Skjørbuk

Skjørbuk
Blødende tannkjøtt, vanlig tegn på skjørbuk
Område(r)		Indremedisin
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		E54
ICD-9-kode		267
OMIM		240400
DiseasesDB		13930
eMedicine		med/2086
MeSH		D012614

Skjørbuk (muligvis fra nederlandsk scheurbuik av nylatin scorbutus, eller av «skyr» som tidligere var skipskost, og norrønt «bjugr» = ødem) er en mangelsykdom forårsaket av langvarig underskudd på vitamin C (l-askorbinsyre). Mennesker produserer ikke C-vitamin selv og må det tilført gjennom kosten. Skjørbuk medfører blødninger, oppsvulmet og blodig tannkjøtt, løsning av tenner, dårlig appetitt, vekttap og tretthet. Tidligere rammet skjørbuk ofte sjøfolk, siden disse levde på ensidig kost i opptil flere måneder.

Skjørbuk oppstod stadig hyppigere blant sjøfolk fra 1500-tallet og utover som en følge av lange sjøreiser og ensidig kosthold om bord. Skipslegene (håndverksutdannede kirurger) og det medisinske miljø (universitetsutdannende medisinere) kjente ingen effektiv behandling. En rekke forklaringer ble fremmet, og en rekke tiltak forsøkt.

Den skotske marinelegen James Lind gjennomførte et kontrollert eksperiment om bord på HMS «Salisbury» i 1747, fikk man en effektiv kur. Lind viste at pasienter som fikk sitroner, ble friske på få dager. Dette var det første kontrollerte medisinske eksperiment som er dokumentert, beskrevet i boken A Treatise of the Scurvey (1753). I 1795 ble limejuice innført som en del av den daglige kost i Royal Navy og skipene hadde lager av sitrusfrukt ombord. Dette er bakgrunnen for at britiske sjøfolk fikk tilnavnet limeys til forskjell fra blant andre amerikanske sjøfolk som lenge ikke fikk rasjoner med sitrusfrukt. C-vitamin ble identifisert i 1928.

Tilskudd med juice fra citrusfrukt ble innført i den dansk-norske marine alt i 1789. Sykdommen var tidligere ikke uvanlig i Norge, antall tilfeller var størst senvinters da tilgangen på frukt og grønnsaker var liten. Den økende bruken av potet i kostholdet mot slutten av 1700-tallet løste problemet.

Hippokrates omtaler sykdommen. Bergenslegen Høyer beskrev behandling med multer i 1596, sitert i en plantebok fra Leiden i Ambrosius Rhodius' doktorgrad fra 1635. Hans Egede fortalte fra Grønland 1738 at inuitter brukte skjørbuksurt mot sykdommen, og kurerte Egedes skipsmannskap med dette. Vasco da Gamas syke sjøfolk ble helbredet av appelsiner da de bunkret ved Cape i Sør-Afrika.

Torstein Hvite dro fra Island til Norge på 900-tallet, og lå syk hele vinteren etterpå. Biskop Arne ble så syk under en sjøreise fra Danmark til Tønsberg i 1289 at tennene hans falt ut. Da biskop Laurentius rundt 1300 satt fengslet i Nidaros, svulmet beina opp, og «skjørbuken løp opp i buken». Kvann ble dyrket i vikingtiden og motvirket skjørbuk, og da den tyske legen Otto Sperling tenkte på å åpne praksis i Trondheim på 1600-tallet, sa stattholder Jens Juel til ham at innbyggerne der selv kurerte skjørbuk med lybsk øl, mjød og multer, så en lege var unødvendig.

Skjørbuk var et betydelig problem på mange arktiske og antarktiske ekspedisjoner. De norske legene Axel Holst og Theodor Frölich påviste i 1907 at skjørbuk var en kostholdssykdom. De satte først marsvin på en C-vitaminfattig diett og fremprovoserte skjørbuk. Når marsvinene igjen fikk C-vitaminholdig diett, forsvant sykdommen. I 1937 fikk Albert Szent-Györgyi nobelprisen for sin oppdagelse av askorbinsyre som vitamin C.

I folkemedisinen ble planten skjørbuksurt, Cochlearia officinalis, brukt som middel mot skjørbuk. Skjørbuksurt tilhører korsblomstfamilien.