Tibetansk spaniel
| Tibetansk spaniel | |||
|---|---|---|---|
.JPG) | |||
| Hundetype | selskapshund | ||
| Opprinnelse | Tibet (Storbritannia) | ||
| Egenskaper | familiehund, vakthund | ||
| Livsløp | 12–15 | ||
| Størrelse | liten (4–10 kg) | ||
| Passer for | de fleste | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gr. 9 seksjon 5 (FCI #231) | ||
| AKC | sjekk! | ||
| CKC | sjekk! | ||
| KC | sjekk! | ||
| UKC | sjekk! | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Tibetansk spaniel (FCI# 231) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og stammer trolig fra fjellene i Tibet, der den skal ha vært en favoritt blant munkene. Storbritannia er imidlertid hjemland og ansvarlig for rasestandarden. Typen har trolig felles opphav med rasehunder som japanese chin og pekingeser, og kan som sådan være en direkte etterkommer av den nå utdødde kinesiske happahunden.[1]
Opprinnelse og alder
[rediger | rediger kilde]
Walter Rothschild Zoological Museum, Tring, England
Tempelhunder var små hunder som de buddhistiske munkene omga seg med. De fungerte som vakthunder og sengevarmere, og var små av praktiske årsaker. Slike hunder ble betraktet som «små løver», noe som ga dem stor verdi og høy anseelse, for løven har en sentral plass i østlig kultur og symboliserer styrke og samhold.
Denne kombinasjonen har ført til en rekke misforståelser. De små tibetanske hundene har i vestlig kultur feilaktig blitt kalt hellige, men det har de aldri blitt regnet som i Tibet. De ble heller aldri alet opp i klostrene spesielt, selv om nok noen også kom til i slike omgivelser. Tibetanere ser ikke på hunder som hellige, men deres buddhistiske tro på reinkarnasjon oppmuntrer til godhet mot alle dyr. Slik godhet kom gjerne til uttrykk rundt de hellige klostrene i Tibet, der gatene ofte var (og er) fulle av løshunder. Pilegrimens behandling av disse hundene har så feilaktig av vestlige turister blitt tatt til inntekt for at hundene som bodde i de hellige klostrene også var hellige.
Når tibben egentlig oppsto vet ingen, men i mer enn 3 000 år gammel østlig kunst er det funnet avbildinger av hunder som kan påminne om typen. Å hevde at den er så gammel blir imidlertid feil, men den tilhører de hundene som genetisk står ulven nærmest. Arkeologiske utgravninger datert til perioden 950–150 f.Kr. (av professor Ludvic von Schulmuth, 1935) viser også at hundeer på samme størrelse eksisterte i Tibet på denne tiden, men selv om det godt kan ha vært tidlige tibber er det umulig å hevde noe sikkert om dette på bakgrunn av fossile funn.
På tibetansk kaller man denne hunden jemtse apso. Tibetanere refererer til alle hunder med lang pels som apso. Ordet er egentlig et derivat av ordet rapso, som per definisjon betyr geitelignende og refererer til pelsen på de små langhårede geitene som finnes i landet. Ordet jemtse refererer til lengden og kvaliteten på pelsen og betyr rett og slett myk pels.
Når denne hunden har fått benevnelsen spaniel i vesten så kan man saktens undre seg hvorfor, for den slett ingen spaniel. Så langt historien går tilbake i tid har denne hunden primært vært en kombinert selskapshund og vakthund. I Tibet lå den gjerne på tempelmuren og skuet utover landskapet. Kom det fremmede varslet den skarpt og konsist. Den har fortsatt utmerkede vakthundegenskaper, men den er ingen «gneldrehund».
Jemtse apso nevnes i skriftlige kilder fra perioden 225–206 f.Kr., men siden det ikke finnes avbildninger i kildene kan man ikke hevde verken slektskap eller likhet. Tibetansk språk beskriver også hunder i så generelle vendinger at man umulig kan overføre begrepet til dagens hunder. Årsaken til at man mener at tibben stammer fra Tibet ligger i funnet av noen jadefigurer med utsmykninger som i meget stor grad ligner tibbe. Figurene er datert til 1644 e.Kr. Dette var ett år etter at Lobsang Gyatso (1617–1682), den 5. Dalai Lama (1642–1682), ga «små løvehunder» i gave til det keiserlige hoffet i Mandsjuria (som på den tiden styrte i store deler av Kina). Etterkommerne av disse hundene ble svært populære både i Mandsjuria og i Yunnan provinsen i Kina (som også fikk hunder fra Tibet).
