Italiensk

«Italiensk» kan også referere til Italia og italiensk åpning.

Italiensk
italiano
Brukt i		Italia, San Marino, Sveits, Vatikanstaten
Antall brukere		64 800 000 (2019)
Lingvistisk klassifikasjon		Indoeuropeisk Italisk Romansk Italo-vestlig Italodalmatisk Italiensk
Skriftsystem		italiensk alfabet, det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i		Italia, Sveits, San Marino, Vatikanstaten, Malteserordenen, Kroatia (Istria), Slovenia (Pirano, Isola d'Istria og Capodistria)
Normert av		Accademia della Crusca
Språkkoder
ISO 639-1		it
ISO 639-2		ita
ISO 639-3		ita
Glottolog		ital1282
Wikipedia på italiensk Italiensk på Wiktionary

Italiensk er et romansk språk, som tales av ca. 62 millioner mennesker som morsmål, hvorav størstedelen lever i Italia. Italiensk er også et av de fire offisielle språkene i Sveits. I kantonen Ticino og de sørvendte dalførene av kantonen Grigioni (tysk Graubünden), med henholdsvis ca. 320 000 og ca. 15 000 innbyggere, er italiensk offisielt språk. I Ticino er italiensk eneste offisielle språk og brukes av ca. 80 prosent av befolkningen, i Grigioni er det ett av tre offisielle språk. Italiensk er offisielt språk ved siden av kroatisk i den kroatiske regionen Istria, der språket brukes av ca. 15 000 personer.

Utbredelse

Hjemlandet

Italiensk brukes først og fremst i Italia, hvor det er det eneste offisielle språket. Videre er det det offisielle språket i San Marino. I Sveits brukes italiensk av 800 000 mennesker, og er offisielt språk i kantonen Ticino og noen få av dalene lengst sør i Grigioni/Graubünden. I Sveits er italiensk det tredje mest brukte av de fire offisielle språkene. I alpedalene sørøst i Frankrike finnes det små samfunn som snakker italienske dialekter. Språket på Korsika skiller seg ikke mer ut fra italiensk enn mange dialekter i selve Italia. På Malta var italiensk tidligere et offisielt språk, og snakkes i dag av en minoritet. Det tales dessuten av den eldre garde i tidligere italienske kolonier som Libya, Eritrea og Somalia. Italiensk har også en lang historie på kysten av Slovenia og Kroatia, og her finnes ennå noen italienske samfunn, blant annet i byen Rijeka, italiensk Fiume. De fleste italiensktalende forlot imidlertid Slovenia og Kroatia etter grensereguleringene i forbindelse med avslutningen av 2. verdenskrig.

Utvandrere i hele verden

På grunn av stor utvandring gjennom mange år snakkes det italiensk i mange hjørner av verden. «Little Italy» i New York er kjent, selv om de fleste italiensk-amerikanere i det store eplet nå bor i andre bydeler. I Montréal regner man med at 100 000 mennesker snakker italiensk hjemme. Også byer som Boston, Toronto, San Francisco og Chicago har store italienske konsentrasjoner. I Argentina og Uruguay utgjør italienskættede en stor andel av befolkningen, selv om de fleste i dag snakker spansk. Også i Brasil og Mexico finnes det grupper av italienere. I Australia, spesielt i byer som Melbourne og Sydney bor det store grupper av italienere. Også i Tyskland, Belgia og Frankrike finnes det større grupper av italienskspråklige som først og fremst kom etter 2. verdenskrig. Utvandringen fra Italia er imidlertid snudd til innvandring til Italia. Dermed går italiensk språk en langsom død i møte i emigrantmiljøene.

Italiensk og dialekter

Lingua toscana in bocca romana, sier italienerne om sitt standardspråk, og henspiller på at språket er basert på toskansk, mens uttalen heller mer mot romersk. Italienerne kaller standardspråket for italiensk (italiano), i motsetning til dialektene (i dialetti).

Siden Italia gjennom århundrer var oppdelt i ulike selvstendige fyrstedømmer, står dialektene sterkere enn i Frankrike, Tyskland eller Spania. Alle delene av Italia har sin sterke og karakteristiske dialekt, og mange steder knytter man lokalpatriotismen til dialektbruk. Napolitansk har en kjent dialekt brukt i sanger ('O sole mio). Dialektene på Sardinia er så ulike at man ofte regner sardisk som et eget språk. Dialekten i Friuli regnes som et eget språk, gruppert sammen med retoromansk.

Innen Italia har det alltid eksistert en lang rekke språk/dialekter som har vært svært forskjellige. Det har eksistert et italiensk kunstspråk fra 1600-tallet, som stammer fra og ble benyttet av Dante,Francesco Petrarca, Niccolò Machiavelli, Galileo Galilei og senere Giacomo Leopardi. Dette var et språk som ble Europas operaspråk, men som svært få utenfor den intellektuelle eliten snakket i Italia. Det offisielle språket før samlingen var derfor ved domstolene og i en rekke av områdene latin. Likeens var latin det litugiske språket i kirkene, mens prestene holdt sine prekener på den lokale dialekten.

Foruten de regionale dialektene/språkene, som seg imellom kunne være uforståelige og like fremmede som fransk, katalansk og spansk, ble det snakket fransk og piemontesisk i Piemonte hvor kongefamilien kom fra, slik at i det nye samlede landet snakket både kongehuset og den første statsministeren, Camillo Benso di Cavour bare fransk og piemontesisk. Når disse skulle holde offisielle taler på italiensk, var manuskriptene skrevet i lydskrift, og mange av de senere kjente sitatene fra Cavour ble opprinnelig sagt på fransk, men er senere oversatt.

I tiden etter samlingen av Italia på 1800-tallet har imidlertid standarditaliensk vunnet fram. Prosessen er påskyndet av TV og radio, samt av at skolevesenet insisterer på korrekt italiensk. Den omfattende arbeidsinnvandringen fra Sør-Italia til industribyene i nord har også styrket standardspråket.

Språkhistorie

Italiensk er et språk som stammer fra vulgærlatinen. Vulgærlatin er gatespråket i det gamle Roma, og et ord som «testa» (hode) viser det folkelige opphavet. Testa betyr krukke på korrekt latin. Cavallo (hest) betydde opprinnelig "gamp", på korrekt latin skal det hete "equus".

Talespråket i det gamle Roma og i provinsene må tidlig ha begynt å skille seg fra den latinske standarden. Etterhvert som Romerriket gikk i oppløsning og produksjonen av skriftlig materiale gikk kraftig ned, hadde ikke latinen noen innflytelse på talespråket lengre. Dermed utviklet talespråket seg ukontrollert, og endret seg kraftig. Blant annet ble det kompliserte kasussystemet i latin brutt fullstendig ned, og intetkjønnet forsvant fra språket. Det ble skrevet svært lite, men det ble stort sett skrevet på latin. Fra 1000-tallet ble det produsert poesi og sanger på ulike dialekter på halvøya. Stor litteratur oppsto i Firenze og Toscana på 1200-1300-tallet, skrevet av forfattere som Dante, Petrarca og Boccaccio. Dermed fikk toskansk en forrang fremfor andre dialekter, og ble et standardspråk. Utover i århundrene etterpå vant toskansk frem i alle deler av Italia, og skjøv til side skriftlig prosa på de ulike dialektene. Det er bemerkelsesverdig at denne prosessen skjedde samtidig som Italia var oppdelt i ulike stater. Da Italia ble samlet i den bevegelsen som kalles Risorgimento, var toskansk uttale en selvfølgelighet.

Italiensk var tidligere et utbredt fremmedspråk i resten av Europa. Karl V av Østerrike og Spania uttalte for eksempel: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min». Spesielt innenfor opera og operette har italiensk alltid hatt en sterk stilling, både på grunn av italienernes enestående musikkarv og fordi ikke-italienere som Wolfgang Amadeus Mozart skrev noen av verkene sine på italiensk.

Uttale

Vokalene

Vokalene er relativt enkle for nordmenn. Det viktigste er at o uttales å, og u uttales o. Napoli uttales således Napåli, Liguria Ligoria. Lydene y, æ og ø brukes ikke i italienske ord.

Vokallydene i det italienske språket er 7.

