Resitativ

Resitativ (av italiensk recitare: «foredrag»)^[1] er talenær sang (sang som minner om tale) brukt i operaer, kantater, messer og oratorier, som i ulike utforminger har vært i bruk siden ca. 1600. Opphavet ligger i monodi, en musikkform som ble utviklet i Italia i overgangen mellom renessansen og barokken. Utviklingen av resitativet er tett knyttet til generalbassen.

Under framføringen av et resitativ kan sangeren i varierende grad deklamere teksten rytmisk fritt: seccoresitativet som bare akkompagneres av en basso continuo tillater den største rytmiske friheten, mens accompagnato-resitativet har orkesterstøtte, noe som fører til at den rytmiske friheten blir mindre.

I operaformene seria og buffa drives handlingen framover under resitativene, mens ariene sjelden inneholder annet enn statiske betrakninger.

Et kjent resitativ er introduksjonen av hovedtemaet Freude, schöner götterfunken... på begynnelsen av siste sats i Beethovens 9. symfoni.

Se også

Referanser

^ «resitativ», Bokmålsordboka

Litteratur

Gurlitt, Wilibald; Eggebrecht, Hans Heinrich (1968): Riemann Musik-Lexikon. Sachteil. Mainz: Schott. s. 799–801
Drees, Stefan (2007): Vom Sprechen der Instrumente. Zur Geschichte des instrumentalen Rezitativs. Peter Lang GmbH, Frankfurt am Main, ISBN 978-3-631-56478-3

[1] «resitativ», Bokmålsordboka

[1]