Wihwa-retretten
Wihwa-retretten (hangul: 위화도 회군) refererer til en viktig hendelse i 1392 i koreansk historie, som førte til kongedømmet Goryeos oppløsning og etableringen av det nye kongedømmet Joseon.
Kong U overtok som Goryeo-konge i 1388. Etter etableringen av Ming-Kina i 1368, ble kongehoffet i Goryeo delt i to rivaliserende fraksjoner. En gruppe ledet av general Yi Seong-gye som støttet Ming-Kina, og en gruppe ledet av general Choe som støttet Yuan-Kina. Da en budbringer fra Ming kom til Goryeo i 1388 for å kreve tilbakelevering av en betydelig del av Goryeos nordre del, grep general Choe sjansen som bød seg, og argumenterte for et angrep mot Liaodonghalvøya. Goryeo krevde å være etterfølgeren til Kongedømmet Goguryeo, og krevde derfor også deler av Mandsjuria som en del av det koreanske territoriet.
Kong U sa seg enig og gav ansvaret for felttoget til general Yi Seong-gye, sønn av en Goryeo-general som hadde tjent Mongolriket, før han sammen med sin sønn hoppet av til Goryeo i 1356 da kong Gongmin startet angrepene mot de mongolske garnisonene på det tidligere koreanske territoriet i nord.
Etter at Yi Seong-gye kom til øya Wihwa som ligger i Yaluelva, like nord for dagens Dandong i Kina og Sinŭiju i Nord-Korea, ble han klar over hvor sterk hær Ming-Kina og Mongolriket hadde samlet på den kinesiske siden av grensa. I stedet for å risikere utslettelse av sin egen hær, valgte han å snu og dra tilbake til Goryeo-hovedstaden Songdo (dagens Kaesong) der han gjorde opprør mot den sittende kongemakta.
Generalen gjennomførte et kupp og avsatte kong U til fordel for Us sønn, kong Chang. I 1389 drepte Yi eks-kong U og kong Chang etter en mislykket resturasjon. Yi tvang en annen kongelig til å ta trona, også han het Yi og ble kong Gongyang, og som det skulle vise seg, den siste av de 34 Goryeo-kongene.
I 1392 fikk general Yi Jeong Mong-ju, en høyt respektert leder av en gruppe lojal til Goryeo drept, deretter ble kong Gongyang avsatt og sendt i eksil til Wonju, deretter Samcheok der han døde.[1][2]
Kongedømmet Goryeo var ved veis ende.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ John K. Fairbank, «East Asia: Tradition and Transformation» (Harvard University Press, 1989)
- ^ Weihua Island (Baike Encyclopedia) (kinesisk)