Quadragesimo Anno

Quadragesimo Anno (latin for "i det 40'ende året") er en encyklika av pave Pius XI utgitt på dagen 40 år etter Rerum Novarum. Skrivet fokuserer på de etiske sidene av sosial og økonomisk politikk.

Første del av encyklikaen fremhever viktigheten av Rerum Novarum og tidligere pavers engasjement.

Oppsummering av politiske sider

Alle må få organisere seg med de reglene som best passer for å oppnå deres mål. Paven fremholder viktigheten av å velge styreform, så lenge hensynet til almenhetens beste ivaretas.. Menneskelig enhet kan ikke oppnås gjennom klassekamp. Samtidig, selv om fri konkurranse er nyttig, må den begrenses og kan ikke diktere økonomiske hverdagen, noe "onde individualistiske ånder har mer enn tilstrekkelig bevist." Økonomien må styres av prinsipper, men ikke av sine egne lover, og sosial rettferdighet og veldedighet må ligge til grunn for styringen av økonomien og for institusjoner og mennesker som former økonomien. Encyklikaen forbyr streiker og lockout.

Sosialismen er, ifølge paven, delt i to leire; kommunismen, som har klassekamp og krig som sine mål, og de moderate antivoldelige som heller i retning av kristne prinsipper. En kamp for at felles velferd ikke skal overlates til private individer er en kristen kamp, og de som vil oppnå det har ingen grunn til å bli sosialister. Kristensosialisme er, ifølge punkt 120, en selvmotsigelse, og man kan ikke være god katolikk og sosialist.

I et uregulert marked vil mennesker, preget av syndefallet, kjøpe og selge med rask profitt og minst mulig arbeid som mål. Lover som beskytter selskaper reduserer ansvarligheten og samvittigheten, og legger til rette for urettferdighet og juks. Streng moral og håndheving av den kreves for å stoppe slik enorm ondskap.

I punkt 80 beskrives subsidiaritetsprinsippet, at staten skal ta ansvar for de overordnede sakene, mens andre grupper håndterer saker som er mindre viktige. Paven mener dette vil gjøre staten mer effektiv, gladere og mer velstående.

Encyklikaen oppfordrer til internasjonalt samarbeid.

Encyklikaen beskriver et trepartssamarbeid der staten, arbeiderne og industriene sammen finner en vei mellom ren kapitalisme og sosialisme.