhvervsorganisasjoner, fagforeninger eller lignende. Til gjengjeld prøver hvert parti å verve så mange medlemmer som mulig, noe som gir dem betegnelsen «massepartier».

Partiene stiller som regel ikke spesielle betingelser til de som ønsker å melde seg inn. Medlemmet skal imidlertid overholde partiets vedtekter, være enig i og lojal mot partiets program, og kun være medlem av ett parti om gangen.

Alle medlemmer går inn i en lokalavdeling eller velgerforening. Velgerforeningene er med på å utbrede partiets synspunkter i befolkninga, blant annet ved å verve nye medlemmer. Velgerforeningene er med på å utpeke kandidater for eksempel ved uravstemning, og preger oppstillingsrekkefølga til valg. De er dessuten med på stemmeopptelling og -kontroll.

De store partiene har lokalavdelinger i alle valgkretser og/eller kommuner, de mindre kun i enkelte amter eller kanskje kun i visse deler av landet. Lokalavdelingene utgjør til sammen partiets landsorganisasjon. Hvis partiet har representanter i Folketinget, utgjør disse en selvstendig gruppe, folketingsgruppen, som løpende holder møter om arbeidet i Folketinget for kommunal- og amtspolitikere finnes en byrådsgruppe og en amtsrådsgruppe.

Den øverste myndighet i partiene er landsmøtet, hvor representanter fra alle nivåer i partiet samles for å diskutere de overordnede politiske linjene. Det er forskjell på hvor ofte disse møtene holdes, typisk er en gang hvert andre år. Landsmøtet velger et hovedstyre og eventuelt et forretningsutvalg, som tar seg av beslutningene mellom landsmøtene.

Hos Socialdemokraterne kalles den øverste myndigheten for «kongressen». I Det Konservative Folkeparti kalles det «landsråd». Enhedslisten foretrekker navnet «årsmøte». De øvrige partiene kaller sin øverste myndighet for et landsmøte.

Partiprogrammer

[rediger | rediger kilde]

De fleste partier arbeider på grunnlag av et partiprogram. Man kan skjelne mellom to typer partiprogrammer: Prinsipprogrammer og arbeidsprogrammer. Prinsipprogrammet inneholder partienes overordnede og prinsipielle holdninger. Arbeidsprogrammet er mer konkrete og tjener som et arbeidsredskap i det daglige. Her beskrives partiets politiske planer for den nærmeste fremtid på en rekke samfunnsområder. Det er stor forskjell på hvor mange slags programmer et parti har, og hvor ofte de revideres. Socialdemokraterne vedtar med jevne mellomrom både prinsipprogrammer og samlede arbeidsprogrammer. Andre partier har ett samlet prinsipprogram og en rekke arbeidsprogrammer om forskjellige emner. Centrum-Demokraterne har ikke noe egentlig partiprogram, men arbeider i stedet ut fra en bred formålsparagraf. Partiet gir løpende ut flyveblad og mindre utgivelser med holdninger til forskjellige spørsmål. Partienes holdninger kommer dog til uttrykk andre steder enn i partiprogrammene, blant annet i innlegg i aviser og fjernsyn, valgmateriale, uttalelser fra Folketingets talerstol osv.

Fastleggelse av partiets holdninger

[rediger | rediger kilde]

Prinsipprogrammet vedtas av partiets øverste myndighet. Det skjer som regel etter en omfattende debatt på alle nivåer av partiet, det vil si i lokalavdelinger, hovedstyret, partiledelsen og i folketingsgruppen. Noen partier nedsetter et programutvalg som lager et forslag til nytt prinsipprogram. Andre lar folketingsgruppen ta seg av det. Arbeidsprogrammene blir derimot ofte vedtatt av partiets hovedstyre eller folketingsgruppe. Partiets øverste myndighet eller hovedstyret kan vedta uttalelser hvori partiet forholder seg til en gitt sak eller utvikling. Uttalelsen kan være bred eller snevert konsentrert om et bestemt emne. I begge tilfeller har uttalelsen samme betydning som det som står i programmet. Partiene har forskjellige fremgangsmåter i spørsmålet om hvem som bestemmer partiets politikk i Folketinget. I noen partier er det folketingsgruppens medlemmer; i andre er det landsorganisasjonen og/eller hovedstyret. I Socialistisk Folkeparti bestemmer hovedstyret over folketingsgruppen. I Det Konservative Folkeparti og Centrum-Demokraterne er det folketingsgruppen som alene fastlegger politikken i Tinget.

