Symphonie fantastique

Symphony Fantastique: Épisode de la vie d'un Artiste ... en cinq parties (Fantastisk symfoni: En episode i en kunstners liv ... i fem deler), op. 14, er en program-symfoni i fem satser skrevet av den franske komponisten Hector Berlioz i 1830. Urpremieren fant sted i desember i Paris samme år. Symfonien står som et viktig verk i den tidlige romantiske perioden, og blir årlig framført i konsertsaler over hele verden.

Symphonie fantastique er den første symfonien til å ta i bruk den såkalte idée fixe; en enkeltmelodi som dukker opp i flere ulike forkledninger gjennom verket. Dette ble en forløper for ledemotivene kjent i musikken til senere komponister som Wagner og Strauss. Videre er symfonien spesiell fordi Berlioz her benyttet utelukkende instrumentalmusikk til å presentere et større fortellerdrama. Med andre ord kan en si at Symphonie fantastique er en «opera uten ord». Dette kommer tydelig fram i Berlioz' egne kommentarer til hvordan verket skal framføres:

Komponistens intensjon har vært å utvikle forskjellige episoder i en kunstners liv, på en slik måte at disse kan behandles musikalsk. Siden verket ikke kan framføres med ord, må det instrumentale dramaet iscenesettes på forhånd. Det følgende programmet må derfor betraktes som teksten i en opera, som støtte til de ulike satsene og for å gi motivasjon til karakterene og uttrykkene i verket.

Hector Berlioz (utdrag fra Memoirs)

idée fixe-melodien slik den presenteres første gang

Oppbygning

I verket foretar helten en visuell vandring (i opiumrus) fra den første forelskelsen til sin egen henrettelse for mordet på sin elskede. Symfonien består av fem satser:

• I Rêveries. Passions (Drømmer. Følelser)
• II Un Bal (Et ball)
• III Scène aux champs (I landsbygda)
• IV Marche au Supplice (Marsjen til skafottet)
• V Songe d'une nuit du Sabbat (En heksesabbat)

Instrumentasjon

Verket krever et stort orkester på over 90 musikere:

• 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 4 fagotter
• 4 valthorn, 2 kornetter, 2 trompeter, 3 tromboner, 2 tubaer
• 2 pauker, cymbaler, tenor-tromme, basstromme, klokker (stemt i C og G)
• 4 harper
• Strykere (Berlioz spesifiserte minst 15 førstefioliner, 15 andrefioliner, 10 bratsjer, 11 celloer og 9 kontrabasser i partituret)

Eksterne lenker

Fritt tilgjengelige noter av symfonien på International Music Score Library Project (IMSLP)