• [a] (representert med bokstaven "a") uttales som tysk a i ordet nein, og ikke som norsk [ɑ].
• [e] (representert med bokstaven "e" eller "é") uttales som norsk e i ordet "enig"
• [ɛ] (representert med bokstaven "e" eller "è") uttales som norsk open e, engelsk "pet" og tysk/svensk "ä". Ikke som norsk [æ].
• [i] (representert med bokstaven "i") uttales som norsk i, og ikke som engelsk "i" i ordet "bit".
• [o] (representert med bokstaven "o") uttales som norsk kort "å" lyd, for eksempel "åpen"
• [ɔ] (representert med bokstaven "o" eller "ò") uttales som den norske lyden norsk
• [u] (representert med bokstaven "u") uttales som den norske "o", og aldri som norsk [ʉ] i ordet umulig.

Konsonantene

• c foran e og i (lyse vokaler) uttales som tsj, for eksempel ciao ['tʃa'o] (NB! Ingen i-lyd her!), cercare [tʃerka're] (søke, lete).
• c foran a, o og u (mørke vokaler) uttales k, f. eks caffé [kaff'e], cotoletta [koto'letta] (=kotelett), cultura [cult'ura]
• ch brukes foran e og i og uttales som k, for eksempel chianti [kjan'ti], pesche [pes'ke] (fersken) (h brukes som et stumt skille mellom c og en lys vokal)
• g foran e og i uttales med stemt dsj-lyd (dzj) (som George på engelsk), for eksempel Genova ['dʒe'nova], giro ['dʒi'ro].
• g foran a, o og u uttales som g, for eksempel gabbiano [gabbja'no] (måke), gondola [gondo'la].
• gh brukes foran e og i og uttales som g, for eksempel spaghetti [spa'getti]
• gli uttales jlj som i trøndersk kajl ja (kald ja), for eksempel Cagliari [caʎʎa'ri]
• gn uttales jnj som i trøndersk dejn ja (den ja), for eksempel Sardegna [sar'deɲɲa]
• h (akka) er stum og nesten alltid helt utelatt i forhold til latinsk opphav, for eksempel hanno, ospedale (hospital)
• k (kappa) brukes ikke
• qu- uttales ko, f. eks questo (denne) [kwes'to]
• s uttales stemt før consonanter l, b, d, g, og mellom to vokaler; Ellers er s-en ustemt.
• sc foran e og i uttales som sj i hysj, for eksempel pesce ['peʃʃe] (fisk)
• sc foran a, o, u, og r som sk i skal, for eksempel scaloppina [scalɔppi'na]
• z uttales ts, for eksempel pizza [pittsa], eller stemt dz, for eksempel zucchina (dzukki'na)

Trykk

For trykk finnes det få regler, så her må det læres for hvert ord.

De fleste ord har trykk på nest siste stavelse. Dette skrives aldri med aksenttegn: Róma, Milàno, Palèrmo, spaghétti, pomodòri (tomater).

Noen har trykk på tredje stavelse fra slutten. (Her skriver man heller ikke aksenttegn): Nàpoli, Gènova, Càgliari, Màntova, péntola (gryte), tàvola (bord)

Noen har trykk på siste stavelse, og dette skrives alltid med aksent:

• Ukedagene: lunedì [lunedi'], martedì [martedi'], mercoledì [mɛrcoledi'], giovedì [dʒovedi'], venerdì [venerdi'].

Cefalù [tʃefalu'], casinò [cazinɔ'], città [tʃitta'] (by), gioventù [dʒoventu'] (ungdom), può [pwɔ'] (han/hun/det kan).

Ord som slutter på -ia kan ha ulik uttale, men aldri aksenttegn: Venèzia [venɛ'tsja], Lombardìa [lombardi'a], Lucìa [lutʃi'a].

Grammatikk

Generelt kan man si at verbalsystemet i italiensk er komplisert; alle verbene bøyes i modus (indikativ, konjunktiv, kondisjonalis og imperativ), person og tall og i en lang rekke tider. I sterk motsetning står substantivene og adjektivene, som i det store og hele har en enkel bøying.

Artiklene

Italiensk språk har også både bestemte og ubestemte artikler. De bøyes etter kjønn og tall. Språket har bare to kjønn, hankjønn og hunkjønn.

Eksempel på ubestemte artikler
Entall		Flertall
En mann	Un uomo	Menn	Uomini
En dame	Una donna	Damer	Donne
Et barn	Un bambino (hvis hankjønn)	Barn	Bambini (hvis hankjønn)
	Una bambina (hvis hunkjønn)		Bambine (hvis hunkjønn)

Den bestemte artikkelen plasseres foran substantivet.