Avvik fra partiets linje

[rediger | rediger kilde]

I grunnlovens § 56 står det: «Folketingsmedlemmerne er ene bundet ved deres overbevisning og ikke ved nogen forskrift fra deres vælgere.» Ikke desto mindre forventes det at folketingsmedlemmene følger den linjen som partiet har blitt enig om. Partiene har forskjellige praksis for hvor stor avvik fra partilinjen som blir akseptert. Generelt kan man si at de fleste partier mener at det skal være plass til individuelle tilkjennegivelser, men at det samtidig sjelden tillates at et medlem offentlig taler for oppfattelser som fraviker helt fra partiets. I visse «følsomme spørsmål» stiller partiet imidlertid sine medlemmer fritt, det vil si at de ikke behøver å stemme det samme som hverandre, men kan følge sin egen overbevisning. Dette var for eksempel tilfellet da Folketinget skulle bestemme hvorvidt det skulle reises riksrettssak mot tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen i forbindelse med Tamilsaken.

Partiene og valgsystemet

[rediger | rediger kilde]

De politiske partier nevnes ikke i grunnloven. Men ved valgloven av 1915 inngår de offisielt i folketingsvalget. Prinsippet bak det danske valgsystemet er forholdstallsvalgmåten. Den betyr at et parti får representanter i Folketinget i forhold til hvor mange stemmer partiet får i hele landet, og ikke kun i forhold til hvor mange stemmer partiets kandidat får i den kretsen hen stiller. Landet er delt inn i 17 stor- og amtskretser, som velger 135 av mandatene i Folketinget. De 40 tilleggsmandatene fordeles ut ifra hvor mange stemmer partiene har fått på landsbasis. De er blant annet med på å sikre at partienes stemmer fordeles så likt som mulig. For å få del i tilleggsmandatene skal partiene klare én av disse tre sperrereglene:

  • ha fått minst ett kretsmandat
  • i to landsdeler ha fått stemmer tilsvarende det gjennomsnittlige antall stemmer som i landsdelen har gitt et kretsmandat
  • har fått minst 2 % av stemmene i hele landet

2 %-regelen er oftest den avgjørende. 2 % tilsvarer fire mandater i Folketinget.

Landsdelene som er nevnt i den andre regelen er: Hovedstaden, øyene og Jylland.

Utvelgelse av kandidater

[rediger | rediger kilde]

De fleste kandidater vel folketingsvalgene stiller opp som representanter for et parti. Av de 1127 kandidatene i valget i 1998, var kun 12 partiløse. Mens kandidater som er oppstilt for et parti kun trenger partiets godkjennelse for å stille, er det flere krav til dem som stiller opp uten parti. For det første må kandidatene anbefales av minst 150 velgere i oppstillingskretsen. For det andre må de vinne minst ett av de 135 kretsmandatene for å komme på Folketinget, noe som skjer meget sjelden. Siden 1930-tallet har det kun lyktes for én person, Jacob Haugaard. Ved valget i 1994 fikk han 23 253 personlige stemmer. Til sammenligning kan det nevnes at statsminister Poul Nyrup Rasmussen fra Socialdemokratiet fikk 23 983 personlige stemmer ved samme valg.

Partiene kan velge å stille opp sine kandidater enten kretsvis eller sideordna. I den kretsvise oppstillinga får kandidaten alle de stemmene som er avgitt til partiet i den gjeldende valgkretsen, pluss de personlige stemmene han får i amtskretsens oppstillingskretser. Den kretsvise oppstillinga kan suppleres med oppstilling på partilister med forhåndsprioritering av kandidatene. Utvelgelsen av kandidater foregår ofte ved en uravstemning i partiet. Kun en kraftig reaksjon fra velgerne kan endre rekkefølgen på partilista. I den sideordna oppstillinga er det ingen forhåndsprioritering av kandidatene. Forskjellen fra den kretsvise oppstillinga er at partistemmene ikke går til kretsens kandidat, men fordeles på alle kandidatene i forhold til deres personlige stemmer. Et flertall av partiene bruker denne oppstillingsmetoden. Socialistisk Folkeparti har derimot ofte anmeldt partiliste. De fleste partiene overlater det til lokalavdelingen eller velgerforeninga i kretsene å stille opp partiets folketingskandidat.

Medlemstall og valgdeltakelse

[rediger | rediger kilde]

Det er medlemmene i partiet som bestemmer hvem som blir stilt opp til Folketing, amtsråd og kommunestyrer. Valgsystemets regler for oppstilling går tilbake til den tida da en stor del av befolkninga var medlemmer av partier. Man har beholdt disse reglene selv om medlemstallene har falt markant de siste tiåra. I dag er omtrent ni prosent av velgerne som kan være med på å bestemme hvem som kan bli valgt. Samtidig er det færre av dem som er medlemmer i et parti som stemmer på det partiet de er medlem i. Det er særlig i de «unge» partiene at organisasjonsprosenten er lav. Central-Demokraterne hadde i 1994 en organisasjonsprosent på 1,5. I Fremskridtspartiet og Socialistisk Folkeparti var tallet tre. De «gamle» partiene klarer seg bedre. Det tilsvarende tall for f.eks. Venstre er ca. 11 prosent. Sammenligna med andre land er valgdeltakelsen ved folketingsvalg i Danmark høy. 80–90 %av velgerne stemmer. Ved de kommunale valgene er stemmeprosenten på ca. 70.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata