Bonde
Bonde, eller gårdbruker, er en yrkestittel for en person som eier eller forpakter og driver et gårdsbruk. Gjennom forrige århundre dukket også begrepet småbruker opp, gårdbrukere som driver mindre gårdsbruk kalt småbruk.
Historie
[rediger | rediger kilde]Begrepet «bonde» stammer fra det norrøne ordet búandi via bóndi og betyr «boende», det vil si en person som eide mark og hadde hus der.
Motsatsen og forløper til dette er en nomadisk livsform, historisk f.eks jegere og samlere, pastoralisme ved en domestisering av beitedyr og hund, eller jordbruk gjennom svedjebruk. Det tidlige svedjebruket var delvis nomadisk, det senere åkerbruket muliggjorde en tettere bosetting. Jordbrukeren ble bofast. Det nomadiske dyreholdet ble stedsbunden bufedrift. Denne perioden, neolittisk tid, også kalt yngre steinalder eller bondesteinalderen, innebar en overgangstid kalt «den neolittiske revolusjonen».
Bondens videre historie er knyttet til jordbrukets historie. I den lange overgangen mellom naturalhusholdning og pengehusholdning lå også framveksten av byer og sentralisert makt. Landbrukseiendom ble kapital og kunne omsettes eller f.eks gis som privilegier til embedsmenn. Den frie bonden ble underlagt skatter og plikter, feks plikt til å stille soldater og ressurser. Systemet med Leidang ble med tiden en skatt knyttet til gården som en skyld. Den Leidang som i 1624 ble betalt med «2 lispd. korn, 1/2 pd. smør, 2 skilling.» ble i 1724 skyldsatt med «95 skilling».[1] Leilendingene skyldte arbeidsinnsats og naturalia som f.eks smør og malt. I jordbøker kalt matrikkel ble landskylden angitt, derav matrikkelskyld. Lokalhistoriske bygdebøker med gårds og slektshistorie kan være en god kilde til slik informasjon. Jordeboksrettigheter anga leilendingene skyldsrettigheter, hoveri betegnelsen på en leilendings pliktarbeid på herregården. Industrialiseringen av landbruket og samfunnet ellers gjennom 1800 og 1900-tallet førte til en avfolking av bygder og gårder. Det store hamskiftet er et begrep som omhandler denne prosessen. Industrilandbruket med krav til størrelse, kunnskap, kapital og marked; setter bonden som tradisjonell eier av landbrukseiendom under ytterligere press.
I middelalderen var det fortsatt forholdsvis vanlig med selveiende bønder, spesielt i perifere områder, som Jemtland og Telemark. I mer sentrale områder var det vanligere å være leilending; bønder som leide jord av større godseiere.[2]
Før 1700 var det mer vanlig at såkalte leilendinger drev gårdene, som gjerne var eid av enten kirken, kronen eller adel og rikfolk. Dette var altså folk som leide skyldsatt jord av jordeieren, og de ble opprinnelig ikke regnet som bønder. Blant norske bønder var det grunnet de geografiske forholdene svært vanlig å drive andre næringer i tillegg til gårdsdriften. Avlingene var små, og jorden ofte dårlig. Ofte drev kona gården til daglig, mens mannen arbeidet som fisker, skogsarbeider eller gruvearbeider.[3]
Bondestanden var en av fire stender; geistlighet, adel, borgere og bønder - i Stendersamfunnet. Ved en tredeling utgjorde borgere og bønder tredjestanden. Leilendingene ble ikke regnet som å tilhøre noen stand. Frem til innpå 1700-tallet var de fleste norske gårdbrukere leilendinger, men etter dette kom gårdene oftere over på selveie, ofte bare som deler av det opprinnelige bruket. Historisk var det også odel på gårdene, og odelsretten sikret ved lov hvem og i hvilken arve- og slektssammenheng noen kunne bli eiere av et gårdsbruk. Odelsretten gjelder den dag i dag, men den har gjennomgått endringer. Tidligere var det eldste sønn som hadde odel, men nå er det eldste etterkommer – uansett kjønn. Den som i dag driver en gård uten eierskap blir gjerne kalt en forpakter.
En gårdbruker kan drive med en eller flere næringsgreiner. Slik som planteproduksjon (skogbruk, korn, potet, grønnsaker, bær etc.), husdyrproduksjon (gris, storfe, sau), melkeproduksjon (kumelk og geitemelk) eller andre produksjoner. Eksempler på dette kan være gårdsturisme og pelsdyroppdrett. Mange bønder har også jakt og fiske som tradisjonelle attåtnæringer, ofte i kraft av utleie av jakt og/eller fiskerett.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. desember 2013. Besøkt 11. april 2013. Sem og Slagen bygdebok - gårdshistorie, Nedre Lensberg.
- ^ Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Selveiende bønder». Hentet 28. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/teknologi-og-okonomi/1006-selveiende-bonder.html.
- ^ Norgeshistorie.no, Hilde Sandvik: «Å være bonde, husmann, fisker, slusk». Hentet 16. des. 2016.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Farmers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Farmer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av bonde
- Norges Bondelag
- Norsk Bonde- og Småbrukarlag