Eksempel på bestemte artikler
Entall		Flertall
Mannen	L'uomo	Mennene	Gli* uomini
Damen	La donna	Damene	Le donne
Barnet	Il bambino / La bambina	Barnene	I bambini / Le bambine
*Noen substantiv i hankjønn har gli som bestemt flertallsartikkel. Den vanlige artikkelen er i.

Den siste bokstaven i både den bestemte og ubestemte artikkelen sløyfes der substantivet begynner på en vokal, også i hankjønn.

Substantiv

Det finnes to kjønn på italiensk, hankjønn og hunkjønn. De fleste hankjønnsordene ender på -o (ragazzo – gutt), mens de fleste hunkjønnsordene ender på -a (ragazza – jente). Hankjønnsordene endrer endelse til -i i flertall (ragazzi – gutter), mens hunkjønnsordene ender på -e (ragazze – jenter). Dermed vet man automatisk kjønnet på de fleste ord. Litt vanskeligere blir det med ordene som slutter på -e. Dette er det gamle, utdødde intetkjønnet. Noen er hankjønn (lo studente – studenten), andre er hunkjønn (la sensazione – følelsen). Likevel er de fleste ordene som slutter på -ione hunnkjønnsord (la conversazione, la colazione) og de fleste ordene som slutter på -ante er hannkjønnsord (il ristorante, lo spumante). De får imidlertid alle -i i flertall. Den bestemte artikkelen bestemmes ut ifra kjønnet (gli studenti, le sensazioni).

Verb

Fordi man som regel ikke bruker personlig pronomen, er verbbøying i person og tall viktig på italiensk.

En italiener som simpelthen vil fortelle at han er italiener, sier «Sono italiano» (sono = jeg er). Hvis han derimot sier «Io sono italiano», og slik tar med det personlige pronomenet «io», er det for å understreke at «Jeg er italiener».

To verb i presens indikativ:

Å være	Essere		Å ha	Avere
jeg er	(io) sono		jeg har	(io) ho
du er	(tu) sei		du har	(tu) hai
han/hun/det er	(egli/ella) è		han/hun/det har	(egli/ella) ha
vi er	(noi) siamo		vi har	(noi) abbiamo
dere er	(voi) siete		dere har	(voi) avete
de er	(loro) sono		de har	(loro) hanno

De fleste verb er regelrette i presens indikativ. Det finnes tre hovedgrupper, de som i infinitiv ender på -are, -ere og -ire.

Å snakke	Parlare		Å se	Vedere		Å reise	Partire
jeg snakker	(io) parlo		jeg ser	(io) vedo		jeg reiser	(io) parto
du snakker	(tu) parli		du ser	(tu) vedi		du reiser	(tu) parti
han/hun snakker	(egli/ella) parla		han/hun ser	(egli/ella) vede		han/hun reiser	(egli/ella) parte
vi snakker	(noi) parliamo		vi ser	(noi) vediamo		vi reiser	(noi) partiamo
dere snakker	(voi) parlate		dere ser	(voi) vedete		dere reiser	(voi) partite
de snakker	(loro) parlano		de ser	(loro) vedono		de reiser	(loro) partono

Skjematisk framstilling av hvilken endelse regelmessige verb får i presens indikativ. Nyttig å huske når man skal lære språket.

	- are	- ere	- ire
io	- o	- o	- o
tu	- i	- i	- i
egli/ella	- a	- e	- e
noi	- iamo	- iamo	- iamo
voi	- ate	- ete	- ite
loro	- ano	- ono	- ono

Litteratur

• Berloco, Fabrizio (2018). The Big Book of Italian Verbs: 900 Fully Conjugated Verbs in All Tenses. With IPA Transcription, 2nd Edition. Lengu. ISBN 978-8894034813. 
• Serianni, Luca; Castelvecchi, Alberto (1997). Italiano. Grammatica, sintassi, dubbi. Milan: Garzanti. 
• Berruto, Gaetano (1987). Sociolinguistica dell'italiano contemporaneo. Roma: Carocci. 

Eksterne lenker

• (en) Italian language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons