Roger av Wendover

Roger av Wendover
Født	12. århundre; Buckinghamshire
Død	6. mai 1236 ; St Albans katedral
Beskjeftigelse	Krønikeskriver, munk
Embete	Prior ;
Nasjonalitet	Kongeriket England
Gravlagt	England; St Albans katedral
Språk	Latin
Periode	1200-tallet
Debut	Flores Historiarum

Roger av Wendover (død 6. mai 1236) var en engelsk krønikeskriver på 1200-tallet, sannsynligvis en innfødt av Wendover i Buckinghamshire. Ved et tidspunkt ble han en munk ved klosteret St. Albans-klosteret, senere ble han utpekt til klosterforstander av cellen ved Belvoir, men han forspilte den verdigheten i de første årene av Henrik III av Englands kongstid da han ble funnet skyldig å sløst med midlene. Hans siste år ble tilbrakt ved St. Albans hvor han til sist døde i 1236.

Biografi

Roger er den første av de betydningsfulle krønikeskribentene som arbeidet ved St Albans. Hans best kjente krønike er kalt Flores Historiarum (Historiens blomster). Krøniken er i stor del basert på materiale som allerede eksisterte ved St Albans. Den egentlige kjernen i den tidligste delen av krøniken er antatt å ha blitt satt sammen fra samlingen til John de Cella (også kjent som John av Wallingford), som var abbed ved St Albans fra 1195 til 1214, skjønt bevisføringen er ikke absolutt. Johns verk startet fra året 1188 og ble revidert og fortsatt av Roger fram til 1235, året før han døde. Roger hevder i sitt forord å ha valgt «fra bøker av katolske forfattere verdig å godskrive, akkurat som blomster av ulike farger er samlet fra forskjellige marker». Derav har han kalt sitt verk for Flores Historiarum – en tittel passende for 1300-tallet til en omfattende samling av ulike forfattere. Den ble påbegynt ved St Albans, og fortsatt og fullført ved Westminster på grunnlag av krøniken til Matthew Paris fram til året 1326. Verket var lenge tilskrevet til en «Matthew av Westminster», men det er nå kjent at ingen kronikør av dette navnet har noen gang eksistert.^[1] Roger av Wendovers verk er imidlertid i dag verdsatt ikke for det han har trukket fra tidligere forfattere som for dens fullstendige og livfulle fortelling av samtidige hendelser fra 1216 til 1235.^[2]

The Revelation of St Nicholas to a monk of Evesham (Sankt Nikolas’ åpenbaring til en munk i Evesham) ble skrevet i 1196, men forfatteren er ukjent. I en forkortet form er den funnet i Roger av Wendovers Flores Historiarum under året 1196. Det er en merkelig religiøs allegori som behandler pilegrimsferd til en sjel fra døden gjennom skjærsild og paradiset til himmelen. Munken, ledet av sankt Nikolas, er tatt fra sted til sted i skjærsilden hvor han møter og samtaler med personer av forskjellig rang, og som forteller sine historier og om deres lidelser. Fra skjærsilden stiger han langsom til paradiset og når endelig himmelens porter; hvorpå han våkner opp.^[3]

Verker

Rogers verk ble kjent for ettertiden via et manuskript fra 1200-tallet som er bevart i biblioteket Bodleian Library (Douce manuscript 207), en ødelagt kopi fra 1300-tallet i British Library (Cotton manuscript Otho B. v.), og en utgave klargjort av Matthew Paris som danner den første delen av denne forfatterens Chronica Majora (red. Henry Richards Luard, Rolls Series, 7 bind). Den beste utgaven av Rogers verker er den til H. O. Coxe (4 bind, London, 1841-1824); det er en annen (fra 1154) i Rolls Series av H. G. Hewlett (3 bind, 1886-1898).

Referanser

^ Feilen ble først oppdaget i 1826 av Francis Turner Palgrave, som uttalte at Matthew var «et fantom som aldri har eksistert», og senere ble sannheten i dette utsagnet utvistelig av Henry Richards Luard. Det synes som om navnet ved en feilslutning var tatt fra Matthew Paris.
^ Bind I, kapittel IX, seksjon 19 av The Cambridge History of English and American Literature
^ Bind II, kapittel XIII, seksjon 10 av The Cambridge History of English and American Literature

Litteratur

Luards forord til bindene i, ii, iii og vii av Chronica Majora
Monumenta Germaniae Historica. Scriptores, Bind xxviii

[1] Feilen ble først oppdaget i 1826 av Francis Turner Palgrave, som uttalte at Matthew var «et fantom som aldri har eksistert», og senere ble sannheten i dette utsagnet utvistelig av Henry Richards Luard. Det synes som om navnet ved en feilslutning var tatt fra Matthew Paris.

[2] Bind I, kapittel IX, seksjon 19 av The Cambridge History of English and American Literature

[3] Bind II, kapittel XIII, seksjon 10 av The Cambridge History of English and American Literature

[1]

[2]

[3]