Slaget ved Madonna dell’Olmo
Slaget ved Madonna dell'Olmo (også kalt slaget ved Cuneo) fant sted utenfor Cuneo i Italia den 30. september 1744 og ble en pyrrhosseier for Frankrike og Spania over Kongedømmet Sardinia under den østerrikske arvefølgekrigen.
Opptakten
[rediger | rediger kilde]Slaget ved Cuneo kom til som følge av forskjeller i fransk-spansk politikk midtveis inn i 1744. Spania ønsket å rykke nedover kysten av Italia, gjennom Genova, for å okkupere landområdene rundt Parma, som alt var bestemt å skulle bli det nye riket til Filip, den tredje sønnen til kong Filip V av Spania og konen hans Elizabeth Farnese. Hovedformålet til Frankrike var å ydmyke Piemonte-Sardinia og tvinge landet bort fra alliansen med Østerrike, eller til og med trekke seg helt ut av krigen. Den franske kommandanten, fyrsten av Conti, aksepterte ikke den spanske planen fordi han mente planen ikke holdt mål, mens den spanske dronningen, Elizabeth Farnese sto på sitt. Til slutt kom en frem til et kompromiss. En skulle følge planen til Spania etter at Piemonte-Sardinia var ydmyket. Når den franske delen av planen var utført skulle de marsjere inn i Lombardia og sikre Filip det nye riket hans.
Fremrykkingen til Cuneo
[rediger | rediger kilde]Hovedplanen for å invadere Piemonte ble lagt av generalløytnant Pierre Joseph de Bourcet, som var den fremste franske eksperten på krigføring i Alpene. Hovedproblemet for den invaderende arméen var å forsere fjellovergangene i Alpene. Selv et fåtall menn kunne klare å holde ut lenge mot store hærer i dette kuperte fjellterrenget. De Bourcets plan var å benytte mange menn, 33 000 til 25 000, for å fordele fremrykkingen i flere rekker, som så skulle gå frem mot forskjellige utposter samtidig. På den måten ville det også bli mulig å omringe de piemontesiske styrkene, og gi de fordelen av et overraskende angrep. Ved å sette press på hele fronten mente han at det piemontesiske forsvaret på et eller annet sted ville trekke seg tilbake for ikke å bli omringet, slik at de forskjellige rekkene av spansk-franske styrker kunne samle seg sammen og bryte gjennom overgangen.
Med dette i bakhodet startet den fransk-spanske arméen med å omgruppere seg i regionen Dauphine i juni. Så snart de var samlet opprettet de kolonner foran Briancion og St. Etienne. Den 5. juli brøt de leir og ni forskjellige kolonner marsjerte mot hjertet av Piemonte. Trass i småkrangling mellom Conti og Leene Minte la den fransk-spanske arméen under seg flere landsbyer på veien. På vei inn i Sturadalen måtte de gjennom et 6-7 meter bredt gjel kalt «Barrikadene». De piemontesiske styrkene så hvor de spanske-franske troppene flyttet seg nord og sør for posisjonen deres, og for å unngå å bli omringet forlot de dalen uten kamp. Den fransk-spanske arméen samlet seg nå i Sturadalen for å utnytte hullet i forsvarsverket til Karl Emmanuel.
En annen triumf kom 19. juli da den fransk-spanske arméen vant slaget ved Casteldelfino og byen Demonte, den siste utposten før Cuneo, som overga seg til Conti den 17. august 1744.
Beleiringen av Cuneo
[rediger | rediger kilde]Siden kong Fredrik den store av Preussen rykket frem i Böhmen, visste Karl Emmanuel at størstedelen av troppene han trengte for å forsvare Cuneo måtte komme fra hans eget område. Med dette i tankene holdt han arméen sin på 25 000 mann tilbake nær Saluzzo for å vente på forsterkinger. For å vokte over Cuneo valgte han generalmajor Frederick de Leutrum - som hadde gjort det bra ved Campo Santo - til å kommandere garnisonen og sende ut militsen i kongedømmet, som kunne fungere som en geriljastyrke.