Disse hundegavene har siden blitt tatt til inntekt for at det var shih tzu hunder, men dette støttes på ingen måte av den dokumentasjonen som finnes. Tvert om, stadig flere mener nå at de små løvehundene trolig ble til shih tzu på et (mye) senere tidspunkt. Shih tzu er en kinesisk beskrivelse som oversatt til norsk betyr hund fra hans hellighet (underforstått gitt i gave fra Dalai Lama). Denne beskrivelsen (oversettelsen) er trolig misforstått her i vesten og tatt til inntekt for at shih tzu var tibetansk, men det var altså opprinnelsen til shih tzu kineserne beskrev. Shih tzu er altså et produkt av mandsjurisk eller kinesisk avl, der sikkert også andre små pelsrike lokale hunder har inngått. Dette forklarer hvorfor shih tzu har et kinesisk navn, men ingen tibetansk beskrivelse.
I Tibet og Sentral-Asia forøvrig har det gjennom århundrer eksistert en tradisjon med å gi tempelhunder i gave til lokale herskere. Utover på 1700- og 1800-tallet ekspanderte denne tradisjonen kraftig, noe som resulterte i at lokale «små løver» også ble sendt tilbake til Tibet som motgaver. Denne praksisen var fortsatt i bruk så sent som i 1908, men siden da har den kulminert. På grunn av denne tradisjonen mener imidlertid mange kynologer at tibben kan ha et felles opphav med raser som pekingeser, lhasa apso, shih tzu og tibetansk terrier (for å nevne noen). Det er imidlertid viktig å understreke at dette aldri har blitt skikkelig dokumentert, og man vet heller ikke hvem av dem som er den mest opprinnelige av de. Det må derfor nevnes at det er flere som tar begrepet «små løver» til inntekt for nettopp sin hunderase, uten å ta hensyn til fakta.
Lhasa apso er et eksempel på dette. De kalles også «små løver», men lite som taler for at en hund med såvidt upraktisk pels kan ha fått innpass i den strenge tibetanske kulturen. Derimot er det mye som taler for at lhasa apso er et resultat av kryssavl der tibetansk spaniel (jemtse apso) og kanskje andre lignende hunder inngår, fordi lhasa apso av og til gir avkom som til forveksling ligner mye på tibber. Disse spesielle variantene av lhasa apso kalles prapsos. Tibber gir imidlertid aldri avkom som ligner lhasa apso.
Tibetansk spaniel er utvilsomt den småhunden som er best tilpasset klimaet og forholdene i Tibet, fordi pelsens struktur er av en slik art at snø, regn og kulde vil hindre hunden i minst mulig grad. Om man kikker på det som finnes av tidlig moderne dokumentasjon om tibetanske hunder finner man heller ingen referanser til verken lhasa apso eller shih tzu. Derimot nevnes dhokhi apso, som altså er synonym med tibetansk terrier. Tibetanske hundedommere regner imidlertid denne hunden som en liten mastiff, noe som helt utelukker at den kan ha vært en liten løvehund. Derimot nevnes en liten strihåret hund med skjegg, kalt ursu apso. Denne er imidlertid ukjent her i vesten, i likhet med en rekke andre lokale hunder i Tibet.
De tidligste anslagene hevder at tibetanske spaniels kom til Europa med vestlige misjonærer alt på 1400-tallet. Det er ikke umulig, men det har aldri blitt ført bevis for noe slikt. Faktisk kjente man ikke til denne hunden i Europa før den dukket opp i Storbritannia i 1895. Tre år senere, i 1898, ble stilt ut for første gang på en hundeutstilling. Dagens tibber kan derfor sies å være et produkt av avl på De britiske øyer, men særlig populær ble den ikke før på 1950-tallet. Derfra har så interessen for hunden spredt seg til resten av Europa og Nord-Amerika.
Utseende, anatomi og fysikk
[rediger | rediger kilde]
Tibetansk spaniel er en liten, aktiv og våken hund, som kan holde seg frisk og aktiv opp til 15-16-årsalderen.
Det eneste tegnet på at hunden begynner å komme til skjells år og alder, er at han blir litt gråere rundt snuten. Mankehøyden skal være rundt 25,5 cm (23–27,5 cm) og ideell vekt er 4,1–6,8 kg.
Kroppen er noe lenger enn mankehøyden, og hodet lite i forhold til kroppen. Pelsen skal ha en silkeaktig struktur og være glatt i ansiktet og på frambeina. Moderat lang på kroppen, glatt tilliggende. Fin og tett underull. Tispene har en tendens til å ha mindre pels enn hannene. Alle farger og kombinasjoner er tillatt, men sobel er mest vanlig. Rasen er sunn og sterk.
Bruksområde
[rediger | rediger kilde]Tibetansk spaniel er en flott utpreget selskapshund med gode vakthundegenskaper[2]. Den vil utgjøre en god familiehund for folk som har litt erfaring med hunder som har litt primitiv atferd. Rasen er også en stadig mer populær utstillingshund. Likeså har den en rekke flotte brukshundegenskaper, ikke minst innen forskjellige former for hundesport. Det er derimot stor individuell forskjell på om hunden egner seg godt til hundesport eller ikke, da det er vanskelig å få en tibetansk spaniel til å gjøre noe den ikke vil[2].
Lynne og væremåte
[rediger | rediger kilde]Tibben er en livlig, energisk, oppmerksom, overraskende hurtig og meget smidig og bevegelig liten hund. Mange kaller den en «stor hund i liten kropp». Den er rolig, snill, lojal og forsiktig av vesen, men gjerne litt egenrådig og selvstendig. Tibber «tenker selv» og drar sine egne konklusjoner, som ikke alltid stemmer overens med det eierne ønsker. Tibbeeiere forklarer gjerne denne atferden som «kattelignende», men dette er ingen katt. Kynologer og forskere forklarer slik atferd som primitiv, men det ligger intet negativt i denne beskrivelsen. Det har rett og slett med overlevelsesinstinktet å gjøre. I praksis betyr det at den ikke stormer mot fremmede, men heller har en litt forsiktig framtreden og tilbakeholden framferd. Den liker ikke at fremmede kaster seg om halsen på den, uten først å ha hilst skikkelig. Det betyr også at den gjerne trekker seg litt unna i situasjoner den ikke har erfaring med, men det må på ingen måte forveksles med frykt eller nervøsitet. Det betyr bare at den har en sterk flokkfølelse og ikke renner gatelangs alene, men heller holder seg i nærheten av sin egen flokk – eierne – og beskytter deres felles interesser.
Det er den primitive atferden som gjør tibben til en ypperlig vakthund og en trofast og meget lojal kamerat. Det tar kanskje litt tid å komme den nær innpå livet for fremmede, men har du først vunnet dens tillit er den lojal til «the bitter end» som engelskmennene sier. Den vil varsle (flokken) når det kommer fremmede, men den blir ikke stående å bjeffe i tide og utide. Den vil følge sine eiere i tykt og tynt, fordi flokkinstinktet stikker så dypt, og den vil være lojal mot dem den er glad i til livet ebber ut av den.
I den grad man kan hevde at hunder er barnevennlige, så har tibben utmerkede egenskaper som familiehund. Den elsker å leke og ser ut til å ha uttømmelig med energi og overskudd. Dens forsiktige natur gjør den også til en god barnehund, men som alle hunder trenger den tilvenning til barn fra valpestadiet for å bli trygg omkring barn. Hunder skal imidlertid aldri være alene med barn, ikke engang for noen sekunder. Barn er nemlig utilregnelige og kan komme i skade for å gjøre hunden vondt. Alle hunder vil da naturlig forsøke å komme seg unna, og om den ikke har en annen mulighet kan den klype hardt for å forsvare seg. Tibber er i så måte intet unntak.
Annet
[rediger | rediger kilde]Tibetansk spaniel er en sunn hunderase uten genetisk arvelige sykdommer, bortsett fra øyensykdommen PRA (progressiv retinal atrofi). Pelsen trenger vedlikehold to til tre ganger i uken eller oftere, litt avhengig av hvor hunden ferdes.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Tony Rosato (1998) The Pekingese and The Happa Dog - A remote British museum reveals enlightening clues to Pekingese origins Arkivert 24. august 2016 hos Wayback Machine.. The Pekingese Club of America. Besøkt 2017-07-29
- ^ a b Smith-Iversen, Nicklas (6. januar 2022). «Raseprofil: Tibetansk spaniel». Dyreliv.no. Besøkt 17. august 2022.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Tibetan Spaniel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Tibetan Spaniel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