Beleiringen av Cuneo startet natt til 13. september. Planen til Conti involverte tre arméer - en til å beleire,nen annen til å møte arméen til Karl Emmanuel og den tredje til å patruljere omliggende landområder. Selv om Dere Leutram viste skarpsinn med for eksempel å lyse opp himmelen for å se skyttergravene slik at kanonene kunne bombardere og stadig gjennomføre tokt i fjellene, hadde Conti klart å nærme seg festningen den 28. september. Det var på dette tidspunktet at kongen av Sardinina valgte å handle.
Planen til Karl Emmanuel
[rediger | rediger kilde]Karl Emmanual hadde alt funnet ut at motstanderen hadde flere menn og at han trengte en mer ambisiøs plan for å redde Cuneo. Han satte opp fem mål for arméen sin:
- 1. Et feltslag mot den fransk-spanske arméen
- 2. Få sendt inn forsyninger til Cuneo og evakuere de skadede
- 3. Gå til angrep på fransk-spanske utposter rundt Cuneo
- 4. La Dere Leutram lede et tokt for å ødelegge anlegget som produserte beleiringsvåpen øst for elven Gesso.
- 5. La militsen hans gå til angrep på de fransk-spanske kommunikasjonslinjene i Sturadalen.
Det glimrende med planen var at så lenge det første målet holdt Conti og La Mina var opptatt med hovedhæren til Sardinia, og ikke var klar over de fire andre målene i planen hans, så trengte ikke kongen å vinne det kommende slaget. Om han klarte å nå de fire andre målene og siden vinteren og snøen snart satte inn, så vil dette bevirke at franskmennene og spanjolene ble tvungne til å lette beleiringen og trekke seg tilbake til Frankrike. Kongen Sardinia søkte å vinne tid.
Slaget
[rediger | rediger kilde]Sent i september rykket Karl Emmanuel frem fra Saluzzo mot Cuneo, mens Conti samtidig flyttet arméen sin mot piemonteserne. Mot slutten av den 29. september okkuperte Conti posisjonen mellom Caraglio og Madonna dell'Olmo, mens Karl Emmanuel om morgenen den 30. september hadde flyttet arméen midt mot Conti sin.
Handlingen startet rundt middagstider da kroatene (utlånt fra Østerrike) i den sardinske hæren stormet frem mot dell'Olmo. Det kroatiske agrepet ble slått tilbake av spanjolene og selv grenaderene til Karl Emmanuel klarte å rykke fremover. På den motsatte flanken klarte ikke franskmennene å få tak på piemonteserne på grunn av en grøft og noen barrikader som lå i veien. I midten benyttet derimot Conti artilleriet sitt til å gå til angrep under dekkild fra et fransk infanteriangrep. Slaget i midten lå og vippet helt til Karl Emmanuel innså at han ikke ville klare å ta Madonna dell'Olmo og ga ordre om retrett. Da natten seg inn hadde de to sidene trukket seg ut.
Av totalt 25 000 mann hadde kongen av Sardinia mistet 4 400 mann, mens den allierte siden hadde mistet litt over halvparten av dette, 2 700 drepte eller skadede,. I tillegg hadde Conti arméen sin intakt.
Ettervirkning
[rediger | rediger kilde]Selv om seieren gikk til den fransk-spanske armeen, klarte Karl Emmanuel å gjennomføre det meste av planen sin. De fransk-spanske utpostene rundt Cuneo var fremdeles intakt, men våpenanlegget var ødelagt, garnisonen hadde fått forsyninger og ble forsterket, og kommunikasjonslinjene til Cuneo var avskårne. I tillegg førte regnet som satte inn i starten av oktober til at grøftene ble fylte med vann og veiene vasket bort. Etter et krigsråd den 11. oktober ble det avgjort at den fransk-spanske arméen var langt fra å nå målet sitt, og med vinteren for døren ville snøen hindre en tilbaketrekking over fjellet. Den 19. november hadde den fransk-spanske arméen krysset Alpane på ny og den 20. november startet det å snø.
Voltaire konkluderte: «det er nesten alltid skjebnen til de som driver krigføring i Alpene uten å kontrollere territoriet, at arméen deres går tapt selv i seier»
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Browning, R - The War of The Austrian Succession s. 187-189